Sommer, sol og lykke – eller?

Stikkord

, ,

Rainy day

Den norske sommeren er kort og svikefull. Hva får vi gjort med alle sommerdrømmene vi skapte gjennom vinteren? Flere sommersanger burde handle om regn. Møbelkataloger burde vise parasoller som paraply over kaffebordet mens det øser ned. Ukebladene burde ha flere motereportasjer om sommerregntøy. Landet vårt ligger jo temmelig fast her oppe mot Nordpolen, og likevel virker det som vi blir like overrasket hvert år over at klimaet vårt ikke er tropisk (og ikke bør bli det).

Om været er det som skuffer oss mest, er livet kanskje egentlig ganske bra. Eller kanskje er det regndråpene som får et helt beger av diverse skuffelser til å renne over?

For noen dager siden koste jeg meg med Herborg Kråkeviks time som sommergjest i NRK P2. Hun mente at «sommerhovmodikere» legger et tungt lykkepress på oss om sommeren, og at mens det har utviklet seg en slags konsensus om at jula kan være krevende med alle forventningene til familieidyll og glede, er det mindre forståelse om det er sommer og en ikke er glad. Det var kanskje en betimelig påminning.

Det bor mange lykkelige mennesker i Norge. I siste utgave av World Happiness Report er vi på fjerdeplass av 157 land. Men det er ikke rart vi synes det er deilig i Danmark, for danskene tar førsteplassen. Likevel er ingen av oss konstant lykkelige. Hadde så vært tilfelle, ville vi vel ikke hatt noe lykkebegrep. Kontrastene hjelper oss tross alt til å verdsette det som er bra.

Skuffelse og lykke henger sammen med forventninger. Er oppskriften bare å kjøre forventningene i bånn? Neppe, for vi trenger håp og optimisme også. «Lykkelige mennesker har en iboende tendens til optimisme og evne til å overse bagateller», skriver professor i psykologi Espen Røysamb ved Universitetet i Oslo i en artikkel hvor han lister opp forskningsbaserte kjennetegn på lykkelige mennesker. Det er en fin liste, ikke minst fordi de fleste av punktene er gratis.

Vi har vokst opp med bortimot en formaning om at «Vi skal ikkje sova burt sumarnatta». Men sangen har en melankolsk undertone og en dobbelt bunn. Aslaug Låstad Lygre skrev teksten på et tuberkulosesanatorium med syke og døende mennesker rundt seg. Selv ble hun bare 56 år, og trolig handler ikke sangen bare om sommeren, men at vi må bruke all tiden vår godt.

Det er dager en kunne tenke seg å forbli under dyna. Da kan det jo være en fordel at gradestokken ute viser soveromstemperatur, selv om kalenderen viser juli. Legg merke til at psykologiprofessoren skriver at «nok søvn» også er et lykkekjennetegn. Så har du ikke «vandret saman ute» til «fuglane lyfter veng» i sommer, så har du kanskje brukt tiden bra likevel.

 

Sykehjem må ledes med klare mål og høye ambisjoner

Stikkord

, , ,

Lonely old man staring out of a windowDet er helt nødvendig å si to ting først: Folk i Norge må ikke være redde for å ta i mot en sykehjemsplass når det virkelig er behov for det. Og: ansatte ved sykehjemmene gjør en viktig jobb, og som oftest en bra jobb. Men vi er nødt til å snakke om det som ikke er bra. Derfor var dagens kronikk i Aftenposten fra pårørende Tore Westhrin viktig. Alt for sjelden hører vi stemmene til de som bo på sykehjem eller til de som er pårørende.

Når det svikter på så mange punkter som Tore og kona hans erfarte er det et lederansvar å rydde opp. Ansatte må møtes med tydelige forventninger og god veiledning. Ledere må kommunisere tydelige mål og verdier. Dette opplevde jeg da jeg besøkte Mørkved sykehjem tidligere i vår. Lederen der, Elsa Fagervik Kommedahl, setter tydelige krav til de ansatte og det trives de åpenbart med. Ett krav er at ansatte er ute hos beboerne, vaktrom finnes ikke her.

Vi må dessverre se i øynene at det er ganske alvorlige tegn på svikt ved mange sykehjem. Det viser både tilsyn og forskning. En annen kunnskapskilde er Demenslinjen. De som tar telefonen på Demenslinjen snakker så å si daglig med pårørende som er opprørte over sykehjem. Ofte handler det om personalets holdninger, mangel på informasjon, lite involvering, lite aktivitet, overdreven medisinering og for lite tilpasning til den enkeltes behov. De pårørende føler at de ikke blir hørt og at betydningen av deres kompetanse og kjennskap til personen blir underkjent.

Pårørende og kronikkforfatter Tore Westhrin, pleie- og omsorgssjefen i Bærum kommune, helseministeren og undertegnede møttes til debatt i NRKs Dagsnytt 18 i dag. Jeg brant egentlig inne med de tre forslagene jeg satt ned til helseministeren før debatten. De kommer her:

  1. Sørg for at arbeidet med en ny trygghetsstandard ikke bare ender i økte rapporteringskrav og byråkrati. Som øverste helseleder må du sette tydelige mål for hva kvalitet betyr. Slik dette arbeidet nå utvikler seg, virker det dessverre veldig lite ambisiøst.
  2. Lag en skikkelig etter- og videreutdanningssatsning på linje med den vi har i skolen. Ansatser er satt i gang, men vi er langt fra den systematikken, de ressursene og den strategiske satsingen som er gjort i skolen. Behovet er enormt.
  3. Gi en tydelig beskjed til alle nivå i helsevesenet om at personer med demens og deres pårørende skal bli lyttet til og ha mulighet for medvirkning. Dette er en gruppe som har fått kommet alt for lite til orde.

Hjelp til å velge mindre sukker

Stikkord

, , , ,

Det er noe som heter at selvskryt skal en lytte til, for det kommer fra hjertet. Men Cola can and measuring tapeselvkritikk er ofte mer interessant. For litt siden ble helseministeren intervjuet i Dagens Næringsliv og tok selvkritikk på Høyres vegne for å ha hatt for lave ambisjoner i folkehelsepolitikken: «Vi er ikke glad i verken avgifter eller detaljstyring, men jeg vil utfordre denne ryggmargsrefleksen.» Det er prisverdig at Høie ber Høyre, med et åpent sinn, hva som faktisk virker når det gjelder å fremme sunt kosthold. I politisk kvarter på NRK P2 15. juni argumenterte han mot dagens strategi som satser for ensidig på at forbrukerne skal ta «informerte valg», og sa at dette vil videreføre og forsterke de sosiale helseforskjellene. Vi trenger politikere som har vilje og evne til å forme samfunnet i en helsefremmende retning for alle.

Den omtalte politisk kvarter-debatten tok utgangspunkt i en sak fra VG, hvor Bent Høie ba butikker droppe uskikken med at butikkene plasserer godteriet akkurat der hvor vi står i kassekø. Jeg synes det er veldig viktig og bra at helseministeren vil hjelpe oss til å ta gode helsevalg. Men han fikk motbør fra Unge Høyres leder Sandra Bruflot, som mente at det er viktigere å legge til rette for frie valg enn for sunne valg. Her hørte vi kanskje et eksempel på den ryggmargrefleksen Høie advarte sine egne mot?

Vi har en rekke reguleringer og avgifter i Norge som skal hjelpe oss å holde forbruket av usunne ting nede. Likevel gjenstår veldig mange valg hvor det hovedsakelig er kunnskap og disiplin som avgjør om vi velger sunt eller usunt. Noe mer drahjelp burde vi kunne få. En ny avgift som jeg synes vi burde forsøke, er en sukkeravgift på brus. Dersom det var markert billigere med lettbrus enn sukkerholdig brus, ville enda flere velge dette. En slik avgift ble innført i Mexico i 2013, og den første forskningen om effektene av denne gjort av amerikanske forskere, tyder på at avgiften virker. Utsalgsprisen økte og salget av sukkerholdig drikke falt markant. Jamie Oliver har også vært i Mexico og latt seg inspirere til sukkeravgift på egne restauranter, samt bidratt til å sette dette på den politiske dagsorden i Storbritannia.  Det er for tidlig å si noe om hvor effektivt det har vært for å redusere overvekt for eksempel., men jeg kan ikke se at vi ville ha noe å tape på å forsøke en slik avgift.

Det er slett ikke alltid lover og forskrifter er det beste. Ofte fører en ny regel til at man løser ett problem, og skaper nye i form av tolkninger og tilpasninger. Avgifter løser heller ikke alle problemer, men er ofte effektive. Helse- og omsorgsminister Bent Høie skal ha ros for at han går offensivt inn i samarbeid med næringsmiddelprodusenter og -selgere for å hjelpe oss til å ta sunnere valg. Det kan gi mange gode effekter. Men det skal også bli spennende å se om han får sving på folkehelsedebatten i Høyre, og om det kan komme nye forslag om befolkningsrettede tiltak derfra. Det er all grunn til å fortsette å tenke nytt i møte med folkehelseutfordringene både på høyresiden og venstresiden.

sykle til jobbenDet er blitt en fryd å sykle i Torggata – en sentrumsgate i Oslo som har gått fra verstingsgate til en trivelig og livlig gate etter at bilene forsvant. Ved en spørreundersøkelse i 2015 syntes 73 prosent gata var meget godt eller ganske godt tilrettelagt, mens bare 23 prosent syntes det i 2008. Jeg syklet mye der den gangen også, og tenker at disse 23 prosentene må ha vært usedvanlig hardbarka typer som for eksempel ikke hang seg så opp i at bilene parkerte i sykkelstien.Jeg gleder meg til at vi skal få mange flere bilfrie gater i Oslo. Joda jeg skjønner også at bil er nødvendig av og til, og det kommer fortsatt til å kunne kjøres her og der i nødvendige ærender. Men når hovedregelen blir bilfri by, kommer vi til å få en by som det blir tryggere å bevege seg i, mye hyggeligere og flere vil bli motiverte til å bevege seg til fots og på sykkehjul.

Å få flere til å sykle og gå gir mange gevinster for helse og miljø. For en tid siden hørte jeg et foredrag fra en av de som hadde vært med å lage Nasjonal transportplan som er et av de viktigste plandokumentene politikerne har for å budsjettere veipenger i Norge. Noe av det politikerne legger vekt på, er hvor det er mest lønnsomt å bygge vei. De fleste er sikkert enige om at vi kan ikke bare tenke lønnsomhet – det må også tas hensyn til sikkerhet, miljø, framkommelighet i distriktene osv. Men det er jo heller ikke dumt å ha litt oversikt over økonomien i ting. Derfor skvatt jeg da det ble sagt at dette tykke, viktige dokumentet ikke inneholder noen informasjon om økonomien i å bygge sykkelveier. Da er det jo lett at prioriteringer av sykkelvei kan komme temmelig bakpå. Politikerne får altså tutet ørene fulle om hvor lønnsomt det er å bygge bilveier, men får ingen informasjon om økonomiske argumenter for å bygge sykkelvei. Hallo!

Det er regnet på dette tidligere. I en artikkel på Store Norske Leksikon kan en lese at det foreligger slike utredninger og at for eksempel «et grovt estimat for Bergen viser at for hver prosent sykkelandelen økes fra dagens 3 %, vil samfunnet spare i overkant 70 millioner kroner per år». Så når nye langsiktige planer for veibygging etter hvert skal besluttes, må alle som er opptatt av helse og miljø stå på for å få slikt fram og ikke bli overkjørt av bilinteressene.

Da jeg syklet gjennom Torggata i går, sto en gjeng med sånne amerikanske heia-dusker og heiet da jeg og medsyklister nærmet oss Arbeidersamfunnets plass. Dette var for å markere at årets Sykle til jobben-aksjon nå er i gang! Fram mot 17.juni skal det konkurreres mellom arbeidsplasser og innad påarbeidsplasser om hvem som beveger seg mest. Det er ikke bare sykling som teller, men all slags bevegelse kan telles med. I Nasjonalforeningens sekretariat har vi flere lag, og undertegnede skal være med å forsvare æren til laget med det ambisiøse navnet «The fast & the furious». Nesten trettitusen mennesker er påmeldt til årets aksjon. Det er flott at mange på denne måten får et ekstra dytt for bevegelse. Heia Sykle-til-jobben-aksjonen!

 

Utenforskap

Stikkord

,

COLOURBOX1271035Mennesker trenger fellesskap med andre mennesker. Noen er mer sosiale enn andre, men i det store og hele er det viktig for oss å føle tilhørighet og fellesskap med andre.

En amerikansk undersøkelse viste at sosiale forbindelser, familie, vennekrets og arbeidskolleger øker sjansene til å leve lenge med 50 prosent. Forskerne konkluderer med at det å ha få venner, og ha lite kontakt med andre mennesker er like risikabelt som å røyke 15 sigaretter om dagen, å være en alkoholiker, å ikke trene eller å være overvektig.

Dette viser at det er tette sammenhenger mellom tynt sosialt nettverk og risikofaktorer for fysisk sykdom. Det er for eksempel også påvist sammenheng mellom ensomhet og høyt blodtrykk. Lite fellesskap med andre kan bidra til dårligere psykisk helse, men også til livsstil med risikofaktorer som røyking, overdreven bruk av alkohol, manglende mosjon og usunt kosthold.

Utenforskap er brukt som begrep i regjeringens folkehelsemelding. For kort tid siden kom en stortingsmelding med tittelen «Fra utenforskap til ny sjanse», og utenforskap var nylig tema for KS sin årlige konferanse for alle Norges ordførere.

Med blant annet økende arbeidsledighet, mange nyankomne flyktninger og unge som uføretrygdes som følge av psykiske problemer, er det mange som risikerer å ha lite nettverk. Om mange blir stående lenge utenfor arbeid eller utdanning, vil det koste dyrt, både for den enkelte og for samfunnet. Men dette handler også om helse og livskvalitet, ikke bare i psykisk forstand. Det har også relevans for bekjempelse av blant annet hjerte- og karsykdom og demens. For mange blir utenforskap til ensomhet.

En viktig folkehelseutfordring i Norge er sosial ulikhet i helse og levekår. En kunnskapsgjennomgang om sosial ulikhet i helse fra 2007, viste blant annet at de sosiale og økonomiske levekårenes innvirkning på helsa i mange tilfeller skyldes psykologiske mekanismer. Her nevnes risikofaktorer som «langvarig usikkerhet og engstelse, tapsopplevelser, lav selvfølelse, sosial isolasjon, opplevelse av maktesløshet og mangel på kontroll over arbeid og familiesituasjon».

Det å være med i en frivillig organisasjon kan gi tilgang til gode fellesskap og opplevelse av tilhørighet. Da er det tankevekkende at det også er sosial ulikhet i deltakelsen i frivillige organisasjoner, spesielt innen idrett, trim, kultur og fritid. Folk med minoritetsbakgrunn er sterkt underrepresentert i de aller fleste typer organisasjoner.

De frivillige organisasjonene må finne måter å nå ut til nye grupper, og diskutere hvordan vi kan legge til rette for at flere skal føle seg velkomne i organisasjonene. Og vi som jobber med folkehelse kan bli mer bevisst at gode fellesskap hvor folk får oppleve tilhørighet, mening, mestring og trygghet, i seg selv er helsefremmende.

Smågodt, fornuft og følelser

Stikkord

, , ,

COLOURBOX6178728Kan det føres en fornuftig debatt om smågodt? Setningen skurrer. Fornuft og smågodt tilhører hver sin verden, litt som fornuft og følelser ofte gjør. Det er ingen fornuftige grunner til å tygge i seg bortimot rent sukker. Det gir energi vi lagrer som fett om vi ikke holder høy nok aktivitet til å brenne unna. Men sukker gjør noe med følelsene våre. Det er en kjent sak for de fleste av oss. Sukker sender signaler til hjernen som gjør at dopamin blir frigitt, et stoff som gir oss en oppstemt følelse. Så det er ikke rart at søtt frister.

Den siste uka har blant andre VG hatt saker om priskrig mellom matvarekjedene på godteri for å lokke til seg påskehandlende. Noen kritiske røster har tillatt seg å si at priser som framkaller hamstring av snop ikke er særlig bra for oss. Det kan vel tenkes bedre anledninger for å snakke om sunt kosthold og mindre søtspising enn akkurat tiden før påske. Vi kan trygt feire høytidene med god mat og kos, og vi trenger av og til og sette fornuften til side. Men jeg synes det er bra at noen tør å påta seg å si stopp en halv: Skal påskeeggene virkelig dobles i størrelse annet hvert år?

Folk er forskjellige, så en bør være varsom med å moralisere over hvor lett eller vanskelig det er for andre å gå forbi godteritilbudene. I VG sist fredag skriver Kristian Fjellanger, kjent for boka «Mitt liv som tjukkas» at han synes det er ganske lett, og han synes ikke noe om dette «prisgnålet». Han tror ikke vi oppnår at folk spiser så sunt og beveger seg nok gjennom «.. å moralisere så kraftig rundt smågodt. Det oppnår man bedre med fornuftig, balansert og målrettet informasjon.» Informasjon kan nok virke, ellers hadde vi jo ikke hatt reklame. Men noe som virkelig ser ut til å påvirke forbruket vårt er jo pris, og da særlig det å ha høye prises på ting vi bør kjøpe lite av.

Helseminister Høie unngikk å kritisere billigsalget på smågodt da Bergens Tidene intervjuet han. Jeg forstår godt at han ikke har lyst til å gå rundt som en vandrende pekefinger, men jeg synes faktisk han er litt feig når han svarer at han ikke vil mene noe om lave priser, men bare at han vil arbeide for få matprodusenter til å redusere sukkerinnholdet i mat. Gjennomsnittsnordmannen spiser 28 kilo sukker i året. I snitt drikker vi 55 liter brus og spiser 14 kg godteri i året. Svenskehandelen kommer i tillegg til dette. Så det er ikke maten som er vårt største sukkerproblem.

Jeg skal innrømme at for meg faller det naturlig å være på den liberale siden i slike debatter. Jeg er enig i  at folk lukker ørene når noe oppleves som mas og gnål. Men vi må jo kunne snakke om det problemet det faktisk er om vi venne oss til et veldig utvidet «av og til»-begrep og til at kosen skal komme i stadig større «supersize»-utgaver? Moralisering er jeg enig i at det kommer lite godt ut av. Men er det ikke nettopp å satse på moralen en gjør om en sier at «det bare er å gå forbi tilbudene, for det gjør flinke jeg»? Alternativet til moralisering overfor den enkelte, er å bruke virkemidler som gir oss alle en liten dytt eller litt drahjelp til å gjøre det som er bra for oss – uten at vi behøver å tenke så veldig mye på det. Pris er et bra virkemiddel i så måte.

Trenger mer likestilt omsorg for eldre

Stikkord

, , ,

istock_bloggNår vi ser på hvem som ringer til hjelpelinjene Hjertelinjen og Demenslinjen, og ser på statistikken over hvem som besøker helseinformasjon på Nasjonalforeningen for folkehelsens nettsider, er det tall som er verdt å dvele litt ved på en 8.mars. 75 % av de som bruker nettsidene er kvinner. Det de søker mest etter, er informasjon om demens.  Når det gjelder pårørende som ringer Hjertelinjen, er det dobbelt så mange kvinner som menn. Til Demenslinjen er 38 % av alle som ringer inn døtre til en som har demens, eller en de er bekymret for når det gjelder mulig demens. Det er tre ganger så mange døtre som sønner som ringer.

Dette kommer neppe som noen bombe på noen. For omsorgsarbeid er ikke likt fordelt i norske familier. Småbarnsfasen er ofte i fokus i likestillingsdebatten, kanskje mye fordi mange av debattantene selv befinner seg i en god skvis mellom jobb og småbarn. De fortjener all drahjelp de kan få for å få familieliv og jobb til å gå i hop, og støtte i kravet om at arbeidet i heimen må være rettferdig fordelt. Men vi må ikke glemme å ha ambisjoner om likestilling også i andre livsfaser. I våre dager er det dessuten mange som får barn seint, og som kommer i en dobbelt tidsklemme med både små barn og foreldre som trenger omsorg.

Mange av døtrene som ringer til demenslinjen gir uttrykk for at de strekker seg langt. En av sykepleierne som besvarer Demenslinjen forteller at ofte vil den som ringer bare høre at det hun gjør er bra nok, at hun ikke behøver å strekke seg enda lengre. Mange har dårlig samvittighet. Kanskje er de i en situasjon hvor det faktisk er umulig å strekke helt til. Kanskje legger de lista litt for høyt for seg selv, og sliter med å bestemme seg for at ting er bra nok.

Av og til hører jeg noen si at pårørende velter for mye ansvar over på de offentlige tjenestene. De finnes sikkert også, men det vi må bry oss om er alle de pårørende virkelig gjør en stor omsorgsjobb og som står på. De er ikke bare damer. Menn – sønner og ektefeller – står også på og gjør en fantastisk omsorgsjobb. Men dessverre tyder statistikk og forskning på at likestillingen ikke er på plass når det gjelder omsorg for eldre generasjoner.

En undersøkelse gjennomført av NOVA viste at de fedrene som tok mye ansvar for småbarn hjemme, ikke hjelper mer til hos foreldre enn de som er i familier med mer tradisjonelt kjønnsrollemønster. Forskernes utgangspunkt var at at en ny generasjon fedre som tok mye ansvar hjemme, kanskje også ville bli mer aktive sønner når det gjaldt å ha omsorg for foreldre. Statistikken, som er en del av den store norske undersøkelsen Livsløp, generasjon og kjønn (LOGG) ,viste at dette ikke har slått til så langt.

I årene som kommer vil flere eldre trenge omsorg. De offentlige tjenestene må bygges ut. For eksempel trenger vi flere dagtilbud til personer med demens. Det er viktig for de som har demens, men det kan også sees på som et likestillingstiltak. Men den familiebaserte omsorgen blir fortsatt viktig. Det er verken mulig eller ønskelig at det offentlige skal løse alle omsorgsoppgaver. Om ikke disse omsorgsoppgavene skal løses gjennom en rettferdig arbeidsdeling mellom kvinner, kommer kvinner fortsatt til å jobbe mye deltid og gå tidlig av med pensjon for å yte omsorg til familiemedlemmer. Så her må det vel kjøres likestillingsdebatt?

Salt med peppersmak

Stikkord

,

Heap of sea salt and peppercornBrusprodusenter måtte for noen år siden omdøpe sitronbrus til brus med sitronsmak siden det ikke egentlig var sitron i brusen. Gilde endret navn på sine røkte kjøttpølser da NRKs Forbrukerinspektører avslørte at pølsene aldri ble røkt, men dusjet med flytende røykaroma. Nå har TV2s Matkontrollen funnet ut at om peprer maten med sitronpepper, så er det egentlig salte du gjør. Enkelte sitronpepper  inneholder nemlig hele 41 % salt og så lite som 28 % pepper. Talsperson for Santa Maria Norge, Stian Hvaal Møller kommenterer til dette at produktene deres er tydelig merket med hvor mye salt som er inkludert. Jeg synes herr Hvaal Møller kan dra dit pepperen gror med den forklaringen! Når det står pepper med store bokstaver på framsiden av en boks, skal du jo være bra mye helsefrik om du kommer på å sjekke saltinnholdet.

I en kommentar til TV2 sak sier Anne-Pia Lødemel i Mattilsynet at «.. hvis andelen salt er uventet høyt, bør virksomheten vurdere å gi produktet en annen betegnelse enn sitronpepper». Kunne ikke dette vært litt tydeligere regulert så vi slapp å lese det som står med små bokstaver for å sjekke om vi blir lurt av det som står med store? Sitronpepper er kanskje ikke den verste kilden når det gjelder å få i oss store mengder salt, men det er irriterende at det skal være lov å villede forbrukerne.

Denne uka arrangeres for tiende gang en internasjonal kampanje for å gjøre folk mer oppmerksomme på helsefarene som er forbundet med å spise for mye salt. Kampanjen «World action on Salt & Health»retter seg spesielt mot nettopp saltet som finnes i mange matvarer vi ikke tenker på som salte.

I Norge er det anslått at vi spiser omtrent dobbelt så mye salt som vi burde. Det er tydeligvis komplisert å forklare hvordan for mye salt virker i kroppen, men det er godt dokumentert at høyt saltinntak øker faren for høyt blodtrykk noe som gir økt risiko for hjerte- og karsykdom. Om en er frisk og ikke har noe blodtrykkproblem, kan det likevel være lurt å skaffe seg spisevaner som ikke øker denne risikoen.

Gjennom «Saltpartnerskapet» har en rekke bedrifter og organisasjoner gått sammen med Helsedirektoratet om å arbeide for å redusere saltinntaket. Første mål er en reduksjon på 15 % innen 2018. Den viktigste jobben her må matvarebransjen ta seg av for en stor andel av saltet vi får i oss kommer gjennom ferdigmat. Når saltmengden reduseres over tid vil vi venne oss til mindre saltsmak.

Et godt alternativ til å finlese innholdsfortegnelser, er å se etter nøkkelhullmerket. Det settes bare på matvarer som har et akseptabelt saltinnhold. Du må heller ikke komme på den tanken å forsøke å kutte helt ut salt, for noe salt må kroppen ha.

En landsby med lang vei hjem

Stikkord

, , , ,

LE TROISIEME AGEHvor god er ideen om å bygge en felles «demenslandsby» for 14 kommuner innen et fylke? I Vestfold utredes dette nå. Min umiddelbare tanke er at dette ikke virker så klokt.

Ideen til demenslandsby kommer fra Nederland, der mange har besøkt Hogeweyk demenslandsby. Vi i Nasjonalforeningen for folkehelsen har forsøkt å bidra til å sortere hvilke ideer som vi gjerne kan importere derfra, og hvilke som ikke er så gode. Det er mye ved demenslandsbyen som er bra: det er lite institusjonspreg, det blir tatt hensyn til den enkeltes interesser og preferanser, beboerne får ta del i hverdagslige gjøremål, og det legges vekt på meningsfylte aktiviteter.

En av ideene vi ikke synes er så bra, er å basere så mye av driften på ufaglærte som de gjør ved Hogeweyk. Det har Larvik kommune fått med seg, kan vi lese i sakspapirene som nylig var til behandling i kommunestyret. Jeg er ikke så redd for at vi skal ta etter, når det gjelder bemanning, men det er andre viktige innvendinger som politikerne i Vestfold må se nærmere på. Hvor klokt er det å lage en institusjon som innebærer at folk må flytte ut av kommunen, dersom de får alvorlig demens? Selv om det er korte avstander i Vestfold, vil reiseveien for pårørende bli lengre, om deres kjære er på den andre kanten av fylket. Dette kan føre til at muligheten for å reise på besøk begrenses mer enn nødvendig.

De som har demens må få være aktive, og ta del i lokalsamfunnet så lenge som mulig. Derfor må vi skape et mest mulig demensvennlig samfunn, blant annet ved at folk får kunnskap og forståelse til å omgås mennesker med demens med respekt og hjelpsomhet. Fremmer vi en slik holdning i lokalsamfunnene, dersom vi samtidig legger opp til sentraliserte institusjoner uten tilknytning til nærmiljøene?

Til tross for at over 80 prosent av beboere på sykehjem har demens, er dagens sykehjemsarkitektur i mange tilfeller lite egnet for å skape gode forhold for mennesker med demens. Når mange kommuner nå må øke kapasiteten for heldøgns pleie, er det viktig å ta utgangspunkt i hva som gir gode fysiske rammer for det kvalitetsmessige innholdet. Rapporten «Er smått alltid godt i demensomsorgen» fra KS og SINTEF tar for seg kunnskapsgrunnlaget for å vurdere hva som er gode bo- og tjenestetilbud for personer med demens. Denne viser at det er behov for et fysisk miljø som legger til rette for personsentrert omsorg, opplevelse av hjemlighet, gode sosiale relasjoner og meningsfylt aktivitet.

Det er absolutt gode ideer å hente fra demenslandsbyen som kan bidra nettopp til dette. Men vi må finne løsninger som er egnet i små norske kommuner, og som ikke virker segregerende og stigmatiserende, løsninger som er gode både for beboere, ansatte og pårørende. Disse løsningene finner en kanskje best, når kommunene er lydhøre overfor hva de berørte selv tenker. Så kjære Vestfold-politikere – finn fram til dem som nettopp har fått en demensdiagnose og deres pårørende, og hør hva de mener. Hvilke ønsker har de for omsorgstilbud, når det blir for vanskelig å bo hjemme?

Ikke la deg lure på Facebook

Stikkord

, , , , , , ,

Thumbs Down Computer Key Showing Dislike Failure And False

En artikkel om at et glass rødvin er like bra som en time trening deles nå ivrig på Facebook. De fleste skjønner sikkert at dette er blant de ting som er for godt til å være verken sunt eller sant. Over 27 000 personer har til nå delt bloggartikkelen. Bloggen er et sammensurium av tekst og annonser. Avsenderen her ser ut til å være blant de mer lysskye dyra i informasjonsjungelen, et spanskregistrert firma. Vi kan ikke vite om avsenderen har økonomiske interesser i alkoholomsetning, eller om rødvinsnyheten bare brukes til å lokke lesere til siden. Uansett fungerer dette effektivt som alkoholreklame i praksis. Noe som har vært forbudt i Norge siden 1975.

Den anonyme avsenderen skriver blant annet: «Om du fortsatt ikke er overbevist om at du bør drikke rødvin oftere, ønsker vi i dag å gjøre deg oppmerksom på de viktige fordelene og forhåpentligvis inspirere deg til å alltid ha en flaske hjemme.» Og det vises til «en nyere studie gjort av et forskerteam fra The University of Alberta (Canada)». Uten referanser til hvilken studie det er snakk om, kan vi ikke sjekke påstandene i teksten, og vi får ikke sjekket om det er en god studie eller ikke.

Det er ikke så lett å orientere seg om hva som er riktig om alkohol og helse, men ingenting tyder på at det er fornuftig å be folk om å drikke mer. Tvert i mot oppsummerer rapporten «Sammenhengen mellom inntak av alkoholholdige drikker og risiko for hjerte- og karsykdom» fra 2013 at: «Vi har i dag begrenset kunnskap om eventuelle helsefordeler av alkohol, men har funnet at det var en økt risiko for hjerneslag, hypertensjon og atrieflimmer». En positiv effekt av alkohol er riktignok påvist gjennom økning av det sunne HDL-kolesterolet, men mulighetene for negative effekter veier fort opp for de positive. Om vi både overdriver alkoholinntaket og trapper ned på fysisk aktivitet, sier det seg selv at det ikke er så lurt.

Det er ikke alt som lar seg regulere i vår globale medievirkelighet. Det nytter ikke å forby folk å skrive dumme eller slemme kommentarer, eller å spre misvisende informasjon. Først og fremst må kloke folk forsøke å ta igjen. Og så går det jo an å tenke seg om før en deler en slik sak som denne reklamebloggen. Det at folk deler er det som gjør den til en suksess, derfor får du heller ingen lenke til saken her.

Hva kan myndighetene gjøre for å håndheve alkoholreklameforbudet i vår tid? Kanskje må det andre metoder til enn nitidig kontroll med forskrifter. Jeg kom til å tenke på nyhetsoppslaget for et par uker siden om at taxfree-butikkene nå er pålagt å sette et klistremerke over den såkalte QR-koden på vinflasker. En slik kode er en rask måte å komme inn på en nettside på, dersom du bruker en smarttelefon og har en app til å lese QR-koder med. Da kan du få produktinformasjon som etter forskriftene er å regne som alkoholreklame. Dette er altså reklame du utsettes for, mens du står foran vinhyllene, trolig allerede i den hensikt å kjøpe en flaske vin. Aftenposten skrev at det ville kreve klistring av lapper på ca 6000 flasker hver dag på flyplassene.

Jeg synes det er ganske mye verre at unge og voksne, overalt der vi sitter med Facebook, utsettes for alkoholreklame fordekt som forskningsbasert helsejournalistikk. Kanskje de som nå skal sette klistremerker på vinflasker, heller kunne settes til å ta til motmæle mot slik skjult reklame i sosiale medier? Og del denne bloggen da, til dem som ser ut til å la seg lure.

 

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 102 andre følgere