Omsorgspolitikken i ny regjeringsplattform

Stikkord

, , , ,

wordpress_hanneDet ligger ikke an til noen endring i omsorgspolitikken når Venstre nå går inn i regjeringen. I den nye regjeringsplattformen har Venstre fått inn noen av sine hjertesaker og tilgjengjeld har Høyre og FrP fått forsterke noen av sine. Det kan ikke være andre enn FrP som har ønsket punktet: «Utvide prøveordningen med statlig finansiering av omsorgstjenester, både i tid og i antall.» Kun seks kommuner har det vært mulig å få med på forsøket. Det kan alltid komme noe positivt ut av å prøve noe nytt, men det er så mye annet enn dette som framstår som langt mer effektivt.

Fortsatt savner jeg en skikkelig statlig satsing på langsiktig og målrettet kompetanseheving i omsorgssektoren, på linje med den vi har hatt i utdanningssektoren i over ti år.

Regjeringen vil arbeide for er mer «demensvennlig samfunn». Det er veldig bra. Men hvorfor holde liv i begrepet «demenslandsby»? Regjering vil «Styrke både kommunal og privat utbygging av trygghetsboliger, sykehjemsplasser, hospice, demenslandsbyer og private bofellesskap».

Intensjonen er god – trolig er målet å få flere institusjonsplasser for personer med demens som er preget av hjemlighet, aktivitet og personsentrert omsorg. Men begrepet kan undergrave arbeidet med et demensvennlig samfunn. Dette begrepet bygger på at de fleste som har demens bor hjemme, og er del av det vanlige samfunnet. Da må vi skape et samfunn med best mulig tilrettelegging og universell utforming også for denne gruppen. Vi vil ikke at en skal henvises til en egen landsby om du får en demensdiagnose. I vårt langstrakte og grisgrendte land bør vi heller ikke ønske oss at personer demens skal samles i store, egne institusjoner med lang vei for slektninger og venner som vil komme på besøk. Vi trenger gode omsorgsløsninger som er godt plassert i kommunene hvor vi bor og helst nær det nærmiljøet vi er knyttet til. En del kommuner er nå i gang med å planlegge sykehjem og omsorgsboliger slik at det legges til rette for generasjonsmøter, tett opp til skoler og barnehager eller med uteområder som kan brukes som samlingssteder for hele bygda. Det er en utvikling å heie varmt på.

Språk er viktig og både avspeiler og påvirker holdningene våre. Med en økende andel eldre og trolig en sterk vekst i antallet som har demens, trenger vi å spre forståelse for at demens er noe som kan ramme alle, særlig mot slutten av livet, og at det ikke skal være til hinder for at vi fortsetter å være en del av fellesskapet. Ordet demenslandsby trekker i en annen retning, mot segregering.

Vi har positive forventninger til den nye omsorgsreformen «Leve hele livet». Nettopp tilretteleggelse for gode generasjonsmøter og at vi kan leve gode liv midt i samfunnet hele livet burde bli et hovedperspektiv her, og da hører ord som «demenslandsby» ikke med.

Dra lasset sammen

Stikkord

, , ,

new year 2018 goals, target or checklist concept as number 2018Personlig er jeg ikke så begeistret for at vi i Norge har et toppverv man bare kan få ved å bli født inn i en bestemt familie. Men jeg begeistres ofte over hvordan kong Harald skjøtter det vervet han har arvet. I nyttårstalen sin sa han mye klokt og viktig, blant annet om betydningen av frivillig arbeid. Jeg likte særlig denne setningen: «Vår aller viktigste ferdighet som medmennesker er evnen til å forstå hvordan et annet menneske har det.»

På kongeparets hagefest i fjor sommer besvarte kong Harald et spørsmål som framstår brennbart i vår tid: Hva er det å være norsk? Han sa: «Nordmenn er engasjert ungdom og livserfarne gamle. Nordmenn er enslige, skilte, barnefamilier og gamle ektepar. Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre. Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting. Nordmenn liker Grieg og Kygo, Hellbillies og Kari Bremnes. Med andre ord: Norge er dere. Norge er oss.»

Jeg synes det kunne være et flott nyttårsforsett for hele Norge: Å trene vår evne til å forstå hvordan andre har det, og å skape forståelse for at vi kan være veldig forskjellige og likevel likeverdige medlemmer av det norske fellesskapet. Det kommer ikke av seg selv. For å forstå andre må vi lytte, ta innover oss det den andre sier, bruke fantasien, skaffe oss kunnskaper, og bruke erfaringene våre til å forsøke å sette oss inn i andres situasjon. Å være med og åpne opp fellesskapet er ikke nødvendigvis enkelt. Det er lett og behagelig å være blant like, og få bekreftet de oppfatningene vi har. Det kan også være godt å oppleve samholdet som oppstår i en gruppe når en dyrker forskjellene og motsetningene til andre grupper. Men vi vil alle trekke fordeler av et samfunn med tillit og forståelse, toleranse og lite konflikt mellom grupper.

Jeg likte statsminister Solbergs nyttårstale også. Hun sa blant annet: «I Norge er vi vant til å dra lasset sammen når det trengs.» Til sammen ga kongen og statsministeren et sterkt budskap om fellesskap ved inngangen til det nye året. Det trenger vi, ikke minst fordi vi ofte er så individorienterte i vår tid.

Nyttårsforsetter handler ofte om hvordan den enkelte av oss tenker at nå må jeg virkelig begynne å spise sunt og trene mer. Det er fornuftig nok det. Men vi oppnår mest når vi drar lasset sammen, som statsministeren sier. Gode levevaner henger sammen med mye mer enn vår evne til å «ta oss kraftig sammen», det handler ikke minst om i hvilken grad vi opplever å bli møtt med forståelse og å få være en del av et fellesskap. Vår helse, trygghet og trivsel er avhengig av fellesskapet med andre.

Godt nytt år!

 

En times fysisk aktivitet hver skoledag

Stikkord

SyllingDenne uka har et flertall av de folkevalgte på Stortinget samlet seg om et forslag fra Senterpartiets Kjersti Toppe om en time fysisk aktivitet hver dag i skolen. Det har lenge vært god stemning for dette, men saken har stått i stampe i påvente av politisk vilje til å skjære igjennom. Det er historisk at et slikt vedtak fattes gjennom behandling i helse- og omsorgskomiteen og ikke utdanningskomiteen, og det er nytt at det er så konkret om hvordan regjeringen kan gjennomføre endringen. Men kanskje er det mest interessante politisk sett, at det tross alt er så bred enighet om behovet for mer fysisk aktivitet i skolen, og at en time om dagen er en god målsetting.

Debatten i dagens politisk kvarter på NRK P2 handlet ikke om «lekeskole» versus «kunnskapsskole», slik det ofte har utartet til når spørsmål om skolens ansvar for elevenes helse og trivsel har vært diskutert de siste årene. Uenigheten mellom Høyre på den ene siden og Krf og SV på den andre siden handlet mest om hvor detaljert politiske myndigheter skal styre innholdet i skolen. Det er en viktig og relevant debatt. Med læreplanreformen Kunnskapsløftet, gjennomført fra 2006, ble lærernes metodefrihet lagt sterk vekt på, dessuten deres frihet til å velge læremidler og frihet gjennom mindre detaljerte læreplaner enn før. Forslaget om å gjennomføre en times fysisk aktivitet innenfor dagens fag- og timefordeling kan oppfattes å legge sterkere føringer for hvordan lærerne skal legge opp timene og undervisningen enn hva de har i dag. Lærerne må ha et solid handlingsrom til å gjøre jobben sin tilpasset den enkelte klasse, og elevene de har ansvar for. Sånn må det være. Men det er også helt legitimt at myndighetene styrer en så viktig samfunnsinstitusjon som skolen.

Det legges rammer som sikrer elevene det kunnskapsfellesskapet vi ønsker å ha i vårt land, den kompetansen vi trenger, et godt læringsmiljø og grunnleggende felles rettigheter til en opplæring av høy kvalitet. Det er derfor ikke noe fundamentalt brudd med våre skolepolitiske tradisjoner at vårt øverste folkevalgte organ vil innføre en regel som gjør at skolene skjerper sin innsats for å passe på at elevene er tilstrekkelig fysisk aktive.

Stillesitting er i dag en av våre aller viktigste risikofaktorer for dårlig helse. Selv om de minste barna fortsatt leker mye fysisk, viser undersøkelser at aktivitetsnivået daler drastisk fram mot tenårene. Fysisk aktivitet er viktig for kropp og helse, men også for læring. Det er derfor ingen motsetning mellom aktivitet og læring. Lagt opp på den rette måten, vil fysisk aktivitet i timene ikke være en tidstyv. En del kommuner har allerede innført krav i sine skoler om en times fysisk aktivitet, og det er mange lærere som har gode erfaringer og kunnskap å dele om dette. Disse erfaringene burde kunne systematiseres og legges til grunn for veiledning om hvordan kravet om en times fysisk aktivitet kan oppfylles. Ask-basen er allerede en flott kilde.

Diskusjonen om fysisk aktivitet i skolen har gått lenge nok. Det er gjennomført gode forskningsprosjekter som både belyser effektene av fysisk aktivitet og som dokumenterer hvordan dette kan organiseres på en god måte. Helseargumentene for mer aktivitet er soleklare. Vedtaket fra helse- og omsorgskomiteen, som trolig vil få flertall når det behandles i Stortinget til uka, gir en tydelig marsjordre til kunnskapsministeren. Reglen om en times fysisk aktivitet burde kunne gjennomføres, for eksempel ved at skolen skal kunne dokumentere på hvilken måte de sikrer gjennomføring av kravet. Det vil være på samme måte som de i dag må vise at de har systemer for å gjennomføre fag- og timefordelingen og læreplanene. Skolene har mange eksakte krav å leve opp til, slik som minstetimetallet i grunnskolen på 7 894 timer. Alle fagene er regulert med et nøyaktig minstetimetall. Det er ingen som forventer at lærerne står med stoppeklokke eller millimetermål. Tilliten til lærernes arbeid og faglige skjønn vil være det viktigste, også ved gjennomføringen av det nye kravet til en times fysisk aktivitet daglig i skolen.

Dropp Black Friday – vær med på Giving Tuesday!

Stikkord

, ,

givingtuesdaybanner_test1 Trenger vi en verdensomspennende aksjonsdag for å økt handel? Høres det ikke ut som noen god ide sier du? Det kan virke som vi har fått det like vel, gjennom fenomenet Black Friday. Handelsnæringen i Norge har de siste årene hengt seg på dette som er en amerikansk tradisjon. Dagen er alltid dagen etter Thanksgiving, som alltid er fjerde torsdag i november. Nettstedet Black-Friday.sale/no presenterer dette som «den store happening for handelsstanden, både i Norge og i resten av verden.» Jeg kan tenke meg deler av verden hvor det kanskje ikke har tatt helt av, slik som Jemen og Syria. Skjønt Black Friday markedsføres som et tiltak som skulle egne seg godt for fattige: «Stadig flere mennesker benytter sjansen til å spare betydelige pengebeløp» denne dagen ifølge nettstedet. En satsing fra handelsstanden for å hjelpe folk til å spare penger? Den kjøper vi vel ikke helt. Det er selvsagt for å øke omsetningen og sette enda mer fart på en allerede brennhet julehandel at handelsnæringen har importert Black Friday til Norge. I fjor brukte nordmenn 58 kroner milliarder på julehandel. Det er bortimot to bistandsbudsjetter.

I 2012 startet en motreaksjon til Black Friday i USA: Giving Tuesday. Dagen skal være en motvekt til forbrukskjøret, og har etter hvert vokst til en stor internasjonal markering. En rekke store organisasjoner og bedrifter deltar i innsamlingsaktivteter til alle slags gode, humanitære formål. I år kommer Giving Tuesday til Norge! Elleve organisasjoner er med og det blir en slags TV-aksjon på YouTube. Nasjonalforeningen for folkehelsen skal delta, og vi vil bruke anledningen til å skaffe penger til arbeidet vårt med å rekruttere og lære opp aktivitetsvenner for personer med demens. Tre flotte youtubere («influensere») har meldt seg til å støtte vårt arbeid: Jordmor Siri som driver nettstedene altformamma.no og overgang.no, videobloggen BeasVerden (Beatriz, 19) med nesten 50 000 følgere på YouTube og Benjamin Spiller (17) som har rundt 16 000 følgere på YouTube. Bea har lagt en fin film om Aktivitetsvenn. Se andre filmer de lager her om kort tid. Det blir spennende å se hvor mye penger som kommer inn. Uansett er det en flott markering å være med på, og noen av oss får lære litt av hvert om nye medievaner, kanaler og fjes som når ut til mange.

Jeg ønsker ikke å moralisere over folk som vil benytte et godt tilbud på Black Friday. Men fenomenet slik det er organisert, synes jeg det er viktig å stille seg kritisk til. Gjennom Giving Tuesday har vi mulighet til å markere at vi er på lag med mange gode krefter verden som gjør nettopp det. I stedet for en «aksjonsdag» for økt handel, blir dette en dag for å markere verdier som vennskap, medmenneskelighet og gleden ved å kunne bety noe for andre. En dag for takknemlighet, Thanksgiving, er heller ingen dårlig ide. Men er det ikke ganske trist at en dag for takknemlighet skal følges opp av en dag hvor kommersielle krefter skal få oss til å tro at vi ikke har nok?

Vil du hive deg på kjøpefesten, så er det fritt fram. Husk at du likevel kan støtte Giving Tuesday! Er du lite på YouTube, går det fint å bidra direkte til Aktivitetsvenn her.

Må vi venne oss til velferdskutt?

Stikkord

, ,

sad old man on a black  «Den demografiske utviklingen vi ser i Norge og andre europeiske land viser at kommunene verken har kapasitet eller økonomi til å fortsette å levere helse- og omsorgstjenester på samme måte som de gjør i dag.» Dette sitatet innleder et notat som er skrevet i Helsedirektoratet til et møte jeg skal være med på i neste uke. Omtrent de samme formuleringene kan en støte på i mange andre sammenhenger. I notatet jeg har foran meg, dreier det seg om at det må satses mer på velferdsteknologi. Det er jeg enig i at vi må. Men jeg synes det er viktig å stille seg kritisk til et premiss om at kapasitet og økonomi  når det gjelder omsorg i kommunene på en måte skal være en naturgitt størrelse, og at det bare må gå nedover i det kommende årene. I hvilken grad det blir kapasitet til å opprettholde gode tjenester i kommunene er i stor grad et politisk spørsmål.

Den demografiske utviklingen er selvsagt en stor utfordring. Men før vi konkluderer med at vi må senke ambisjonene for velferdsstaten må vi stille oss (og politikerne) noen grunnleggende spørsmål: Hvor viktig er helse? Jeg tror de som sliter med alvorlig sykdom vil skrive under på at det er viktigere enn det aller meste. Endringer i helsa kan snu om på alle våre livsplaner. Trygghet for at vi kan få den beste tilgjengelige behandlingen uavhengig av lommeboka er helt avgjørende. Det kan hende at vi bare må akseptere økte utgifter til helse i de kommende årene, og heller se om det er andre ting vi kan kutte ned på. Det neste spørsmålet er hvor viktig er det for oss at våre nære og kjære får et godt omsorgstilbud? De som står nær noen med store pleie- og omsorgsbehov vil bekrefte at når tilbudet ikke er bra nok, påvirker det livet sterkt både for den som er syk og familien. Vi må være villige til å prioritere offentlige omsorgstjenester og politikerne må ikke skygge unna å diskutere økte skatter om det er nødvendig for noen av oss å bidra litt mer. Ingen av oss har så lyst til å betale mer skatt om vi ikke skjønner hva pengene skal gå til, men stilt overfor eventuelle drastiske kutt i tjenestetilbud kan det stille seg annerledes.

Og så må vi spørre oss: Hvor viktig er det at kvinner kan fortsette å være yrkesaktiv og ikke måtte slutte i jobb for å være omsorgsarbeider for de eldste i familien? Dette er viktig av likestillingshensyn. Ett tegn på at omsorgsoppgave ikke er jevnt fordelt mellom kvinner og menn er den forskningen som viser at de som har døtre får mindre hjemmehjelp enn de som har sønner. Men ta en kikk på demografien igjen – vi kommer til å trenge alle som kan jobbe framover. Av mange grunner bør framtidens omsorgsbyrder ikke veltes over på familien og kvinnene.

Vonde budskap må også fram!

Stikkord

, , ,

Lisbeths bloggEt viktig budskap fra Nasjonalforeningen for folkehelsen har lenge vært å formidle at det er mulig å leve godt med demens. Alzheimer og andre demenssykdommer har tradisjonelt vært forbundet med håpløshet. Vi er derfor opptatt av å peke på muligheten til å leve best mulig med sykdommen. For den muligheten finnes, dersom demenssyke blir møtt med god hjelp fra offentlige helse- og omsorgstjenester, og forståelse og støtte fra venner, familie og samfunnet for øvrig.

Som interesseorganisasjon jobber vi utrettelig for å få bedre kvalitet i eldre- og demensomsorgen. I dette påvirkningsarbeidet mot myndighetene er det også viktig å vise at det nytter. Det vil bli bedre å bo på sykehjem om de ansatte har skikkelig kompetanse. Og det går an å bo lengre hjemme med god livskvalitet, dersom man har et dagaktivitetstilbud og pårørende får avlastning.

I all kommunikasjonen om at hverdagen med demens kan bli bedre, er det noen stemmer som ikke har kommet like tydelig til orde. Det er alle de pårørende som ikke får den støtten og avlastningen de trenger. Alle de som er pårørende til en demenssyk som ikke har et verdig liv. De pårørende som står på til de stuper.

Da vi planla årets Demensaksjon, valgte vi å gi denne gruppen en stemme. Alle de slitne og frustrerte pårørende, og alle de som frykter å komme i den situasjonen en gang i framtida.

Det er sterke budskap som de siste ukene er formidlet i sosiale medier. «Noen ganger skulle jeg ønske han var død», «Jeg vil ikke bli pleietrengende og komme på sykehjem», «Tenk om jeg ikke klarer å ta vare på henne alene», «Jeg er redd for å la mor være alene hjemme».

Reaksjonen har også vært sterke. Vi har fått kritikk for å svartmale og skape frykt og bekymring. Sykehjemsansatte og pårørende som har erfaring med gode sykehjem, har ønsket å nyansere bildet. Men først og fremst har vi fått mange, mange tilbakemeldinger fra pårørende som bekrefter at hverdagen er ille.

Nær 60 prosent av pårørende til personer med demens er så mentalt utmattet at de kunne fått en eller flere psykiatriske diagnoser. Det har vært mange rop om hjelp, og alle har fått svar og invitasjon til å ringe vår Demenslinje eller snakke med noen av våre mange likepersoner.

Ingen er tjent med at pårørende sliter seg ut og selv blir syke, slik tilfellet altfor ofte er. Men dessverre er det ikke slik at alle pårørende som har behov for det vil få den hjelpen de så sårt trenger, og har krav på, fra de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det er hjerteskjærende og opprørende å høre de maktesløse historiene mange forteller.

I årets valgkamp ble eldreomsorgen et mindre omtalt tema enn  tidligere. Det er kanskje lett å få inntrykk av at behovene for eldreomsorg er mindre, fordi eldre har fått bedre økonomi og mange har god helse. Men det må ikke føre til at vi glemmer dem som har størst behov for en god eldreomsorg, alle dem som har demens.

I dag er det over 77 000 som har demens i Norge. I løpet av et par tiår vil det, pga eldrebølgen, være dobbelt så mange, om vi ikke lykkes i å løse demensgåten. For alle demenssyke, og deres pårørende, er det avgjørende at helse- og omsorgstjenestene gir mye mer støtte og hjelp i framtida enn det mange opplever i dag. Vi forventer at det nye Stortinget setter dette på dagsorden!

Hvor stor belastning skal pårørende tåle i framtida?

Stikkord

, ,

sad old man on a black

Med tanke på de oppgavene som ligger foran oss, er det lite temperatur i valgdebatten om eldreomsorg. Det kan være fordi vi nå har historisk få nordmenn i de eldste aldersgruppene. En annen forklaring kan være at partiene er så enige at det ikke blir noe fart i debatten. Eller kan skyldes at omsorg er et kommunalt ansvar og ikke så aktuelt før et stortingsvalg? Disse forklaringene rimer dårlig om vi sammenlikner skoledebatten. Partiene er grovt sett enige om det meste som gjelder skole, som også er et kommunalt ansvar. Likevel diskuteres skole så busta fyker, og velgerne rangerer det som den viktigste saken foran valget. Og selvsagt er skole utrolig viktig.

De siste dagene har Aftenposten satt sykehjemsbygging på dagsorden. Helse- og omsorgsminister Høie mener kommunene trolig undervurderer behovet for sykehjemsplasser de kommende årene. For det er ingen liten utfordring vi står overfor når det gjelder befolkningsutvikling og eldrebølge. Fra 2020-2030 vil antallet eldre over 80 år øke med 50 prosent. Veldig mange åttiåringer er friske og spreke, men etter fylte 80-85 år øker risikoen for å få helseproblemer drastisk. Nesten halvparten av 90-åringene har demens. Og det er blant de eldste at problemene med ensomhet virkelig er utbredt.

Politikere og helsemyndigheter snakker nå veldig mye om at flere eldre må kunne bo hjemme lengre. Det er en god visjon at vi skal ha gode og aktive liv, med tilhørighet i nærmiljøene og trygghet hjemme også sent i alderdommen. Men likevel vil svært mange av oss nå et stadium i livet hvor vi trenger heldøgns helsetjenester over tid. Da må det finnes en institusjonsplass. Hvem skal bestemme når en plass på sykehjem er det beste? Skal det bare være en objektiv, medisinsk vurdering, eller skal en også respektere den enkeltes følelse av at det ikke lenger er trygt å bo hjemme? Og hva med de pårørende – skal de få lov til å ønske seg å slippe ansvaret på et tidspunkt?  Aftenposten skrev denne uka om Alfhild Valeur på 103 år. Hun ønsker seg en sykehjemsplass, men kommunen synes hun er for frisk. Hvem vet best hva som er bra for 103-åringen?

Mange pårørende som ringer til Demenslinjen forteller at de er veldig slitne. En datter fortalte at hun måtte besøke moren sin hver eneste dag for å hjelpe til. En av våre likepersoner forteller at hun nå er delvis sykemeldt for å få dagene til å gå i hop. Hun har omsorg for en ektefelle med demens, og dagtilbudet han får er lite forutsigbart. De aller fleste av oss ønsker å gi omsorg og støtte til dem vi er glad i. Det faller oss naturlig. Men det går en grense når omsorg for en forelder kommer på toppen av arbeid og ansvar for hjemmeboende barn. I vårt land er kvinner yrkesaktive og mange får barn seint, slik at en fortsatt har hjemmeboende barn når foreldre når en høy alder. Vi har ikke en hær av hjemmeværende kvinner som står klar til å ta hånd om eldrebølgen. Og vi bør ikke ønske oss en slik, fordi vi kommer til å trenge alle som kan arbeide. Når politikere og helsemyndigheter snakker om at flere må bo hjemme lengre, må pårørendes situasjon tas med i betraktningen. Hvis ikke vil konsekvensen bli at flere pårørende sliter seg ut, pådrar seg sykemeldinger og tidlig pensjonering. Det har vårt arbeidsliv ikke råd til, og dette vil rokke ved grunnleggende kvaliteter ved vårt velferdssamfunn.

I følge rapporten som Aftenposten omtaler, tenker tre av ti kommuner å redusere antallet sykehjemsplasser fram mot 2020. Dette kan bety en svært krevende omstilling i årene deretter, hvor alt tyder på et sterkt behov for flere heldøgnsplasser. Når en følger med på valgkampen virker det ikke som partiene tenker så mye lenger enn til litt ut i neste valgperiode. Det er synd, for vi står foran en virkelig stor utfordring for den norske velferdsstaten. Kommunene vil trenge mye penger for å opprettholde og bygge ut sine omsorgstilbud. Sykehusene vil oppleve en sterk vekst i antallet eldre med sammensatte helseutfordringer, slik som kombinasjonen kreft og demens. Hvordan ønsker vi at samfunnet skal takle dette? Skal vi løfte i flokk eller skal vi velte belastningene over på familiene?

St. Halvardshjemmet: Takk Nrk, men hvor var Dagsrevyen?

Stikkord

,

VIEILLESSE   Tusen takk Nrk for den nydelige dokumentaren om St.Halvardshjemmet. Men NRK – hvor var Dagsrevyen da beslutningene om nedleggelsen ble tatt? Hvor var journalistene som kunne filleristet politikerne den gangen, slik en av de ansatte sa hun kunne ønske å gjøre?

Jeg kjenner ikke til beslutningsprosessen utover det som kommer fram i dokumentaren og i byråd Inga Marte Thorkildsens kronikk på NrK Ytring i går. Jeg vet ikke hvor mye som kunne blitt annerledes, men jeg vet at politikere kan påvirkes og at medieoppmerksomhet kan ha stor betydning. Ofte blir det bedre beslutninger om flere meninger, kritikk og forslag kommer fram. Derfor er det synd at det er først nå, mange måneder etter flyttingen at vi får vite hvordan dette foregikk. Var det andre sykehjem som kanskje var i dårligere forfatning som heller kunne vært tømt først? Kunne en brukt litt mer tid på prosessen slik at flere slapp å flytte? Var det riktig å sette hele gjengen av flotte ansatte på porten? Ikke vet jeg, men jeg kunne ønske den oppmerksomheten saken nå får, kunne kommet for et halvt år siden, så kunne vi hatt mer debatt om dette. Hvorfor ble det aldri en nyhetssak?

Jeg har googlet og finner ingenting annet enn en artikkel fra Aftenposten om at St.Halvardshjemmet og en rekke andre sykehjem skal legges ned – av i og for seg fornuftige grunner. Flere av oss burde fulgt opp og spurt hvordan beboerne skulle ivaretas og hvordan flytteprosessene skulle gjennomføres. Det burde vært snakket mer om hvor uvanlig det var å legge ned et helt sykehjem, flytte alle som bor der og ingen av de ansatte.

Det er ingen tvil om at ansvaret ligger hos politikerne. Men de får ikke gjort noen god jobb uten en aktiv offentlighet. En sak kan utredes opp og ned, men ofte vil argumenter endre seg i møtet med en mangefasettert virkelighet. Derfor trenger vi kritiske og pågående medier og vi trenger en økt bevissthet om hvordan dem med de svakeste stemmene kan komme til orde.

Byråd Inga Marte Thorkildsen skriver at dette er en sak å lære av. En lærdom bør være at sykehjemsbeboere ikke kan flyttes rundt som om det var en saueflokk som skulle skifte fjøs. En annen må vel være å ha en bedre dialog rundt hvilke sykehjem det haster mest med å få avviklet. Når verken pårørende, ansatte eller beboerne synes et bygg er for dårlig for å være sykehjem – er det da så sikkert at det er for dårlig? Kanskje et sykehjem kan ha kvaliteter som veier opp for mangler i tekniske standarder?

Det var vondt å se behandlingen både av ansatte og beboere ved St.Halvardshjemmet. Men også utrolig fint å se at et sykehjem faktisk kan oppleves som et hjem, og være fylt av varme og glede. Her var det omtanke i det små, og vilje til å satse litt stort på opplevelser. Herlig å se hvordan dansefoten gikk i filttøfler og støttestrømper da selveste «Elvis» kom på besøk.

Jeg håper beboerne fikk det bra dit de kom, og møter nye flinke ansatte som møter dem med omsorg, kjærlighet, engasjement og kompetanse. Jeg håper de føler seg verdsatt. Hallo journalister – hvem av dere skal dra å sjekke så vi får vite? Og hvem følger med på den neste sykehjemsflyttingen?

Økt kompetanse vil gi økt kvalitet i eldreomsorgen

Stikkord

, , , , ,

CareI vår lanserte regjeringen en kvalitetsreform for eldre, og satte i gang en prosess rundt om i landet for å få innspill til forbedringer. I dag lanserer Arbeiderpartiet sine reformer for en bedre eldreomsorg.

Omsorgs- og eldrepolitikk bør så absolutt bli en hovedsak i valgkampen. Vi står overfor mange problemer i dagens omsorgstjenester som det haster å løse, men også formidable utfordringer i de kommende årene som følge av «eldrebølgen». Det er mye å ta tak i. Men både regjeringen og Arbeiderpartiet virker famlende i forhold til det som framstår som en hovedutfordring: Mangel på kompetanse. Det mest alvorlige utslaget finner vi ved sykehjemmene. Dagens sykehjemsbeboere er gjennomgående er svært skrøpelige og trenger omfattende helsehjelp. Til tross for dette er legedekningen svært lav og andelen ufaglærte svært høy. Mange steder er det spesielt i helgene få på jobb som har helsefaglig utdanning. Trolig er mye av forklaringen på det store omfanget av feil- og overmedisinering, omfattende feil bruk av tvang, passivisering, underernæring og omsorgssvikt å finne i mangel på kompetanse.

Første punkt på Arbeiderpartiets 16-punktsliste er forslag å innføre kvalitetskrav for omsorg i norske kommuner. Det går ikke fram om det er nye lovbestemmelser, forskrifter eller rapporteringskrav som skal være formen på dette, bare at det skal etableres «innsatsteam» som skal følge opp kommunene. Når kvaliteten i tjenestene varierer så sterkt, er det nærliggende å ønske flere felles standarder. Det kan hende vi trenger noe mer av dette, men å sørge for at flere ansatte i omsorgssektoren har fagutdanning vil også være med på å sikre mer likeverdig kvalitet. Ofte vil økt kompetanse være et bedre svar enn mer detaljregulering og rapporteringskrav overfor kommuner og ansatte. Vi har allerede en rekke lovbestemmelser som skal sikre forsvarlig helsehjelp og en verdig omsorg. Når det likevel svikter, er det ikke sikkert det er mangel på kvalitetskrav, tilsyn og veiledning som er problemet, men mangel på kompetent personell som kan sørge at regelverket vi allerede har blir fulgt. Økte krav til rapportering kan gjøre vondt verre ved at hardt tidspressede helsearbeidere må bruke mer tid på papir i stedet for på mennesker.

Det er viktig med en bred og helhetlig tilnærming til hvordan vi kan sikre de eldste en god hverdag med fellesskap, trygghet, aktivitet og høy kvalitet i helse- og omsorgstjenestene. Derfor er det som Aps forslag viser, nødvendig å satse innen en rekke områder. Like viktig som god pleie og omsorg er det å bidra til å fremme god helse og forebygge skrøpelighet hele livet igjennom. Men politikk handler om å prioritere ressursene. Om vi skal peke på ett område som burde prioriteres på topp, så er det å bidra til at syke eldre blir fulgt opp av godt kvalifiserte mennesker som gjennom faglig dyktighet legger lista høyt for hva som er god kvalitet. Dagens situasjon virker rett og slett uforsvarlig.

Mitt forslag til de som skal regjere etter valget er derfor at stat, kommune og partene i arbeidslivet setter seg sammen med utdanningsinstitusjonene og blir enige om en strategi for en langsiktig, omfattende og systematisk oppgradering av kompetansen i omsorgssektoren.

Hurra for sykkelen!

Stikkord

, ,

Bicycle sign, Bicycle LaneHvis du er lykkelig innehaver av sykkel, kan du sende en vennlig tanke til Karl Friedrich Christian Ludwig Freiherr Drais von Sauerbronn. I år er det 200 år siden han kom på grunnideen til sykkelen.  En hendelse fjernt unna startet det hele et par år før: et voldsomt utbrudd fra vulkanen Tambora i Indonesia i 1815. Så mye aske forsvant opp i atmosfæren at det stengte for sollyset over hele kloden i lang tid. Temperaturen sank og 1816 ble det året sommeren aldri kom. Resultatet ble ødelagte avlinger, sult, feilernæring, epidemier og økt dødelighet. Herr Drais, oppfinneren, fikk ideen til sykkelen på grunn av stive havrepriser i Tyskland. Det ble så dyrt med hest. Aldri så galt at det ikke er godt for noe!

Sykkelen er for øvrig godt for veldig mye: Helse, miljø og trafikk. Heldigvis er det slutt på at skoler kan nekte barn å sykle til skolen. Nå må det legges til rette rundt skolene slik at det er trygt å sykle, og slik at det er lett å parkere sykler. Bare 1o prosent av skolereiser skjer med sykkel, så det være mulig å gi mange flere barn gode sykkelvaner tidlig.

Sykle til jobben-aksjonen er en flott kampanje som hver vår bidrar til å motivere flere til å sykle til jobben. Bli med! Syklistenes Landsforening lanserer nå også en ordning med sertifisering av sykkelvennlige arbeidsplasser. Ikke minst vil dette spre kunnskap om hvordan arbeidsplassene kan bidra til å gjøre det lettere å velge sykkel. Hva med å få jobben til å gjøre avtale med en sykkelreparatør som kan komme til jobben og hjelpe ansatte med vårpussen?

Sykling er for alle. Noen er milslukere, andre nøyer seg med å ta sykkelen til nærbutikken. Jeg sykler ofte til jobb, men ikke alltid hjem igjen. Da hender det jeg benytter meg av muligheten til å ta sykkelen på bussen eller T-banen deler av veien. Noe er alltid bedre enn ingenting! Det hender til og med at jeg er så lat at jeg sykler til nærmeste busstopp, setter sykkelen der og tar bussen til jobb. Bysykkelordningene gjør at mange kan gjøre en variant av det samme – ta buss eller tog og så sykkel det siste stykket dit de skal.  El-sykler gjør at enda flere kan sykle. Kanskje du er en av dem som kan gå fra ingen sykling til litt? Er det noen rutiner som kunne endres slik at du gjør kjøreturer om til sykkelturer?