Rett diagnose til rett tid

Stikkord

, , , , , ,

sad old man on a blackEn av de vanligste telefonene til Demenslinjen er en som bekymrer seg for symptomer på demens hos en av sine nærmeste. Ofte er det en datter eller sønn som ser at mor eller far har fått problemer med å takle vanlige gjøremål, glemmer uvanlig mye, eller at noe ved personligheten virker annerledes. Mange er i villrede om hvor de skal gå med disse bekymringene, og da er Demenslinjen et godt sted å begynne.

Fastleger må ta sitt ansvar

En del av dem som ringer inn forteller om manglende respons hos fastlegen. «Mor opplevde at legen bare snakket det bort», fortalte en datter oss nylig. Dessverre får Demenslinjen mange lignende historier. Vi hadde håpet at det skulle komme færre slike telefoner etter at klare faglige retningslinjer for demens kom fra Helsedirektoratet for et drøyt år siden.  Retningslinjene gir omfattende råd, og er klare på at det som hovedregel er fastlegens ansvar å utrede demens og henvise videre til spesialisthelsetjenesten om det er behov for det.

Av og til hører vi at leger ikke synes det er viktig med diagnose, siden det ikke finnes behandling. En slik holdning er ikke i tråd med Helsedirektoratets retningslinjer. Det er alvorlig å få en demensdiagnose, men de fleste ser ut til å mene at det er bra å få en forklaring når en ikke lengre mestrer det som en gjorde før, eller når en nær og kjær har forandret seg. En tidlig diagnose gjør det også mulig å forberede seg på det som skal komme i det videre sykdomsforløpet. Av og til tar det tid med en diagnose fordi det er medisinsk vanskelig, men vi hører for ofte om andre forhold som forsinker det å få satt en rett diagnose til rett tid.

Pårørende bør høres

Ofte er det de pårørende som først blir klar over de tidlige tegnene på demens. Deres observasjoner er derfor svært viktig for legen å få, og retningslinjene trekker derfor fram at:

«Pårørende bør, etter samtykke fra pasienten, bli spurt om endringer i pasientens funksjon over tid, herunder endringer av hukommelse/kognitiv funksjon, aktiviteter i dagliglivet (ADL-funksjon), deltakelse i sosialt liv og atferd (depressive symptomer, passivitet, irritabilitet, uro og angst)

Planlegge tiden som kommer

Rett diagnose til rett tid øker mulighetene for at den som er blitt syk kan være med på å planlegge tiden som kommer, lære seg å bruke hjelpemidler før det blir for vanskelig, og komme med ønsker for hvordan en vil bli ivaretatt når sykdommen utvikler seg. Arv og økonomi kan ordnes mens samtykkekompetanse er tilstede, framtidsfullmakter kan skrives, og ikke minst kan en sammen med de nærmeste bearbeide de følelsesmessige reaksjonene på sykdommen. Gevinstene ved å få mer systematikk inn i denne delen av demensforløp er derfor store.

Denne uka har en rekke fastleger satt seg på skolebenken for å lære mer om demens på Primærmedisinsk uke i Oslo, og fått høre på erfaringer fra mennesker som er direkte berørt av demens. Med tanke på hvor vanlig det må være at fastlegene møter mennesker med demens, er det tankevekkende at dette i så liten grad har skjedd før, men det er en svært gledelig utvikling at det skjer nå!

Hør her, helse og omsorgskomite!

Stikkord

, , , , ,

Active Seniors

.

Jeg fått tildelt taletid fra 17.05 til 17.08 på høring med Stortingets helse- og omsorgskomite i dag. Fordelen med kort taletid er selvsagt at en tvinges til å være poengtert.  Det er forbausende hvor mye kan få sagt med få ord, når tankene bak er noenlunde klare. Men så gjelder det jo at våre folkevalgte spisser ørene da.

Det er mye positivt å si om stortingsmeldingen «Leve hele livet». Men på så kort tid må nok manglene prioriteres. Virkemidlene regjeringen vil bruke er for svake i forhold til alvoret når det svikter. Noe av kvalitetssvikten kan gå på menneskerettighetene løs: for sein eller ingen diagnose, ulegitimert bruk av tvang og mange tilfeller av alvorlig feilmedisinering for å nevne noe.

Vi vil nok en gang be om en sterkere satsing på kompetanse i omsorgssektoren. Ingenting er viktigere enn folkene som jobber der. De må ha gode ledere, gode arbeidsbetingelser, nok kollegaer og fornuftige stillingsbrøker. Men ikke minst må de ha tilstrekkelig kunnskap og forutsetninger for å trygt å ivareta ansvar for mennesker med store helseutfordringer og ofte i en sårbar livssituasjon. Mens regjeringen «avskilter» lærere med årelang erfaring hvis de ikke har de rette studiepoengene, er omsorgssektoren full av ufaglærte. De fortjener flere tilbud om opplæring.

Vårt andre hovedpoeng er at vi må snakke om demens spesielt. Vi får ikke et aldersvennlig samfunn uten å ta hensyn til det store antallet mennesker med demens. Vi får ikke gode omsorgstjenester uten høy grad av bevissthet, kompetanse og tilrettelegging for demens som en særlig utfordring. Selv om det er mye i «Leve hele livet» som handler om demensomsorg, er det fortsatt behov for en spesiell statlig satsing på demens, en ny demensplan når dagens Demensplan 2020 går ut på dato om ett års tid. Ikke minst er dette viktig av hensyn til de rundt 4000 med demens som er under 65 år, og som dermed ikke er i den aldersdefinerte målgruppa for «Leve hele livet».

En side av saken skal jeg ikke bruke av de tre tilmålte høringstiden til, men det er fristende å slenge litt med leppa om at regjeringen skaper en reform hvor de kan ta ære for alt som går bra i den kommunale eldreomsorgen, og legge skylda på kommunene for det som ikke går så bra. For mens andre statlige reformer gjerne inneholder klare grep på statlig nivå, handler denne reformen om at kommunene må jobbe bedre med de lover og regler og ressurser de har. Det kan trolig bli utgangspunkt en lett forvirrende debatt om både skyld og ære i valgkampene framover.

Hurra for frivilligheten!

Stikkord

, , , ,

Alzheimerdagen 2017; Inderøy; Nord-Trøndelag.

Alzheimerdagen 2017; Inderøy; Nord-Trøndelag.

Denne uka besøkte jeg Narvik demensforening. Her er rundt 40 aktivitetsvenner satt i sving av det driftige lokallaget. Jeg møtte ca halvparten av disse, og hørte om hvordan de jobber ved sykehjem og omsorgsboliger. De bruker ca en time hver uke på å lage liv og røre, synge, lese høyt, gå turer, spre glede.

–  Det er ikke alle som husker hvem jeg er, men de forbinder besøket med noe hyggelig, forteller en.

Aktivitetsvennene gjør en kjempejobb. Superildsjelene Guri og Anne Lise har vervet de fleste høres det ut som, og de gjør selv en innsats. Guri har nettopp mistet sin kjære hund, men tidligere var både hun og bikkja aktivitetsvenner på et sykehjem.

Seinere på dagen er det kulturkveld i Sjømannskirka. Det er stappfullt. Skravla går rundt bordene og demensforeningsdamene får god avsetning på loddsalget til inntekt for demensforskning. Flotte gevinster er samlet inn fra alle slags butikker og bedrifter i byen. Vakker cello- og klavermusikk åpner kveldens program. Så er det foredrag. Jeg skvetter når jeg hører at planen er 90 minutters foredrag om hvordan en kommuniserer med noen som har demens. Det er vel å utfordre folks tålmodighet litt i overkant mye? Men neida. Foredragsholderen er en psykiater som også viser seg å være en dyktig pedagog. Han forklarer om «luka i hjernen» som kan lukke seg og stenge for videre dialog når mennesker opplever å bli krenket eller utsatt for situasjoner en ikke mestrer. Og hvordan den kan åpne seg igjen når en blir møtt med forståelse og anerkjennelse, ros og komplimenter. Midt i er det beinstrekk og kaffepause. Forsamlingen er lydhøre og suger til seg kunnskap, kommer med gode spørsmål og deler erfaringene.

Fy søren, dette er virkelig bra folkeopplysning, tenker jeg. Så bra, så viktig. Så fint pakket inn og servert med kaffe og vafler.

Mer kultur. Narviks svar på Tom Waits entrer scenen, med kompanjong på bass.

Jeg får æren av å lede neste innslag som er  tildelingen av årets demenspris som demensforeningen skal dele ut. Hovedpersonen stakk på ferie før han visste noe om prisen, men det er et veldig godt valg av vinner! Finn Arne Haakonsen som får prisen, er sjef for en Coop Extrabutikk i Narvik. I området rundt butikken bor mange eldre og mange som har demens. Prisvinneren er usedvanlig hjelpsom og omtenksom. Når han ikke har sett en av sine faste kunder på en stund, så ringer han kommunens omsorgstjeneste for å si i fra. Han er et supert eksempel på det vi søker å oppnå gjennom kampanjen for et mer demensvennlig samfunn: at mennesker med demens skal bli møtt med forståelse og hjelpsomhet i sine daglige gjøremål.

Så er det loddtrekning, latter og glede, før Anne Lise runder av, presis klokka ni.

De får til det lille ekstra dette lokallaget, men ellers er Narvik demensforening representativt for mange slike foreninger rundt i Norge. De gjør en fantastisk jobb, sprer kunnskap, skaffer penger, skaffer frivillige som skaper liv og glede til mange, gir meningsfylte fritidsaktiviteter til medlemmene sine. De påvirker kommunepolitikerne. På vei fra Evenes diskuterer sjåfør (og likeperson) Inger Johanne og jeg hvordan kommunestyret kan påvirkes til å endre på de foreslåtte retningslinjer for brukerutvalgene ved sykehjemmene. Blant annet har administrasjonen foreslått at det skal holdes maks fire møter i året. Kvoteregulert brukermedvirkning der altså. Så hvis noe skjer og alle møtene er holdt, så skal sykehjemslederen kunne si – sorry, maks antall møter er nådd?

På den internasjonale Alzheimerdagen, som er i dag, sender jeg tusen gode tanker til alle som er berørt av demens og alle som gjør en viktig frivillig innsats, både i Narvik og i landet for øvrig. Dere trengs!

 

 

 

 

 

Hvordan skal vi snakke om forebygging av demens?

Stikkord

, ,

COLOURBOX6786729Livet virker ofte ganske urettferdig. Vi kjenner alle noen som har røkt og drukket med begge hender, og som likevel har levd lenge og vel. Dessuten kjenner vi alle noen som har gjort «alt rett», og likevel blitt hardt rammet av sykdom. Hvilke muligheter vi har til å mestre livene våre og lykkes med en sunn livsstil, er også ofte styrt av forhold vi ikke er dame- eller herre over. Derfor er det viktig at budskap om hva vi kan gjøre for å forebygge sykdom ikke framføres slik at noen påføres skyld og skam over å være syke. Dette må vi huske på også når vi skal snakke om forebygging av demens.

Fra før er demens noe mange synes det er vanskelig å fortelle om og noe som ofte omtales som byrde for samfunnet. Det aller siste mennesker med demens trenger, er at stein blir lagt til byrden ved at vi snakker som om demens er noe selvpåført. Slik må den kunnskapen vi har om risikofaktorer på befolkningsnivå ikke brukes mot enkeltmennesker.

Men det er godt «nytt» at forebygging nytter, også mot demens. En god oppsummering av kunnskapen om dette, finnes i rapporten til Lancet-kommisjonen for forebygging, behandling og omsorg for demens. Kommisjonen anbefaler innsats mot høyt blodtrykk og påvirkning av risikofaktorer som utdanning, trening, opprettholdelse av sosial aktivitet, røykereduksjon, behandling av hørselstap, depresjon, diabetes og fedme.

Målrettet forebygging kan utsette eller hindre en tredjedel av demenstilfellene i et befolkningsperspektiv, hevder kommisjonen. Både av hensyn til å spare den enkelte for sykdom og spare samfunnet, er det viktig at all kunnskap om hvordan vi kan forebygge demens i den generelle befolkningen tas i bruk og resulterer i godt folkehelsearbeid. Det er også viktig med kunnskapsformidling som gjør oss bedre i stand til å ta vare på egen helse. Men det viktig å huske på at vi oppnår mer når vi løfter i flokk og jobber sammen om folkehelsetiltak på et systemnivå som gir varig endring i praksis for folk flest enn når vi bare peker på den enkelte.

Under Arendalsuka hadde jeg anledning til å gi eldre- og folkehelseminister Åse Michaelsen noen innspill til hvordan regjeringen kan jobbe med forebygging av demens. Her er kortversjonen:

  1. Gjør bekjempelse av demens til et tydelig mål i folkehelsepolitikken, og bruk den kunnskapen som nå finnes.
  2. Sats videre på folkehelsearbeid i kommunene, men vær heller ikke redd for å bruke de harde virkemidlene som ligger i regulering og avgifter.
  3. Styrk forskning som kan gi framskritt når det gjelder diagnostisering, forebygging og behandling av demens.

Mennesker og skog

Stikkord

, , ,

IMG_1023 trær (2)Forleden streifet tanken meg at det er godt jeg ikke er nabo til en stor skog. De voldsomme skogbrannene denne sommeren er skremmende. Men det er verdt å merke seg ny kunnskap om hvor bra nettopp skog er for mennesker. En gruppe tyske forskere har sett på hvordan mengden av skog der mennesker bor kan påvirke hjernen. Deres konklusjon er følgende:

“Our results reveal a significant positive association between the coverage of forest and amygdala integrity. We conclude that forests may have salutogenic effects on the integrity of the amygdala.”

Amygdala er en del av hjernen som spiller en viktig rolle for frykt og følelser. Ved kronisk stress kan nevronene i denne vokse, mens hippocampus som er viktig for læring og hukommelse, kan bli mindre. Begge er deler av hjernen som påvirkes av stress.

Å fortelle folk i Norge at det er sunt å omgås trær, er nok å slå inn åpne dører. Men det er interessant å få mer kunnskap om hva som skjer i hjernen i møtet med natur. Og ikke minst kan en håpe på at harde bevis for at trær og skog er bra for hjernen kan bidra til å fremme byutvikling som tar mer hensyn til menneskenes behov. Byutvikling og boligbygging bør ikke baseres seg på at folk kan dra på hytta for å trekke frisk luft og oppleve natur. Det er noe mange nordmenn gjør, men som langt fra alle har mulighet for.

Nå finnes mye kunnskap om at hjernen trenger stimuli for å utvikle seg, og en kunne tenke at seg bylivet er best for hjernen fordi det gir så mange impulser og aktiviteter. Men bymennesker er også mer utsatt for negativt stress, og vår mentale helse ser ut til å være gjennomsnittlig bedre tjent med landlige omgivelser. Nå vet jeg riktignok ikke hvor mye av denne forskningen som kan overføres til Norge hvor vi jo ikke har en eneste millionby. Det interessante er uansett ikke å diskutere om det er best i byen eller på landet, men å se på hvilke faktorer kan virke positivt og negativ overalt hvor mennesker skal bo.

De tyske forskerne tok utgangspunkt i Berlin. (se artikkelen her for mer om det konkrete innholdet i forskningen) De fant da at det var sammenheng mellom utviklingen i blant annet amygdala og mengden skog innen 1 km radius fra personenes hjemmeadresse. Det ble testet at det ikke i virkeligheten var slik at de områdene som hadde mest skog nær seg var mer velstående. Slik var det ikke i Berlin. Forskerne skiller mellom grønne områder og skog, og understreker at det er skog som gjør forskjellen, selv om det også er påvist positive effekter av grønne byområder. Å gå i en skog og å sitte i en skog gir observerbare, fysiske tegn til avslapning i hjernen. Dette er tankevekkende med tanke på at verdens befolkning lever stadig mer urbant og i byer hvor det er langt mellom skogholtene. Det er gjerne ikke hensynet til menneskers helse og trivsel som er drivkraft bak byutviklingen, men tomtepriser og maks utbytte for utbyggere, samt framkommelighet for biltrafikk.

Oslo er Norges største by, men selv her er det veldig få områder hvor det ikke er trær i sikte fra de aller fleste steder. De store drabantbyene i Oslo ligger tett inntil marka, for eksempel på begge sider av Groruddalen. Dette er verdier vi må ta godt vare på. Vi kan sette oss seg på T-bane eller buss i Oslo sentrum og være ute i skog og mark innen en halvtimes tid, med etter uten skiutstyr. Slik kan det fortsette å være så lenge markagrensa ligger fast.

Jeg bor i byen, rett utenfor ring 2, men er så heldig å ha min egen hage. En favorittplass er under det gamle epletreet. Om våren er det fantastisk å sitte å se opp i epleblomstrene. Nå når kveldene er blitt mørkere henger jeg opp lykter. Det enste som nå og da kan trigge amygdala, er at epler som kjent er egnet til å illustrere tyngdekraften og på denne tiden kommer susende når en liten vind rusker i grenene.

 

Demensvennlig kommune nr 100!

Stikkord

,

Blomsterbutikk FauskePå et tidspunkt i livet vil mange av oss oppleve at det vi før ordnet uten å tenke så mye, litt etter litt blir vanskelig å få til. Noen får problemer uten å legge merke til det, mens de rundt en ser at det stadig oftere går i ball. Det kan være tegn på demens, og starten på en fase i livet hvor en trenger mer og mer hjelp. Det kan være vondt å føle at en ikke klarer seg så lett selv lenger. Da er det av stor betydning å bli møtt med forståelse og hjelpsomhet uten å måtte be om det. Dette er bakgrunnen for Nasjonalforeningen for folkehelsens kampanje for et mer demensvennlig samfunn.

Denne uka undertegner vi avtale med Tønsberg kommune, som blir nummer 100 i kampanjen! Som i alle de andre kommunene er det ordføreren som vil forplikte kommunen med sin underskrift. Konkret går det ut på å gi opplæring til servicebedrifter og tjenesteytere i kommunene. Vi stiller med opplæringsmateriell og veiledning, og en arbeidsgruppe lokalt finner dem som trenger opplæring.

Vi får mange fine eksempler på effekter av kampanjen. Det er drosjesjåfører som sier at nå vet de litt mer om hva de kan gjøre for å sikre at disse passasjerene ikke blir satt av på steder de ikke skal til, eller på steder hvor de ikke finner fram fra bilen til døra. I vårt vinterkalde land kan slike hendelser bli fatale. Vi har fått tilbakemelding fra vekteren som gremmer seg over måten han gikk fram på overfor en dame som var mistenkt for tyveri. Nå forstår han at hun hadde demens, og at en annen kommunikasjonsform kunne løst situasjonen langt bedre. På Tåsen i Oslo var det også en situasjon med manglende betaling som satte en matbutikk på sporet av kurset i demensvennlighet. De forsto at mannen som ikke hadde betalt hadde en sykdom, og «da er det ikke en politisak», som sjefen for butikken sier i dette intervjuet. Over hele landet blir frisører, blomsterbutikker, bussjåfører og andre kurset, slik at de kan møte personer med demens med mer forståelse og hjelpsomhet. Boots-apotekene har kurset alle sine ansatte for å skape demensvennlige apotek.

Da vi talte opp i fjor, hadde 3500 mennesker blitt kurset. Det gir mange fine ringvirkninger. De som har demens får litt mer hjelp, mer forståelse og bedre beskyttelse mot ydmykende behandling i sine daglige gjøremål. Ansatte føler seg tryggere i håndteringen av mennesker som de tidligere følte seg mer usikre overfor. De opplever at de kan gjøre en bedre jobb, være mer til hjelp og forebygge farlige situasjoner. En heldig bivirkning av kampanjen er en høynet bevissthet om at det å møte hverandre med tålmodighet, vennlighet og hjelpsomhet skaper bedre møter mellom mennesker og mer trivsel for alle. Jeg tenker ofte på den danske filosofen K.E Løgstrups ord i denne sammenhengen:

”Den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre, uden at han holder noget af dets liv i sin egen hånd. Det kan være meget lidt, en forbigående stemning, en oplagthed, man får til at visne, eller som man vækker, en lede, man uddyber eller hæver. Men det kan også være forfærdende meget, så det simpelthen står til den enkelte, om den andens liv lykkes eller ej.”

For mennesker som har en demenssykdom kan det være avgjørende både for trygghet og livskvalitet at en blir møtt med respekt og forståelse. Kampanjen for et mer demensvennlig samfunn handler om å sette dette i system gjennom enkel opplæring i lokalsamfunnet.

Barnehagen som politisk forbilde

COLOURBOX2346423Det har vært noen spesielle dager i norsk politikk. Nå etterlyses et bedre debattklima fra alle kanter. I den nylig avgåtte justisministerens vokabular kunne det høres ut som barnehager er synonymt med et sted hvor det råder knebling av ytringer, heksejakt og grov språkbruk. Det er forståelig at barnehageansatte ikke liker denne henvisningen. De skal utvikle barnehagene i tråd med rammeplan for barnehager, og har gjennom denne fått beskjed av Kunnskapsdepartementet om at barnehagene skal være noe helt annet.

Jeg vil foreslå et tankeeksperiment. Sett at rammeplanen gjøres gjeldende for Storting og regjering. Se hvordan avsnittet om mangfold og gjensidig respekt, blir når vi bytter ut ordet «barnehage» med «Stortinget/regjeringen», «barna» med «folk» og «pedagogisk arbeid» med «politisk arbeid»:

«Stortinget/regjeringen skal fremme respekt for menneskeverdet ved å synliggjøre, verdsette og fremme mangfold og gjensidig respekt. Folk skal få oppleve at det finnes mange måter å tenke, handle og leve på. Samtidig skal Stortinget/regjeringen gi felles erfaringer og synliggjøre verdien av fellesskap. Stortinget/regjeringen skal vise hvordan alle kan lære av hverandre og fremme folks nysgjerrighet og undring over likheter og forskjeller. Stortinget/regjeringen skal bidra til at alle folk føler seg sett og anerkjent for den de er, og synliggjøre den enkeltes plass og verdi i fellesskapet.

Stortinget/regjeringen skal bruke mangfold som en ressurs i det politiske arbeidet og støtte, styrke og følge opp folk ut fra deres egne kulturelle og individuelle forutsetninger. Stortinget/regjeringen skal synliggjøre variasjoner i verdier, religion og livssyn. Det skal være plass for en åndelig dimensjon i Stortinget/regjeringen som må brukes som utgangspunkt for dialog og respekt for mangfold.

Stortinget/regjeringen skal legge til rette for kulturmøter, gi rom for folks egen kulturskaping og bidra til at alle folk kan få oppleve glede og mestring i sosiale og kulturelle fellesskap. Stortinget/regjeringen skal by på varierte impulser, opplevelser og erfaringer og omfatte lokale, nasjonale og internasjonale perspektiver.»

I et annet avsnitt får barnehagene i oppdrag å fremme danning. Også dette ville gjøre seg bra som retningslinjer for Stortinget og regjeringen:

«Stortinget/regjeringen skal fremme samhold og solidaritet samtidig som individuelle uttrykk og handlinger skal verdsettes og følges opp. Stortinget/regjeringen skal bidra til at folk kan forstå felles verdier og normer som er viktige for fellesskapet.»

Så vidt jeg vet er det enstemmig oppslutning om rammeplan for barnehagen, så kanskje en opprevet nasjonalforsamling kunne bruke disse verdiene til å lappe sammen en mer fredsæl politisk debatt?

Barndomslandet

Stikkord

Winter fun«Barndomslandet» var først veldig lite, det var bare området rundt husveggene. Men der fantes trær å klatre i, en sandhaug, en hjemmelaget huske, plass til å ake og å gå på ski. Etter hvert ble landet litt etter litt større. Noen hundre meter borte var bekken. Med øynene til en 5-6-7-8 åring sto den ikke tilbake for Amazonas. Der var skyggefull regnskog med bregner, kulper å bade i – med overlegg om sommeren eller plumpe iskaldt i om vinteren. Det var igler, rumpetroll og vannløpere som kunne fanges. Heldigvis tenkte ikke foreldrene våre at dette var et livsfarlig sted hvor vi kunne drukne, så vi brukte timevis ved vår lokale flod. Med årene økte aksjonsradiusen med flere hundre meter, innover i skogen dit hvor den store Beverdammen lå. Storebrødre ledet an i ingeniørarbeidet med brubygging, hytter og opplegg for å seile på et gammelt biltak over dammen.

Gjennom bygda gikk veien, som var fin til paradishopping, slåball og hoppetau. På et tidspunkt bestemte kommunen å øke fartsgrensen der. Da ringte en av foreldrene avisa for å protestere, og Porsgrunns Dagblad kom og tok bilde av oss som lekte på veien med fatsgrense på 80 km. Det var nok færre biler da enn nå. Det kan hende at vi fikk beskjed om å holde oss unna både bekk og vei, men vi barna så nok det som veiledende og ikke absolutte krav. I barndomslandet regjerte barna. I dag ser det ut som hele området har krympet veldig.

Hvis vi vil at barn skal være aktive og leke fritt ute, må vi skape bomiljøer som inviterer til det. Da holder det ikke at kommunen har fine idrettsanlegg og parker. Når det gjelder de minste er barndomslandet akkurat der de bor, og noen få meter rundt huset. Vi voksne trenger også å ha turområder nær oss, om vi skal bruke dem. Dansk forskning viser at der det er 300 meter til en park brukes den gjennomsnittlig 2,7 ganger i uken, mens dersom det er 1000 meter til en park brukes den bare 1 gang i uken. For at friluftsområder skal brukes aktivt, må de finnes innenfor en avstand på 50 -1 000 meter fra der folk bor, uavhengig av aldersgruppe. F.eks. har småbarn en grense 50 meter, eldre 300 meter, voksne i følge med barn 400 meter og ungdom 1000 meter.

Gode fasiliteter for idrett og gode idrettstilbud er viktig. Men det er også bomiljøer som  inviterer til utelek. De organiserte aktivitetene kan være kostbare og vanskelig å delta i for barn fra familier med lite penger. Det er heller ikke alle barn som trives med det konkurranse- og prestasjonsorienterte preget som idrett har. Vi trenger bomiljøer hvor barn kan ha hemmeligheter, være kreative og utfolde seg fritt. Utvikling av bområder må sees med barns øye, med barn som rådgivere. For barndomslandet er lite, og det er ikke sikkert du får brukt en lekeplass som ligger i et helt annet land.

 

 

Det viktigste er nesten gratis

Stikkord

, , ,

Jannicke_Granrud

Jannicke Granrud (53) var bare 51 år da hun fikk diagnosen Alzheimers sykdom. Denne uka ble hun intervjuet i Dagsrevyen. Anledningen var årets utdeling av Nasjonalforeningen for folkehelsens forskningspriser, og sammen med henne var mottakeren av årets forskningspris innen demens, psykiater  og forskningssjef Geir Selbæk. Han er en av dem som gir oss håp, ikke minst fordi han i tillegg til å tenke langsiktig også er opptatt av at forskningen skal fremme livskvalitet for dem som har demens i dag.

I intervjuet med NRK sier Jannicke at hun var redd for at hun skulle bli behandlet som «B-vare» etter at hun fikk diagnosen. Jeg tror jeg forstår hva hun mener. Ofte omtales mennesker som har en demenssykdom som «demente». En del kommuner snakker om å opprette «demenslandsbyer for demente». Det er godt ment, men slik språkbruk er med på å stigmatisere og gjøre folk som har en demenssykdom til endimensjonale objekter for andres omsorg og ikke enkeltindivider med en sykdom. Det er også vel og bra at vi diskuterer hva som gir de beste omsorgsløsningene for mennesker med langtkommen demens og omfattende hjelpebehov. Men vi må huske at de fleste som har demens bor hjemme, er en del av et nabolag og trenger å bli møtt med forståelse og menneskelig støtte i det samfunnet de fortsatt skal være en del av. Et demensforløp kan ofte strekke seg over svært mange år, og det gjelder også at vi klarer å fokusere på det friske hos en person, og ikke bare sykdommen.

Demens er fellesbetegnelse for en rekke ulike sykdommer som ødelegger hjernen, hvorav Alzheimers sykdom er den mest utbredte diagnosen. Det er ille at det fortsatt ikke finnes virksom medisin som kan kurere eller bremse sykdommen. Sykdomsbyrden ved demens er stor både for den enkelte og for samfunnet, og det ville bety enormt mye om vi fikk effektiv behandling. Internasjonalt står vi foran en forventet tredobling av antallet personer med demens de kommende tiårene. Det er dessverre lite som tydelig på at medisiner vil komme med det første, men håpet vil øke for hver forskningsmillion som settes inn.

Samtidig som forskningen må trappes opp, må det gjøres mer for at det skal bli enklere å leve med demens. Her er heldigvis mulighetene mange. Vi kan alle være med å skaffe oss litt kunnskap og være bevisste på hvordan vi skal møte Jannicke og andre på måter som ikke gir den følelsen av å være sett på som «B-vare». Vår kampanje for et mer demensvennlig samfunn handler om dette. Kommunene kan gjøre mye mer for å tilby meningsfylte aktiviteter og avlastning for pårørende. Det sier seg selv at dagaktivitetstilbud i tilknytning til sykehjem ikke er svaret for mennesker på 53 år med demens. Frykten for tap av verdighet, det å bare bli sett på som en representant for en diagnose og ikke det enkeltmennesket man er, frykten for ikke å bli møtt med hjelpsomhet, forståelse og respekt – den frykten noe mange som har demens gir uttrykk for. Og mange er bekymret for at belastningen på deres nærmeste blir for stor. Om løsningen på Alzheimer-gåten er vanskelig å finne, er alt dette noe vi kan gjøre noe med, og det er tankevekkende at mye av det viktigste vi kan gjøre, er nesten gratis.

Omsorgspolitikken i ny regjeringsplattform

Stikkord

, , , ,

wordpress_hanneDet ligger ikke an til noen endring i omsorgspolitikken når Venstre nå går inn i regjeringen. I den nye regjeringsplattformen har Venstre fått inn noen av sine hjertesaker og tilgjengjeld har Høyre og FrP fått forsterke noen av sine. Det kan ikke være andre enn FrP som har ønsket punktet: «Utvide prøveordningen med statlig finansiering av omsorgstjenester, både i tid og i antall.» Kun seks kommuner har det vært mulig å få med på forsøket. Det kan alltid komme noe positivt ut av å prøve noe nytt, men det er så mye annet enn dette som framstår som langt mer effektivt.

Fortsatt savner jeg en skikkelig statlig satsing på langsiktig og målrettet kompetanseheving i omsorgssektoren, på linje med den vi har hatt i utdanningssektoren i over ti år.

Regjeringen vil arbeide for er mer «demensvennlig samfunn». Det er veldig bra. Men hvorfor holde liv i begrepet «demenslandsby»? Regjering vil «Styrke både kommunal og privat utbygging av trygghetsboliger, sykehjemsplasser, hospice, demenslandsbyer og private bofellesskap».

Intensjonen er god – trolig er målet å få flere institusjonsplasser for personer med demens som er preget av hjemlighet, aktivitet og personsentrert omsorg. Men begrepet kan undergrave arbeidet med et demensvennlig samfunn. Dette begrepet bygger på at de fleste som har demens bor hjemme, og er del av det vanlige samfunnet. Da må vi skape et samfunn med best mulig tilrettelegging og universell utforming også for denne gruppen. Vi vil ikke at en skal henvises til en egen landsby om du får en demensdiagnose. I vårt langstrakte og grisgrendte land bør vi heller ikke ønske oss at personer demens skal samles i store, egne institusjoner med lang vei for slektninger og venner som vil komme på besøk. Vi trenger gode omsorgsløsninger som er godt plassert i kommunene hvor vi bor og helst nær det nærmiljøet vi er knyttet til. En del kommuner er nå i gang med å planlegge sykehjem og omsorgsboliger slik at det legges til rette for generasjonsmøter, tett opp til skoler og barnehager eller med uteområder som kan brukes som samlingssteder for hele bygda. Det er en utvikling å heie varmt på.

Språk er viktig og både avspeiler og påvirker holdningene våre. Med en økende andel eldre og trolig en sterk vekst i antallet som har demens, trenger vi å spre forståelse for at demens er noe som kan ramme alle, særlig mot slutten av livet, og at det ikke skal være til hinder for at vi fortsetter å være en del av fellesskapet. Ordet demenslandsby trekker i en annen retning, mot segregering.

Vi har positive forventninger til den nye omsorgsreformen «Leve hele livet». Nettopp tilretteleggelse for gode generasjonsmøter og at vi kan leve gode liv midt i samfunnet hele livet burde bli et hovedperspektiv her, og da hører ord som «demenslandsby» ikke med.