Tid for å satse på demensforskning

Stikkord

, , ,

Scientific researchNasjonalforeningen for folkehelsen delte denne uka ut forskningspriser, en for hjerteforskning og for demensforskning. Det er interessant å sammenlikne de to forskningfeltene. Hjerteprisvinner Lars Gullestad kan se tilbake på 35 år med hjerteforskning. På disse årene har det skjedd svært mye noe han fortalte om da han var gjest i God Morgen Norge på TV2. Han forskningsresultatene med god organisering, vilje til å finne nye løsninger, tilgang til riktig teknologi og ivrige personer har stått på. En viktig suksessfaktor har vært tett samarbeid mellom de som steller med grunnforskning og de som kombinerer forskning med behandling.

Demensforskningen har kortere historie enn hjerteforskningen og mens svært mye kan gjøres for å forhindre og behandle hjerte- og karsykdom, har ingen funnet måter å stanse eller bremse demenssykdom slik som Alzheimers. Men Tormod Fladby som fikk prisen innen demens, mener det nå gjøres  gode framskritt. Hans forskningstema er hvordan en kan påvise demenssykdom på et tidlig stadium gjennom en blodprøve eller en prøve av spinalvæske. Håpet er at det én dag skal finnes behandling mot demens som kan settes inn før det oppstår store skader i hjernen. Da er rett diagnose til rett tid viktig.

For at demensforskningen skal kunne ta noen like store sprang som det hjerte- og karforskningen har gjort, trengs de suksessfaktorene som Gullestad pekte på: Riktig organisering, vilje, teknologi og flinke folk – samt tilstrekkelig finansiering. Svært mye skjer nå i andre land, men vi skal ikke undervurdere at et lite land som Norge kan bidra. Vi har flere solide forskningsmiljøer som allerede har bidratt mye, noe ikke minst Faldby er et eksempel på. Om vi lykkes i å finne behandling som kan bremse eller forsinke eller stanse demens vil de samfunnsmessige gevinstene være enorme. Nå er tiden overmoden for at regjering og Storting kommer på banen med tydelige ambisjoner og de ressursene som er nødvendig for å bringe forskningen de avgjørende skrittene framover. Helseministeren satt på første benk under prisutdelingen vår. Håper han tenkte det samme!

Livreddende forskning

Stikkord

, ,

HeartVi lever så lenge hjertet slår. Tanken på hvor avhengige vi er av akkurat denne muskelen kan være litt skremmende. Da er det godt å vite at vi lever i et land med et godt utbygd helsevesen hvor mange dyktige hjertespesialister står klare til å hjelpe oss raskt om noe oppstår. Vi er også heldige å leve i en tid hvor vi kan trekke fordelene av store framskritt innen hjertemedisinsk forskning. Vi skal bare noen få tiår tilbake før situasjonen var en helt annen.

På 50-60 tallet økte forekomsten av hjerteinfarkt sterkt. Særlig var det mange menn som døde brått i ung alder. Ny kunnskap både om forebygging og behandling har endret statistikken drastisk. Men en ting er å overleve, noe annet er det å få tilbake god livskvalitet etter alvorlig hjertesykdom. Framskrittene innen hjertemedisin er en viktig forklaring på hvorfor gjennomsnittlig forventet levealder har økt så mye, men er også med på å forklare hvorfor antall friske leveår økt mer enn forventet levealder siden 2005. Det er en svært gledelig utvikling.

Forskning krever langsiktighet og tålmodighet, og mange av de viktigste framskrittene skjer ikke i form av enkelte banebrytende funn, men gjennom systematisk arbeid over lang tid. Når vi ser noen tiår bakover kan vi se at det nærmest har funnet sted en revolusjon. En av dem som har bidratt til dette er årets vinner av Nasjonalforeningen for folkehelsens forskningspris innen hjertemedisin, professor Lars Gullestad.  Han har bidratt til å forbedre behandlingen av hjertesvikt og forbedret metodene i forbindelse med hjertetransplantasjon.

Mens tidligere nyvinninger har vært innen hjerteinfarkt og rask reparasjon av tette blodårer i hjertet, har Gullestad undersøkt selve hjertemuskelen. I Norge lever rundt 100 000 med hjertesvikt. Med moderne behandling, som Gullestad har vært med å på utvikle,  har det vært en betydelig nedgang i dødelighet av hjertesvikt.

Hjertet slår heldigvis uten at vi tenker på det. Antakelig er det en stor fordel om vi ikke tenker så mye på det, men fokuserer på å leve et bra liv og ta vare på kroppen vår så godt vi kan. Men takk og pris for at det er mange gode hoder som tenker veldig mye på hvordan hjertene våre kan banke friskt og lenge og få hjelp om de begynner å skrante.

Et nytt syn på aldring

Stikkord

, , ,

colourbox1875797Utviklingen mot høyere levealder har gått så fort at vi kan snakke om en revolusjon de siste tiårene. Det at flere lever så lenge, betyr også at flere lever med sykdommer, men i gjennomsnitt får flere av oss flere friske leveår. Det er gledelig.

I forrige uke hørte jeg et spennenende foredrag av professor Rudi Westendorp. Han har skrevet boka «Growing Older Without Feeling Old: On Vitality and Ageing». Budskapet var at vi må se lysere på aldring. Mulighetene for å reparere, behandle og sette inn reservedeler er blitt svært gode. Vi må bort fra forestillingen om at vitalitet er noe som tilhører ungdommen, sa Westendorp og ba oss tenke over i hvilken grad vi forbant for eksempel 14-åringer med vitalitet. Interessant tankeeksperiment.

Ut i fra dette tenker jeg at vi ofte snakker for pessimistisk om eldrebølgen. Ja, det blir en utfordring at vi får så mange pensjonister i forhold til yrkesaktive. Men både dagens og framtidas eldre har store ressurser å bidra med både i og utenfor arbeidslivet. Eldrebølgen kommer for alvor etter 2025 når de store etterkrigskullene runder 80 år. Det er spennende å tenke over hvordan denne generasjonen av eldre vil bli. De som tilhører denne generasjonen har stått i spissen for store sosiale endringer:i synet på barndom og barneoppdragelse, i synet på ungdommen som en egen livsfase og de sto for kvinnenes inntog i politikk og arbeidsliv. Jeg tror ikke det er noen dristig spådom at denne gjengen kommer til å endre vårt syn på alder og alderdom, og det tror jeg blir bra.

Aktiv aldring kommer til å bli et viktig begrep framover. Det må ikke bare handle om arbeidslivet. Aktiv aldring må dreie seg om muligheter for folk til å kunne bruke sine ressurser, være med i aktiviteter som skaper mening og identitet, og som sikrer sosialt fellesskap og nettverk. Dette må ikke bare gjelde dem som er i topp form, men også for eksempel de som får demens, noe som vil gjelde mange. Alle må få mulighet til å være så aktive som de ønsker og kan mestre.

Et perspektiv som dessverre var fraværende i det interessante foredraget til Westendorp var hvordan vi skal forholde oss til sosiale helseforskjeller. Det er ikke helt tilfeldig hvem som får dårlig helse. Hvordan vi eldes har en hel del med hvilke økonomiske og andre forutsetninger vi har hatt tidligere i livet. I vårt samfunn har vi oppnådd en høy forventet levealder, men det er alvorlig at menn med universitets- eller høgskoleutdanning har 7 år lengre forventet levealder enn menn med grunnskole. For kvinner er forskjellen 6 år, i følge Folkehelseinstituttet. Dersom vi ønsker at flere skal få ta del i den aktive alderdommen, må samfunnet legge  bedre til rette for det gjennom hele livsløpet.

Selv om vi venner oss til å se på folk høyere opp i alder med mer optimistiske øye, må vi ikke komme dit at vi fornekter at livet også kommer med sykdom og død. Det må ikke bli tabu å være skrøpelig.

PS! På bildet – eksempler på folk som er rundt 80 i 2025.

Frykten for alzheimer

Stikkord

, ,

sad old man on a blackVG omtalte denne uka en undersøkelse som viste at Alzheimer og kreft er de sykdommene som folk over femti år frykter mest.  I undersøkelsen, som er gjennomført ved Universitetet i Tromsø, oppga 39 prosent at de hadde «sterk frykt» for å få Alzheimers sykdom. Kun to prosent hadde «sterk frykt» for hjerteproblemer, til tross for at det er den vanligste dødsårsaken i Norge.

Alzheimer og andre demenssykdommer er noe som rammer mange, men de aller fleste av oss får ikke demens. Det er likevel ikke så rart at vi frykter en sykdom som er dødelig, som det ikke finnes behandling mot, og som rammer hjernen; det organet som mest av alt avgjør hvem vi er.

Da vi snakket om VGs artikkel, var det flere kollegaer som sa de kjente folk som hadde googlet demens etter episoder med glemsomhet – i frykt for å være alvorlig syke. De som svarer på Demenslinjen forteller også at mange ringer og er bekymret for demens på grunn av glemsomhet.

Det er bra at folk flest nå vet at demens er sykdom i hjernen og ikke bare en del av normal aldring. Det er også bra at folk er opptatt av å finne ut om det kan være demens dersom de har tydelige symptomer. For selv om det ikke finnes kurerende behandling, er det viktig å ha kunnskap om sykdommen og hjelp til å takle den så tidlig som mulig. Det er også bra at vi nå snakker mer åpent om demens fordi det angår så mange, og fordi åpenhet fremmer forståelse for hvordan de som har demens og deres pårørende har det. Ulempen kan være at flere bekymrer seg for at også de kan bli rammet.

Frykt og bekymringer for sykdom kan utvikle seg til noe som virkelig ødelegger for oss, hindrer vår livsutfoldelse eller tar fra oss nattesøvnen. Dersom en en stadig går rundt og er på vakt mot symptomer,vil en hele tiden kunne finne dem. Alle glemmer vi innimellom, men det behøver ikke være demens om du synes det tiltar med alderen. Det behøver aldeles ikke være demens om du står i kjellerboden og har glemt hva det var du gikk for å hente, eller plutselig ikke husker navnet på en gammel bekjent. Heller ikke om du gjør noe irrasjonelt. Har du mye å tenke på, eller har du sovet dårlig, kan det være forklaring god nok i massevis. Det kunne for eksempel være forklaringen på en episode vi humrer over i min familie. Jeg skulle legge en ekstranøkkel under dørmatta ute til en i familien som hadde glemt nøkkel (husker ikke hvem..) Vedkommende kom hjem og fant ingen nøkkel. Etter hvert viste det seg jeg hadde lagt nøkkelen under den matta som befant seg på innsiden av døra. Sånt skjer og som oftest ikke på grunn av sykdom.

Hva er det som gjør at man innser at en selv eller en av ens nære kan ha demens? Når jeg spør, er svaret ofte at det er ganske dramatiske ting. En dame fortalte at mannen hennes hadde tenkt seg på kino en kveld som hun hadde syklubb. Da han kom hjem, fortalte han at det ikke ble noe kinobesøk fordi Saga Kino var revet. Han hadde ikke klart å finne kinoen han hadde vært på så mange ganger. Selv trodde han fullt og fast på denne forklaringen. Da forsto kona at det måtte være noe skikkelig galt.

Hukommelsen vår er påvirkelig og kan variere med dagsformen. Mange har mye å gjøre nå i julerushet. Vi kan sikkert oppleve at det er litt for mye å tenke på, og at hukommelsen kan glippe. Det er sannsynligvis ikke demens når du synes du glemmer mye, men ring gjerne Demenslinjen og ta en prat med de kloke og hyggelige sykepleierne våre. Så får du kanskje en bekymring mindre!

Oslo kommune sviktet igjen

Stikkord

LE TROISIEME AGEDet skjer ikke ofte at norske kommuner blir bøtelagt for dødelige forsømmelser overfor sine innbyggere. I dag kan VG og NRK fortelle at Oslo kommune for andre gang på få år blir ilagt bot etter uforsvarlig dårlig oppfølging av syke eldre. For halvannet år siden gikk den såkalte Bukkøysaken for retten. Saken har vært inspirasjon for Thea Stabels teaterstykke «Ingenting er ingenting» på Nationaltheatret. I den saken mente Helsetilsynet at Oslo hadde opptrådt så grovt uforsvarlig at det var riktig med en bot. Oslo kommune ville den gangen ikke vedta boten på 500.000. Det ble satt inn store ressurser på å vinne rettssaken og kommunen vant fram, fordi bevisene visstnok var for svake i en straffesak.  Helsetilsynet opprettholdt likevel konklusjonen om at Oslo kommune hadde opptrådt uforsvarlig, og saken er fulgt opp med forbedrede rutiner i etterkant. Jorunn Bukkøy frøs i hjel i blomsterbedet utenfor hjemme sitt.

Nå gjelder det en kvinne som ble funnet død av sult, etter at ingen hadde sett til henne på 16 dager.  Nok en nitrist sak hvor Oslo kommune har sviktet. Denne gangen er det heldigvis en hel annen tone fra kommunen. Byråd Inga Marte Thorkildsen sier at kommunen tar ansvar og vedgår at det ble opptrådt uforsvarlig. Det er mulig Oslo mener boten bør være mindre enn to millioner kroner, men det høres ikke ut til at en denne gangen blånekter og setter himmel og jord i bevegelse for å forsvare seg. I stedet rettes fokus mot det som er viktig i slike saker: at en tar inn over seg at et menneske som kommunen hadde ansvar for døde en uverdig død.

Det opplyses at vurderingen av kvinnens evne til samtykke er sentralt i saken. Det var det også i de to sakene som Helsetilsynet anmeldte i 2010. Dette er vanskelige saker. I utgangspunktet må vår rett til selvbestemmelse respekteres uansett alder og livssituasjon. Men for noen mennesker kommer det til et punkt der man ikke lengre klarer å ta vare på seg selv, og ikke forstår at det selv. Om dette er tilfellet kan en bare finne ut av ved å forsøke å bli kjent med en person og følge jevnlig opp. Vil ikke den det gjelder snakke med kommunen selv, må en i det minste lytte til bekymringsmeldinger fra naboer eller andre. Kommunen har, som det framgår av den aktuelle saken, ikke lov til å overlate en person til seg selv når det er risiko for at vedkommende ikke klarer å ta vare på seg selv.

Saken fortjener det etterspillet den nå får. Oslo kommune må lære av disse sakene og sørge for alle bydelene lærer av feil som er gjort.

Omsorg for pårørende – er pleiepenger løsningen?

Stikkord

, ,

hands of elderly pair by CU, hugsOm en av de nærmeste i familien blir alvorlig syk, blir du en pårørende. Noen ganger kan det bety at livet ditt forandres for mange år framover, og dine egne planer og ønsker må komme i annen rekke. Jeg møter mange som er pårørende til noen som har demens. Noen er ektefeller, andre er barn eller annet familiemedlem. Mange er yrkesaktive, mange er eldre som har egne helseproblemer.

Pårørende opplever ofte at de må være både talsperson og koordinator av ulike tjenester. Til  Demenslinjen ringer pårørende ofte fordi de sliter med å finne ut hvem de kan få hjelp av i kommunen. De trenger informasjon om  hvilke rettigheter de har, og de forteller om hvordan de må jobbe for å skape forståelse for behovene til den som er syk. Alt dette kommer på toppen av de største bekymringene – nemlig at en du er glad i har fått en dødelig sykdom, har fått livet endret og har fått plager og vansker. Mange vil sørge over at en ikke lenger kan møtes på likefot som ektefeller, eller at en trygg og sterk mamma eller pappa nå er blitt avhengig av din hjelp og omsorg. Så er det atferdsendringer som kan krever mye tålmodighet, for eksempel med spørsmål som stilles om og om igjen. I Nasjonalforeningen for folkehelsen er vi opptatt av at det må fokuseres mer på de ressursene som folk med demens fortsatt har intakt, men like viktig er det med støtte til de pårørende i deres situasjon.

I dagens VG etterlyses bedre støtteordninger for pårørende som har store omsorgsoppgaver. Det kan det sikkert være gode argumenter for, men dette trenger vi en nyansert debatt om. Her er i hvert fall tre motforestillinger som det må tas hensyn til:

Vi må ikke få ordninger som gjør at folk føler seg presset ut av arbeidslivet. Det må ikke bli slik at en yrkesaktiv ektefelle skal føle plikt til å ta i mot omsorgslønn eller pleiepenger i stedet for å jobbe. På samme måte som vi har barnehager, må det finnes omsorgsløsninger og dagaktivitetstilbud som gjør at ektefeller til personer med demens trygt kan gå på jobb.

Vi må ikke få ordninger som gjør det mer lønnsomt for helsefaglig utdannede i lengre tid å pleie familiemedlemmer, framfor å jobbe i omsorgssektoren. I de kommende årene kommer vi til å ha stort behov for kompetente helsearbeidere i hjemmetjenester og ved sykehjem.

Vi må ikke få ordninger som gjør at de pårørende forventes å strekke seg lenger fordi de får betalt. Veldig mange strekker seg lenger enn de har godt av, fordi de ønsker å yte omsorg eller fordi de ikke har noe valg. Når omsorgsbyrdene går på helsa løs, hjelper det lite med penger. Skjønt det selvsagt er viktig å få økonomisk hjelp dersom dårlig råd er noe som sliter på toppen av sykdom. Det er stort behov for bedre avlastningstilbud for pårørende.

Hva synes dere som selv er pårørende?

PS, her finnes en del informasjon om hvilke rettigheter som finnes for pårørende i dag.

Ensomhet – myter og virkelighet

Stikkord

, ,

sad old man on a blackOver statsbudsjettet neste år er 36,8 millioner øremerket til bekjempelse av ensomhet. Det er klokt, for noe av det viktigste vi kan gjøre i møtet med eldrebølgen er å bidra til at flere har et godt nettverk rundt seg.

Det er viktig å ta ensomhet på alvor, samtidig som flere undersøkelser viser at yngre mennesker har en tendens til å overdrive hvor ensomme eldre er. Det henger trolig sammen med et vi henger fast i foreldede oppfatninger av eldre.

Det finnes en forholdsvis fersk, stor europeiske undersøkelse om ensomhet. Her har en spurt over 30 000 mennesker i 11 land og svarene viser at Norge har de laveste tallene for ensomhet. Rundt 10 prosent i aldersgruppen 60-80 år oppgir at de føler seg ensomme. Opplevelsen av ensomhet er mest utbredt blant dem som er 80 år og eldre, men det er ikke alder i seg selv som er viktig. I følge den norske NorLAG-studien er ensomhet mest knyttet til dårlig helse og tap av ektefelle. Dette er noe mange eldre som opplever, men det kan også skje i andre faser av livet.

Den europeiske undersøkelsen viser at ensomhet blant eldre er mest utbredt i tidligere østblokkland, hvor så mange som 30–55 prosent av de eldre føler seg ensomme. Undersøkelsen viser dermed at det er en sammenheng mellom hvordan velferdsordninger fungerer og opplevelsen av ensomhet. Ikke så underlig, for bor du i et land hvor det å ha dårlig helse eller gå ut av arbeidslivet også er ensbetydende med å bli virkelig fattig, så går det ut over muligheten til å leve et sosialt aktivt liv.

Med andre ord er ikke ensomhet bare et spørsmål om «jo mere vi er sammen», men er blant de mange forhold som påvirkes av om en har, eller ikke har, et solid sosialt sikkerhetsnett i samfunnet. Slik sett er det ikke bare de 36,8 millionene på statsbudsjettet som går til bekjempelse av ensomhet!

Vi må ikke svartmale situasjonen og bidra til en stakkarsliggjøring av eldre. Derfor er det viktig med tall og fakta. Men for den enkelte som føler seg ensom, er statistikken til liten trøst. Det er jo dessuten slik at om 10-20 prosent av de eldre føler seg ensomme, så er det fortsatt et samfunnsproblem som vi må ta på alvor. Og selvsagt er det også viktig å engasjere seg i at også mange barn og unge føler ensomhet.

Ensomhet er en subjektiv følelse. Mange kan være mye aleine uten å føle seg ensom, mens andre oftere har behov for mennesker rundt seg. Noen kan ha mange rundt seg, men likevel savne nære relasjoner. Det viser seg å være en veldig forskjell på det å ikke ha noen, og det å ha minst en god venn.

Alle bør vi derfor stille oss spørsmålet: Kan det hende at jeg kan være den ene for noen?

Frivillige organisasjoner kan ikke skaffe eller organisere vennskap. Vennskap er noe som knyttes mellom mennesker som velger hverandre. Men vi kan organisere møteplasser hvor vennskap kan oppstå og vi kan knytte folk sammen slik at mulighetene for vennskap blir flere, slik vi blant annet gjør når vi inviterer til å bli aktivitetsvenn.

En vakker dag har vi glemt demens

wordpress_hanne

Begge foreldrene til Hanne Nerland (36) har fått demens. «Frykten for å få demens er vond. Jeg tenker på barna mine og håper forskerne finner en løsning før det blir min tur,» sier hun. 

Er det mulig å glemme demens uten å ha demens? Ja, vi tror det. Og vi mener vi må ha såpass til visjon for arbeidet vårt med å skaffe penger til forskning og drive arbeidet med å forebygge demens.

Hvor ofte tenker du på tuberkulose? Tuberkulose er en bekymring vi har glemt. For hundre år siden var det en sykdom som hver eneste familie i Norge fryktet og forferdelig mange erfarte. Noen få mennesker er berørt av tuberkulose i dag også, men den epidemien som herjet i mange tiår er glemt.

Det kan skje med demens også. Det er sikkert ikke slik at vi får utryddet demens, men vi kan komme dit vi er kommet med tuberkulose. En vakker dag kan vi ha utviklet gode måter å drive forebygging på, slik at langt færre får demens. En vakker dag kan vi være i stand til å stille diagnose tidlig, finne ut om vi har risiko for demens, og ha medisiner og kunnskap som gjør at vi kan hindre sykdommen i å utvikle seg. Vi kan komme dit, men det krever fortsatt mange år med intensiv forskning i mange land.

Gevinstene ved forskningsgjennombrudd vil være store. Demens er svært alvorlig for den som rammes og de pårørende, men har også store samfunnsmessige konsekvenser. Demens er en hovedfaktor bak kommunenes omsorgsutgifter. Derfor er det merkelig at ikke myndighetene er mye mer på offensiven når det gjelder å fremme forskning på demens. Sammenliknet med forskning på kreft for eksempel (som vi også trenger mye forskning på!), har demensforskningen kommet seint i gang og med alt for lite satsing. Det vil vi gjøre noe med!

Forskning er dyrt, og tar lang tid. Forskning på hjernen er komplisert. De færreste av oss vil invitere forskeren til å rote rundt inne i hjernen vår. For å kunne utvikle medisiner må vi først kommer mer til bunns i årsakene til demens, og så må medisiner prøves ut på trygge måter. Flere bomforsøk er gjennomført, men det er knyttet visse forventninger til ferske forsøk mot medisiner som skal redusere det plakket som oppstår i hjernen ved Alzheimers sykdom.  

Forskning på forebygging er mindre risikabelt og mer lovende i øyeblikket. Det foreligger allerede kunnskap som vi kan lære av og sette i sving tiltak ut i fra. Det er særlig den finske studien FINGER (Finnish Geriatric Intervention Study to Prevent Cognitive Impairment and Disability) som har vakt oppsikt. Studien viser, som den første, at demens kan forebygges gjennom systematisk arbeid med risikofaktorene som er forbundet med sykdommen. 1260 finner i alderen 60-77 år ble delt i to grupper. Den ene gruppen var en kontrollgruppe, mens medlemmene av den andre fikk systematisk hjelp til sunt kosthold, deltakelse i treningsaktiviteter, hukommelsestrening og håndtering av risikofaktorer knyttet til hjerte- og karsykdom. Etter to år viste det seg at medlemmene av kontrollgruppen hadde 31 prosent større risiko for hukommelsesproblemer og annen kognitiv svikt, enn de som var med i forsøket med intensiv livsstilsveiledning.

Professor Miia Kivipelto som har ledet denne studien sier at hun har håp om at denne typen systematisk livsstilsveiledning og treningsprogrammer kan utsette demens med 5–10 år. Dette vil innebære at mange eldre vil kunne leve livet ut uten alvorlig demens. Dersom en gjennom slik innsats kan skyve på demens med så mange år, viser beregninger at en kan halvere antallet mennesker med demens.

Gjennom arbeidet til mange nok dyktige forskere i mange nok land over lang nok tid, så vil gjennombruddene komme – slik at vi en vakker dag kan si at vi har glemt demens.  

Sommer, sol og lykke – eller?

Stikkord

, ,

Rainy day

Den norske sommeren er kort og svikefull. Hva får vi gjort med alle sommerdrømmene vi skapte gjennom vinteren? Flere sommersanger burde handle om regn. Møbelkataloger burde vise parasoller som paraply over kaffebordet mens det øser ned. Ukebladene burde ha flere motereportasjer om sommerregntøy. Landet vårt ligger jo temmelig fast her oppe mot Nordpolen, og likevel virker det som vi blir like overrasket hvert år over at klimaet vårt ikke er tropisk (og ikke bør bli det).

Om været er det som skuffer oss mest, er livet kanskje egentlig ganske bra. Eller kanskje er det regndråpene som får et helt beger av diverse skuffelser til å renne over?

For noen dager siden koste jeg meg med Herborg Kråkeviks time som sommergjest i NRK P2. Hun mente at «sommerhovmodikere» legger et tungt lykkepress på oss om sommeren, og at mens det har utviklet seg en slags konsensus om at jula kan være krevende med alle forventningene til familieidyll og glede, er det mindre forståelse om det er sommer og en ikke er glad. Det var kanskje en betimelig påminning.

Det bor mange lykkelige mennesker i Norge. I siste utgave av World Happiness Report er vi på fjerdeplass av 157 land. Men det er ikke rart vi synes det er deilig i Danmark, for danskene tar førsteplassen. Likevel er ingen av oss konstant lykkelige. Hadde så vært tilfelle, ville vi vel ikke hatt noe lykkebegrep. Kontrastene hjelper oss tross alt til å verdsette det som er bra.

Skuffelse og lykke henger sammen med forventninger. Er oppskriften bare å kjøre forventningene i bånn? Neppe, for vi trenger håp og optimisme også. «Lykkelige mennesker har en iboende tendens til optimisme og evne til å overse bagateller», skriver professor i psykologi Espen Røysamb ved Universitetet i Oslo i en artikkel hvor han lister opp forskningsbaserte kjennetegn på lykkelige mennesker. Det er en fin liste, ikke minst fordi de fleste av punktene er gratis.

Vi har vokst opp med bortimot en formaning om at «Vi skal ikkje sova burt sumarnatta». Men sangen har en melankolsk undertone og en dobbelt bunn. Aslaug Låstad Lygre skrev teksten på et tuberkulosesanatorium med syke og døende mennesker rundt seg. Selv ble hun bare 56 år, og trolig handler ikke sangen bare om sommeren, men at vi må bruke all tiden vår godt.

Det er dager en kunne tenke seg å forbli under dyna. Da kan det jo være en fordel at gradestokken ute viser soveromstemperatur, selv om kalenderen viser juli. Legg merke til at psykologiprofessoren skriver at «nok søvn» også er et lykkekjennetegn. Så har du ikke «vandret saman ute» til «fuglane lyfter veng» i sommer, så har du kanskje brukt tiden bra likevel.

 

Sykehjem må ledes med klare mål og høye ambisjoner

Stikkord

, , ,

Lonely old man staring out of a windowDet er helt nødvendig å si to ting først: Folk i Norge må ikke være redde for å ta i mot en sykehjemsplass når det virkelig er behov for det. Og: ansatte ved sykehjemmene gjør en viktig jobb, og som oftest en bra jobb. Men vi er nødt til å snakke om det som ikke er bra. Derfor var dagens kronikk i Aftenposten fra pårørende Tore Westhrin viktig. Alt for sjelden hører vi stemmene til de som bo på sykehjem eller til de som er pårørende.

Når det svikter på så mange punkter som Tore og kona hans erfarte er det et lederansvar å rydde opp. Ansatte må møtes med tydelige forventninger og god veiledning. Ledere må kommunisere tydelige mål og verdier. Dette opplevde jeg da jeg besøkte Mørkved sykehjem tidligere i vår. Lederen der, Elsa Fagervik Kommedahl, setter tydelige krav til de ansatte og det trives de åpenbart med. Ett krav er at ansatte er ute hos beboerne, vaktrom finnes ikke her.

Vi må dessverre se i øynene at det er ganske alvorlige tegn på svikt ved mange sykehjem. Det viser både tilsyn og forskning. En annen kunnskapskilde er Demenslinjen. De som tar telefonen på Demenslinjen snakker så å si daglig med pårørende som er opprørte over sykehjem. Ofte handler det om personalets holdninger, mangel på informasjon, lite involvering, lite aktivitet, overdreven medisinering og for lite tilpasning til den enkeltes behov. De pårørende føler at de ikke blir hørt og at betydningen av deres kompetanse og kjennskap til personen blir underkjent.

Pårørende og kronikkforfatter Tore Westhrin, pleie- og omsorgssjefen i Bærum kommune, helseministeren og undertegnede møttes til debatt i NRKs Dagsnytt 18 i dag. Jeg brant egentlig inne med de tre forslagene jeg satt ned til helseministeren før debatten. De kommer her:

  1. Sørg for at arbeidet med en ny trygghetsstandard ikke bare ender i økte rapporteringskrav og byråkrati. Som øverste helseleder må du sette tydelige mål for hva kvalitet betyr. Slik dette arbeidet nå utvikler seg, virker det dessverre veldig lite ambisiøst.
  2. Lag en skikkelig etter- og videreutdanningssatsning på linje med den vi har i skolen. Ansatser er satt i gang, men vi er langt fra den systematikken, de ressursene og den strategiske satsingen som er gjort i skolen. Behovet er enormt.
  3. Gi en tydelig beskjed til alle nivå i helsevesenet om at personer med demens og deres pårørende skal bli lyttet til og ha mulighet for medvirkning. Dette er en gruppe som har fått kommet alt for lite til orde.