Demensvennlig kommune nr 100!

Stikkord

,

Blomsterbutikk FauskePå et tidspunkt i livet vil mange av oss oppleve at det vi før ordnet uten å tenke så mye, litt etter litt blir vanskelig å få til. Noen får problemer uten å legge merke til det, mens de rundt en ser at det stadig oftere går i ball. Det kan være tegn på demens, og starten på en fase i livet hvor en trenger mer og mer hjelp. Det kan være vondt å føle at en ikke klarer seg så lett selv lenger. Da er det av stor betydning å bli møtt med forståelse og hjelpsomhet uten å måtte be om det. Dette er bakgrunnen for Nasjonalforeningen for folkehelsens kampanje for et mer demensvennlig samfunn.

Denne uka undertegner vi avtale med Tønsberg kommune, som blir nummer 100 i kampanjen! Som i alle de andre kommunene er det ordføreren som vil forplikte kommunen med sin underskrift. Konkret går det ut på å gi opplæring til servicebedrifter og tjenesteytere i kommunene. Vi stiller med opplæringsmateriell og veiledning, og en arbeidsgruppe lokalt finner dem som trenger opplæring.

Vi får mange fine eksempler på effekter av kampanjen. Det er drosjesjåfører som sier at nå vet de litt mer om hva de kan gjøre for å sikre at disse passasjerene ikke blir satt av på steder de ikke skal til, eller på steder hvor de ikke finner fram fra bilen til døra. I vårt vinterkalde land kan slike hendelser bli fatale. Vi har fått tilbakemelding fra vekteren som gremmer seg over måten han gikk fram på overfor en dame som var mistenkt for tyveri. Nå forstår han at hun hadde demens, og at en annen kommunikasjonsform kunne løst situasjonen langt bedre. På Tåsen i Oslo var det også en situasjon med manglende betaling som satte en matbutikk på sporet av kurset i demensvennlighet. De forsto at mannen som ikke hadde betalt hadde en sykdom, og «da er det ikke en politisak», som sjefen for butikken sier i dette intervjuet. Over hele landet blir frisører, blomsterbutikker, bussjåfører og andre kurset, slik at de kan møte personer med demens med mer forståelse og hjelpsomhet. Boots-apotekene har kurset alle sine ansatte for å skape demensvennlige apotek.

Da vi talte opp i fjor, hadde 3500 mennesker blitt kurset. Det gir mange fine ringvirkninger. De som har demens får litt mer hjelp, mer forståelse og bedre beskyttelse mot ydmykende behandling i sine daglige gjøremål. Ansatte føler seg tryggere i håndteringen av mennesker som de tidligere følte seg mer usikre overfor. De opplever at de kan gjøre en bedre jobb, være mer til hjelp og forebygge farlige situasjoner. En heldig bivirkning av kampanjen er en høynet bevissthet om at det å møte hverandre med tålmodighet, vennlighet og hjelpsomhet skaper bedre møter mellom mennesker og mer trivsel for alle. Jeg tenker ofte på den danske filosofen K.E Løgstrups ord i denne sammenhengen:

”Den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre, uden at han holder noget af dets liv i sin egen hånd. Det kan være meget lidt, en forbigående stemning, en oplagthed, man får til at visne, eller som man vækker, en lede, man uddyber eller hæver. Men det kan også være forfærdende meget, så det simpelthen står til den enkelte, om den andens liv lykkes eller ej.”

For mennesker som har en demenssykdom kan det være avgjørende både for trygghet og livskvalitet at en blir møtt med respekt og forståelse. Kampanjen for et mer demensvennlig samfunn handler om å sette dette i system gjennom enkel opplæring i lokalsamfunnet.

Barnehagen som politisk forbilde

COLOURBOX2346423Det har vært noen spesielle dager i norsk politikk. Nå etterlyses et bedre debattklima fra alle kanter. I den nylig avgåtte justisministerens vokabular kunne det høres ut som barnehager er synonymt med et sted hvor det råder knebling av ytringer, heksejakt og grov språkbruk. Det er forståelig at barnehageansatte ikke liker denne henvisningen. De skal utvikle barnehagene i tråd med rammeplan for barnehager, og har gjennom denne fått beskjed av Kunnskapsdepartementet om at barnehagene skal være noe helt annet.

Jeg vil foreslå et tankeeksperiment. Sett at rammeplanen gjøres gjeldende for Storting og regjering. Se hvordan avsnittet om mangfold og gjensidig respekt, blir når vi bytter ut ordet «barnehage» med «Stortinget/regjeringen», «barna» med «folk» og «pedagogisk arbeid» med «politisk arbeid»:

«Stortinget/regjeringen skal fremme respekt for menneskeverdet ved å synliggjøre, verdsette og fremme mangfold og gjensidig respekt. Folk skal få oppleve at det finnes mange måter å tenke, handle og leve på. Samtidig skal Stortinget/regjeringen gi felles erfaringer og synliggjøre verdien av fellesskap. Stortinget/regjeringen skal vise hvordan alle kan lære av hverandre og fremme folks nysgjerrighet og undring over likheter og forskjeller. Stortinget/regjeringen skal bidra til at alle folk føler seg sett og anerkjent for den de er, og synliggjøre den enkeltes plass og verdi i fellesskapet.

Stortinget/regjeringen skal bruke mangfold som en ressurs i det politiske arbeidet og støtte, styrke og følge opp folk ut fra deres egne kulturelle og individuelle forutsetninger. Stortinget/regjeringen skal synliggjøre variasjoner i verdier, religion og livssyn. Det skal være plass for en åndelig dimensjon i Stortinget/regjeringen som må brukes som utgangspunkt for dialog og respekt for mangfold.

Stortinget/regjeringen skal legge til rette for kulturmøter, gi rom for folks egen kulturskaping og bidra til at alle folk kan få oppleve glede og mestring i sosiale og kulturelle fellesskap. Stortinget/regjeringen skal by på varierte impulser, opplevelser og erfaringer og omfatte lokale, nasjonale og internasjonale perspektiver.»

I et annet avsnitt får barnehagene i oppdrag å fremme danning. Også dette ville gjøre seg bra som retningslinjer for Stortinget og regjeringen:

«Stortinget/regjeringen skal fremme samhold og solidaritet samtidig som individuelle uttrykk og handlinger skal verdsettes og følges opp. Stortinget/regjeringen skal bidra til at folk kan forstå felles verdier og normer som er viktige for fellesskapet.»

Så vidt jeg vet er det enstemmig oppslutning om rammeplan for barnehagen, så kanskje en opprevet nasjonalforsamling kunne bruke disse verdiene til å lappe sammen en mer fredsæl politisk debatt?

Barndomslandet

Stikkord

Winter fun«Barndomslandet» var først veldig lite, det var bare området rundt husveggene. Men der fantes trær å klatre i, en sandhaug, en hjemmelaget huske, plass til å ake og å gå på ski. Etter hvert ble landet litt etter litt større. Noen hundre meter borte var bekken. Med øynene til en 5-6-7-8 åring sto den ikke tilbake for Amazonas. Der var skyggefull regnskog med bregner, kulper å bade i – med overlegg om sommeren eller plumpe iskaldt i om vinteren. Det var igler, rumpetroll og vannløpere som kunne fanges. Heldigvis tenkte ikke foreldrene våre at dette var et livsfarlig sted hvor vi kunne drukne, så vi brukte timevis ved vår lokale flod. Med årene økte aksjonsradiusen med flere hundre meter, innover i skogen dit hvor den store Beverdammen lå. Storebrødre ledet an i ingeniørarbeidet med brubygging, hytter og opplegg for å seile på et gammelt biltak over dammen.

Gjennom bygda gikk veien, som var fin til paradishopping, slåball og hoppetau. På et tidspunkt bestemte kommunen å øke fartsgrensen der. Da ringte en av foreldrene avisa for å protestere, og Porsgrunns Dagblad kom og tok bilde av oss som lekte på veien med fatsgrense på 80 km. Det var nok færre biler da enn nå. Det kan hende at vi fikk beskjed om å holde oss unna både bekk og vei, men vi barna så nok det som veiledende og ikke absolutte krav. I barndomslandet regjerte barna. I dag ser det ut som hele området har krympet veldig.

Hvis vi vil at barn skal være aktive og leke fritt ute, må vi skape bomiljøer som inviterer til det. Da holder det ikke at kommunen har fine idrettsanlegg og parker. Når det gjelder de minste er barndomslandet akkurat der de bor, og noen få meter rundt huset. Vi voksne trenger også å ha turområder nær oss, om vi skal bruke dem. Dansk forskning viser at der det er 300 meter til en park brukes den gjennomsnittlig 2,7 ganger i uken, mens dersom det er 1000 meter til en park brukes den bare 1 gang i uken. For at friluftsområder skal brukes aktivt, må de finnes innenfor en avstand på 50 -1 000 meter fra der folk bor, uavhengig av aldersgruppe. F.eks. har småbarn en grense 50 meter, eldre 300 meter, voksne i følge med barn 400 meter og ungdom 1000 meter.

Gode fasiliteter for idrett og gode idrettstilbud er viktig. Men det er også bomiljøer som  inviterer til utelek. De organiserte aktivitetene kan være kostbare og vanskelig å delta i for barn fra familier med lite penger. Det er heller ikke alle barn som trives med det konkurranse- og prestasjonsorienterte preget som idrett har. Vi trenger bomiljøer hvor barn kan ha hemmeligheter, være kreative og utfolde seg fritt. Utvikling av bområder må sees med barns øye, med barn som rådgivere. For barndomslandet er lite, og det er ikke sikkert du får brukt en lekeplass som ligger i et helt annet land.

 

 

Det viktigste er nesten gratis

Stikkord

, , ,

Jannicke_Granrud

Jannicke Granrud (53) var bare 51 år da hun fikk diagnosen Alzheimers sykdom. Denne uka ble hun intervjuet i Dagsrevyen. Anledningen var årets utdeling av Nasjonalforeningen for folkehelsens forskningspriser, og sammen med henne var mottakeren av årets forskningspris innen demens, psykiater  og forskningssjef Geir Selbæk. Han er en av dem som gir oss håp, ikke minst fordi han i tillegg til å tenke langsiktig også er opptatt av at forskningen skal fremme livskvalitet for dem som har demens i dag.

I intervjuet med NRK sier Jannicke at hun var redd for at hun skulle bli behandlet som «B-vare» etter at hun fikk diagnosen. Jeg tror jeg forstår hva hun mener. Ofte omtales mennesker som har en demenssykdom som «demente». En del kommuner snakker om å opprette «demenslandsbyer for demente». Det er godt ment, men slik språkbruk er med på å stigmatisere og gjøre folk som har en demenssykdom til endimensjonale objekter for andres omsorg og ikke enkeltindivider med en sykdom. Det er også vel og bra at vi diskuterer hva som gir de beste omsorgsløsningene for mennesker med langtkommen demens og omfattende hjelpebehov. Men vi må huske at de fleste som har demens bor hjemme, er en del av et nabolag og trenger å bli møtt med forståelse og menneskelig støtte i det samfunnet de fortsatt skal være en del av. Et demensforløp kan ofte strekke seg over svært mange år, og det gjelder også at vi klarer å fokusere på det friske hos en person, og ikke bare sykdommen.

Demens er fellesbetegnelse for en rekke ulike sykdommer som ødelegger hjernen, hvorav Alzheimers sykdom er den mest utbredte diagnosen. Det er ille at det fortsatt ikke finnes virksom medisin som kan kurere eller bremse sykdommen. Sykdomsbyrden ved demens er stor både for den enkelte og for samfunnet, og det ville bety enormt mye om vi fikk effektiv behandling. Internasjonalt står vi foran en forventet tredobling av antallet personer med demens de kommende tiårene. Det er dessverre lite som tydelig på at medisiner vil komme med det første, men håpet vil øke for hver forskningsmillion som settes inn.

Samtidig som forskningen må trappes opp, må det gjøres mer for at det skal bli enklere å leve med demens. Her er heldigvis mulighetene mange. Vi kan alle være med å skaffe oss litt kunnskap og være bevisste på hvordan vi skal møte Jannicke og andre på måter som ikke gir den følelsen av å være sett på som «B-vare». Vår kampanje for et mer demensvennlig samfunn handler om dette. Kommunene kan gjøre mye mer for å tilby meningsfylte aktiviteter og avlastning for pårørende. Det sier seg selv at dagaktivitetstilbud i tilknytning til sykehjem ikke er svaret for mennesker på 53 år med demens. Frykten for tap av verdighet, det å bare bli sett på som en representant for en diagnose og ikke det enkeltmennesket man er, frykten for ikke å bli møtt med hjelpsomhet, forståelse og respekt – den frykten noe mange som har demens gir uttrykk for. Og mange er bekymret for at belastningen på deres nærmeste blir for stor. Om løsningen på Alzheimer-gåten er vanskelig å finne, er alt dette noe vi kan gjøre noe med, og det er tankevekkende at mye av det viktigste vi kan gjøre, er nesten gratis.

Omsorgspolitikken i ny regjeringsplattform

Stikkord

, , , ,

wordpress_hanneDet ligger ikke an til noen endring i omsorgspolitikken når Venstre nå går inn i regjeringen. I den nye regjeringsplattformen har Venstre fått inn noen av sine hjertesaker og tilgjengjeld har Høyre og FrP fått forsterke noen av sine. Det kan ikke være andre enn FrP som har ønsket punktet: «Utvide prøveordningen med statlig finansiering av omsorgstjenester, både i tid og i antall.» Kun seks kommuner har det vært mulig å få med på forsøket. Det kan alltid komme noe positivt ut av å prøve noe nytt, men det er så mye annet enn dette som framstår som langt mer effektivt.

Fortsatt savner jeg en skikkelig statlig satsing på langsiktig og målrettet kompetanseheving i omsorgssektoren, på linje med den vi har hatt i utdanningssektoren i over ti år.

Regjeringen vil arbeide for er mer «demensvennlig samfunn». Det er veldig bra. Men hvorfor holde liv i begrepet «demenslandsby»? Regjering vil «Styrke både kommunal og privat utbygging av trygghetsboliger, sykehjemsplasser, hospice, demenslandsbyer og private bofellesskap».

Intensjonen er god – trolig er målet å få flere institusjonsplasser for personer med demens som er preget av hjemlighet, aktivitet og personsentrert omsorg. Men begrepet kan undergrave arbeidet med et demensvennlig samfunn. Dette begrepet bygger på at de fleste som har demens bor hjemme, og er del av det vanlige samfunnet. Da må vi skape et samfunn med best mulig tilrettelegging og universell utforming også for denne gruppen. Vi vil ikke at en skal henvises til en egen landsby om du får en demensdiagnose. I vårt langstrakte og grisgrendte land bør vi heller ikke ønske oss at personer demens skal samles i store, egne institusjoner med lang vei for slektninger og venner som vil komme på besøk. Vi trenger gode omsorgsløsninger som er godt plassert i kommunene hvor vi bor og helst nær det nærmiljøet vi er knyttet til. En del kommuner er nå i gang med å planlegge sykehjem og omsorgsboliger slik at det legges til rette for generasjonsmøter, tett opp til skoler og barnehager eller med uteområder som kan brukes som samlingssteder for hele bygda. Det er en utvikling å heie varmt på.

Språk er viktig og både avspeiler og påvirker holdningene våre. Med en økende andel eldre og trolig en sterk vekst i antallet som har demens, trenger vi å spre forståelse for at demens er noe som kan ramme alle, særlig mot slutten av livet, og at det ikke skal være til hinder for at vi fortsetter å være en del av fellesskapet. Ordet demenslandsby trekker i en annen retning, mot segregering.

Vi har positive forventninger til den nye omsorgsreformen «Leve hele livet». Nettopp tilretteleggelse for gode generasjonsmøter og at vi kan leve gode liv midt i samfunnet hele livet burde bli et hovedperspektiv her, og da hører ord som «demenslandsby» ikke med.

Dra lasset sammen

Stikkord

, , ,

new year 2018 goals, target or checklist concept as number 2018Personlig er jeg ikke så begeistret for at vi i Norge har et toppverv man bare kan få ved å bli født inn i en bestemt familie. Men jeg begeistres ofte over hvordan kong Harald skjøtter det vervet han har arvet. I nyttårstalen sin sa han mye klokt og viktig, blant annet om betydningen av frivillig arbeid. Jeg likte særlig denne setningen: «Vår aller viktigste ferdighet som medmennesker er evnen til å forstå hvordan et annet menneske har det.»

På kongeparets hagefest i fjor sommer besvarte kong Harald et spørsmål som framstår brennbart i vår tid: Hva er det å være norsk? Han sa: «Nordmenn er engasjert ungdom og livserfarne gamle. Nordmenn er enslige, skilte, barnefamilier og gamle ektepar. Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre. Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting. Nordmenn liker Grieg og Kygo, Hellbillies og Kari Bremnes. Med andre ord: Norge er dere. Norge er oss.»

Jeg synes det kunne være et flott nyttårsforsett for hele Norge: Å trene vår evne til å forstå hvordan andre har det, og å skape forståelse for at vi kan være veldig forskjellige og likevel likeverdige medlemmer av det norske fellesskapet. Det kommer ikke av seg selv. For å forstå andre må vi lytte, ta innover oss det den andre sier, bruke fantasien, skaffe oss kunnskaper, og bruke erfaringene våre til å forsøke å sette oss inn i andres situasjon. Å være med og åpne opp fellesskapet er ikke nødvendigvis enkelt. Det er lett og behagelig å være blant like, og få bekreftet de oppfatningene vi har. Det kan også være godt å oppleve samholdet som oppstår i en gruppe når en dyrker forskjellene og motsetningene til andre grupper. Men vi vil alle trekke fordeler av et samfunn med tillit og forståelse, toleranse og lite konflikt mellom grupper.

Jeg likte statsminister Solbergs nyttårstale også. Hun sa blant annet: «I Norge er vi vant til å dra lasset sammen når det trengs.» Til sammen ga kongen og statsministeren et sterkt budskap om fellesskap ved inngangen til det nye året. Det trenger vi, ikke minst fordi vi ofte er så individorienterte i vår tid.

Nyttårsforsetter handler ofte om hvordan den enkelte av oss tenker at nå må jeg virkelig begynne å spise sunt og trene mer. Det er fornuftig nok det. Men vi oppnår mest når vi drar lasset sammen, som statsministeren sier. Gode levevaner henger sammen med mye mer enn vår evne til å «ta oss kraftig sammen», det handler ikke minst om i hvilken grad vi opplever å bli møtt med forståelse og å få være en del av et fellesskap. Vår helse, trygghet og trivsel er avhengig av fellesskapet med andre.

Godt nytt år!

 

En times fysisk aktivitet hver skoledag

Stikkord

SyllingDenne uka har et flertall av de folkevalgte på Stortinget samlet seg om et forslag fra Senterpartiets Kjersti Toppe om en time fysisk aktivitet hver dag i skolen. Det har lenge vært god stemning for dette, men saken har stått i stampe i påvente av politisk vilje til å skjære igjennom. Det er historisk at et slikt vedtak fattes gjennom behandling i helse- og omsorgskomiteen og ikke utdanningskomiteen, og det er nytt at det er så konkret om hvordan regjeringen kan gjennomføre endringen. Men kanskje er det mest interessante politisk sett, at det tross alt er så bred enighet om behovet for mer fysisk aktivitet i skolen, og at en time om dagen er en god målsetting.

Debatten i dagens politisk kvarter på NRK P2 handlet ikke om «lekeskole» versus «kunnskapsskole», slik det ofte har utartet til når spørsmål om skolens ansvar for elevenes helse og trivsel har vært diskutert de siste årene. Uenigheten mellom Høyre på den ene siden og Krf og SV på den andre siden handlet mest om hvor detaljert politiske myndigheter skal styre innholdet i skolen. Det er en viktig og relevant debatt. Med læreplanreformen Kunnskapsløftet, gjennomført fra 2006, ble lærernes metodefrihet lagt sterk vekt på, dessuten deres frihet til å velge læremidler og frihet gjennom mindre detaljerte læreplaner enn før. Forslaget om å gjennomføre en times fysisk aktivitet innenfor dagens fag- og timefordeling kan oppfattes å legge sterkere føringer for hvordan lærerne skal legge opp timene og undervisningen enn hva de har i dag. Lærerne må ha et solid handlingsrom til å gjøre jobben sin tilpasset den enkelte klasse, og elevene de har ansvar for. Sånn må det være. Men det er også helt legitimt at myndighetene styrer en så viktig samfunnsinstitusjon som skolen.

Det legges rammer som sikrer elevene det kunnskapsfellesskapet vi ønsker å ha i vårt land, den kompetansen vi trenger, et godt læringsmiljø og grunnleggende felles rettigheter til en opplæring av høy kvalitet. Det er derfor ikke noe fundamentalt brudd med våre skolepolitiske tradisjoner at vårt øverste folkevalgte organ vil innføre en regel som gjør at skolene skjerper sin innsats for å passe på at elevene er tilstrekkelig fysisk aktive.

Stillesitting er i dag en av våre aller viktigste risikofaktorer for dårlig helse. Selv om de minste barna fortsatt leker mye fysisk, viser undersøkelser at aktivitetsnivået daler drastisk fram mot tenårene. Fysisk aktivitet er viktig for kropp og helse, men også for læring. Det er derfor ingen motsetning mellom aktivitet og læring. Lagt opp på den rette måten, vil fysisk aktivitet i timene ikke være en tidstyv. En del kommuner har allerede innført krav i sine skoler om en times fysisk aktivitet, og det er mange lærere som har gode erfaringer og kunnskap å dele om dette. Disse erfaringene burde kunne systematiseres og legges til grunn for veiledning om hvordan kravet om en times fysisk aktivitet kan oppfylles. Ask-basen er allerede en flott kilde.

Diskusjonen om fysisk aktivitet i skolen har gått lenge nok. Det er gjennomført gode forskningsprosjekter som både belyser effektene av fysisk aktivitet og som dokumenterer hvordan dette kan organiseres på en god måte. Helseargumentene for mer aktivitet er soleklare. Vedtaket fra helse- og omsorgskomiteen, som trolig vil få flertall når det behandles i Stortinget til uka, gir en tydelig marsjordre til kunnskapsministeren. Reglen om en times fysisk aktivitet burde kunne gjennomføres, for eksempel ved at skolen skal kunne dokumentere på hvilken måte de sikrer gjennomføring av kravet. Det vil være på samme måte som de i dag må vise at de har systemer for å gjennomføre fag- og timefordelingen og læreplanene. Skolene har mange eksakte krav å leve opp til, slik som minstetimetallet i grunnskolen på 7 894 timer. Alle fagene er regulert med et nøyaktig minstetimetall. Det er ingen som forventer at lærerne står med stoppeklokke eller millimetermål. Tilliten til lærernes arbeid og faglige skjønn vil være det viktigste, også ved gjennomføringen av det nye kravet til en times fysisk aktivitet daglig i skolen.

Dropp Black Friday – vær med på Giving Tuesday!

Stikkord

, ,

givingtuesdaybanner_test1 Trenger vi en verdensomspennende aksjonsdag for å økt handel? Høres det ikke ut som noen god ide sier du? Det kan virke som vi har fått det like vel, gjennom fenomenet Black Friday. Handelsnæringen i Norge har de siste årene hengt seg på dette som er en amerikansk tradisjon. Dagen er alltid dagen etter Thanksgiving, som alltid er fjerde torsdag i november. Nettstedet Black-Friday.sale/no presenterer dette som «den store happening for handelsstanden, både i Norge og i resten av verden.» Jeg kan tenke meg deler av verden hvor det kanskje ikke har tatt helt av, slik som Jemen og Syria. Skjønt Black Friday markedsføres som et tiltak som skulle egne seg godt for fattige: «Stadig flere mennesker benytter sjansen til å spare betydelige pengebeløp» denne dagen ifølge nettstedet. En satsing fra handelsstanden for å hjelpe folk til å spare penger? Den kjøper vi vel ikke helt. Det er selvsagt for å øke omsetningen og sette enda mer fart på en allerede brennhet julehandel at handelsnæringen har importert Black Friday til Norge. I fjor brukte nordmenn 58 kroner milliarder på julehandel. Det er bortimot to bistandsbudsjetter.

I 2012 startet en motreaksjon til Black Friday i USA: Giving Tuesday. Dagen skal være en motvekt til forbrukskjøret, og har etter hvert vokst til en stor internasjonal markering. En rekke store organisasjoner og bedrifter deltar i innsamlingsaktivteter til alle slags gode, humanitære formål. I år kommer Giving Tuesday til Norge! Elleve organisasjoner er med og det blir en slags TV-aksjon på YouTube. Nasjonalforeningen for folkehelsen skal delta, og vi vil bruke anledningen til å skaffe penger til arbeidet vårt med å rekruttere og lære opp aktivitetsvenner for personer med demens. Tre flotte youtubere («influensere») har meldt seg til å støtte vårt arbeid: Jordmor Siri som driver nettstedene altformamma.no og overgang.no, videobloggen BeasVerden (Beatriz, 19) med nesten 50 000 følgere på YouTube og Benjamin Spiller (17) som har rundt 16 000 følgere på YouTube. Bea har lagt en fin film om Aktivitetsvenn. Se andre filmer de lager her om kort tid. Det blir spennende å se hvor mye penger som kommer inn. Uansett er det en flott markering å være med på, og noen av oss får lære litt av hvert om nye medievaner, kanaler og fjes som når ut til mange.

Jeg ønsker ikke å moralisere over folk som vil benytte et godt tilbud på Black Friday. Men fenomenet slik det er organisert, synes jeg det er viktig å stille seg kritisk til. Gjennom Giving Tuesday har vi mulighet til å markere at vi er på lag med mange gode krefter verden som gjør nettopp det. I stedet for en «aksjonsdag» for økt handel, blir dette en dag for å markere verdier som vennskap, medmenneskelighet og gleden ved å kunne bety noe for andre. En dag for takknemlighet, Thanksgiving, er heller ingen dårlig ide. Men er det ikke ganske trist at en dag for takknemlighet skal følges opp av en dag hvor kommersielle krefter skal få oss til å tro at vi ikke har nok?

Vil du hive deg på kjøpefesten, så er det fritt fram. Husk at du likevel kan støtte Giving Tuesday! Er du lite på YouTube, går det fint å bidra direkte til Aktivitetsvenn her.

Må vi venne oss til velferdskutt?

Stikkord

, ,

sad old man on a black  «Den demografiske utviklingen vi ser i Norge og andre europeiske land viser at kommunene verken har kapasitet eller økonomi til å fortsette å levere helse- og omsorgstjenester på samme måte som de gjør i dag.» Dette sitatet innleder et notat som er skrevet i Helsedirektoratet til et møte jeg skal være med på i neste uke. Omtrent de samme formuleringene kan en støte på i mange andre sammenhenger. I notatet jeg har foran meg, dreier det seg om at det må satses mer på velferdsteknologi. Det er jeg enig i at vi må. Men jeg synes det er viktig å stille seg kritisk til et premiss om at kapasitet og økonomi  når det gjelder omsorg i kommunene på en måte skal være en naturgitt størrelse, og at det bare må gå nedover i det kommende årene. I hvilken grad det blir kapasitet til å opprettholde gode tjenester i kommunene er i stor grad et politisk spørsmål.

Den demografiske utviklingen er selvsagt en stor utfordring. Men før vi konkluderer med at vi må senke ambisjonene for velferdsstaten må vi stille oss (og politikerne) noen grunnleggende spørsmål: Hvor viktig er helse? Jeg tror de som sliter med alvorlig sykdom vil skrive under på at det er viktigere enn det aller meste. Endringer i helsa kan snu om på alle våre livsplaner. Trygghet for at vi kan få den beste tilgjengelige behandlingen uavhengig av lommeboka er helt avgjørende. Det kan hende at vi bare må akseptere økte utgifter til helse i de kommende årene, og heller se om det er andre ting vi kan kutte ned på. Det neste spørsmålet er hvor viktig er det for oss at våre nære og kjære får et godt omsorgstilbud? De som står nær noen med store pleie- og omsorgsbehov vil bekrefte at når tilbudet ikke er bra nok, påvirker det livet sterkt både for den som er syk og familien. Vi må være villige til å prioritere offentlige omsorgstjenester og politikerne må ikke skygge unna å diskutere økte skatter om det er nødvendig for noen av oss å bidra litt mer. Ingen av oss har så lyst til å betale mer skatt om vi ikke skjønner hva pengene skal gå til, men stilt overfor eventuelle drastiske kutt i tjenestetilbud kan det stille seg annerledes.

Og så må vi spørre oss: Hvor viktig er det at kvinner kan fortsette å være yrkesaktiv og ikke måtte slutte i jobb for å være omsorgsarbeider for de eldste i familien? Dette er viktig av likestillingshensyn. Ett tegn på at omsorgsoppgave ikke er jevnt fordelt mellom kvinner og menn er den forskningen som viser at de som har døtre får mindre hjemmehjelp enn de som har sønner. Men ta en kikk på demografien igjen – vi kommer til å trenge alle som kan jobbe framover. Av mange grunner bør framtidens omsorgsbyrder ikke veltes over på familien og kvinnene.

Vonde budskap må også fram!

Stikkord

, , ,

Lisbeths bloggEt viktig budskap fra Nasjonalforeningen for folkehelsen har lenge vært å formidle at det er mulig å leve godt med demens. Alzheimer og andre demenssykdommer har tradisjonelt vært forbundet med håpløshet. Vi er derfor opptatt av å peke på muligheten til å leve best mulig med sykdommen. For den muligheten finnes, dersom demenssyke blir møtt med god hjelp fra offentlige helse- og omsorgstjenester, og forståelse og støtte fra venner, familie og samfunnet for øvrig.

Som interesseorganisasjon jobber vi utrettelig for å få bedre kvalitet i eldre- og demensomsorgen. I dette påvirkningsarbeidet mot myndighetene er det også viktig å vise at det nytter. Det vil bli bedre å bo på sykehjem om de ansatte har skikkelig kompetanse. Og det går an å bo lengre hjemme med god livskvalitet, dersom man har et dagaktivitetstilbud og pårørende får avlastning.

I all kommunikasjonen om at hverdagen med demens kan bli bedre, er det noen stemmer som ikke har kommet like tydelig til orde. Det er alle de pårørende som ikke får den støtten og avlastningen de trenger. Alle de som er pårørende til en demenssyk som ikke har et verdig liv. De pårørende som står på til de stuper.

Da vi planla årets Demensaksjon, valgte vi å gi denne gruppen en stemme. Alle de slitne og frustrerte pårørende, og alle de som frykter å komme i den situasjonen en gang i framtida.

Det er sterke budskap som de siste ukene er formidlet i sosiale medier. «Noen ganger skulle jeg ønske han var død», «Jeg vil ikke bli pleietrengende og komme på sykehjem», «Tenk om jeg ikke klarer å ta vare på henne alene», «Jeg er redd for å la mor være alene hjemme».

Reaksjonen har også vært sterke. Vi har fått kritikk for å svartmale og skape frykt og bekymring. Sykehjemsansatte og pårørende som har erfaring med gode sykehjem, har ønsket å nyansere bildet. Men først og fremst har vi fått mange, mange tilbakemeldinger fra pårørende som bekrefter at hverdagen er ille.

Nær 60 prosent av pårørende til personer med demens er så mentalt utmattet at de kunne fått en eller flere psykiatriske diagnoser. Det har vært mange rop om hjelp, og alle har fått svar og invitasjon til å ringe vår Demenslinje eller snakke med noen av våre mange likepersoner.

Ingen er tjent med at pårørende sliter seg ut og selv blir syke, slik tilfellet altfor ofte er. Men dessverre er det ikke slik at alle pårørende som har behov for det vil få den hjelpen de så sårt trenger, og har krav på, fra de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det er hjerteskjærende og opprørende å høre de maktesløse historiene mange forteller.

I årets valgkamp ble eldreomsorgen et mindre omtalt tema enn  tidligere. Det er kanskje lett å få inntrykk av at behovene for eldreomsorg er mindre, fordi eldre har fått bedre økonomi og mange har god helse. Men det må ikke føre til at vi glemmer dem som har størst behov for en god eldreomsorg, alle dem som har demens.

I dag er det over 77 000 som har demens i Norge. I løpet av et par tiår vil det, pga eldrebølgen, være dobbelt så mange, om vi ikke lykkes i å løse demensgåten. For alle demenssyke, og deres pårørende, er det avgjørende at helse- og omsorgstjenestene gir mye mer støtte og hjelp i framtida enn det mange opplever i dag. Vi forventer at det nye Stortinget setter dette på dagsorden!