Økt kompetanse vil gi økt kvalitet i eldreomsorgen

Stikkord

, , , , ,

CareI vår lanserte regjeringen en kvalitetsreform for eldre, og satte i gang en prosess rundt om i landet for å få innspill til forbedringer. I dag lanserer Arbeiderpartiet sine reformer for en bedre eldreomsorg.

Omsorgs- og eldrepolitikk bør så absolutt bli en hovedsak i valgkampen. Vi står overfor mange problemer i dagens omsorgstjenester som det haster å løse, men også formidable utfordringer i de kommende årene som følge av «eldrebølgen». Det er mye å ta tak i. Men både regjeringen og Arbeiderpartiet virker famlende i forhold til det som framstår som en hovedutfordring: Mangel på kompetanse. Det mest alvorlige utslaget finner vi ved sykehjemmene. Dagens sykehjemsbeboere er gjennomgående er svært skrøpelige og trenger omfattende helsehjelp. Til tross for dette er legedekningen svært lav og andelen ufaglærte svært høy. Mange steder er det spesielt i helgene få på jobb som har helsefaglig utdanning. Trolig er mye av forklaringen på det store omfanget av feil- og overmedisinering, omfattende feil bruk av tvang, passivisering, underernæring og omsorgssvikt å finne i mangel på kompetanse.

Første punkt på Arbeiderpartiets 16-punktsliste er forslag å innføre kvalitetskrav for omsorg i norske kommuner. Det går ikke fram om det er nye lovbestemmelser, forskrifter eller rapporteringskrav som skal være formen på dette, bare at det skal etableres «innsatsteam» som skal følge opp kommunene. Når kvaliteten i tjenestene varierer så sterkt, er det nærliggende å ønske flere felles standarder. Det kan hende vi trenger noe mer av dette, men å sørge for at flere ansatte i omsorgssektoren har fagutdanning vil også være med på å sikre mer likeverdig kvalitet. Ofte vil økt kompetanse være et bedre svar enn mer detaljregulering og rapporteringskrav overfor kommuner og ansatte. Vi har allerede en rekke lovbestemmelser som skal sikre forsvarlig helsehjelp og en verdig omsorg. Når det likevel svikter, er det ikke sikkert det er mangel på kvalitetskrav, tilsyn og veiledning som er problemet, men mangel på kompetent personell som kan sørge at regelverket vi allerede har blir fulgt. Økte krav til rapportering kan gjøre vondt verre ved at hardt tidspressede helsearbeidere må bruke mer tid på papir i stedet for på mennesker.

Det er viktig med en bred og helhetlig tilnærming til hvordan vi kan sikre de eldste en god hverdag med fellesskap, trygghet, aktivitet og høy kvalitet i helse- og omsorgstjenestene. Derfor er det som Aps forslag viser, nødvendig å satse innen en rekke områder. Like viktig som god pleie og omsorg er det å bidra til å fremme god helse og forebygge skrøpelighet hele livet igjennom. Men politikk handler om å prioritere ressursene. Om vi skal peke på ett område som burde prioriteres på topp, så er det å bidra til at syke eldre blir fulgt opp av godt kvalifiserte mennesker som gjennom faglig dyktighet legger lista høyt for hva som er god kvalitet. Dagens situasjon virker rett og slett uforsvarlig.

Mitt forslag til de som skal regjere etter valget er derfor at stat, kommune og partene i arbeidslivet setter seg sammen med utdanningsinstitusjonene og blir enige om en strategi for en langsiktig, omfattende og systematisk oppgradering av kompetansen i omsorgssektoren.

Hurra for sykkelen!

Stikkord

, ,

Bicycle sign, Bicycle LaneHvis du er lykkelig innehaver av sykkel, kan du sende en vennlig tanke til Karl Friedrich Christian Ludwig Freiherr Drais von Sauerbronn. I år er det 200 år siden han kom på grunnideen til sykkelen.  En hendelse fjernt unna startet det hele et par år før: et voldsomt utbrudd fra vulkanen Tambora i Indonesia i 1815. Så mye aske forsvant opp i atmosfæren at det stengte for sollyset over hele kloden i lang tid. Temperaturen sank og 1816 ble det året sommeren aldri kom. Resultatet ble ødelagte avlinger, sult, feilernæring, epidemier og økt dødelighet. Herr Drais, oppfinneren, fikk ideen til sykkelen på grunn av stive havrepriser i Tyskland. Det ble så dyrt med hest. Aldri så galt at det ikke er godt for noe!

Sykkelen er for øvrig godt for veldig mye: Helse, miljø og trafikk. Heldigvis er det slutt på at skoler kan nekte barn å sykle til skolen. Nå må det legges til rette rundt skolene slik at det er trygt å sykle, og slik at det er lett å parkere sykler. Bare 1o prosent av skolereiser skjer med sykkel, så det være mulig å gi mange flere barn gode sykkelvaner tidlig.

Sykle til jobben-aksjonen er en flott kampanje som hver vår bidrar til å motivere flere til å sykle til jobben. Bli med! Syklistenes Landsforening lanserer nå også en ordning med sertifisering av sykkelvennlige arbeidsplasser. Ikke minst vil dette spre kunnskap om hvordan arbeidsplassene kan bidra til å gjøre det lettere å velge sykkel. Hva med å få jobben til å gjøre avtale med en sykkelreparatør som kan komme til jobben og hjelpe ansatte med vårpussen?

Sykling er for alle. Noen er milslukere, andre nøyer seg med å ta sykkelen til nærbutikken. Jeg sykler ofte til jobb, men ikke alltid hjem igjen. Da hender det jeg benytter meg av muligheten til å ta sykkelen på bussen eller T-banen deler av veien. Noe er alltid bedre enn ingenting! Det hender til og med at jeg er så lat at jeg sykler til nærmeste busstopp, setter sykkelen der og tar bussen til jobb. Bysykkelordningene gjør at mange kan gjøre en variant av det samme – ta buss eller tog og så sykkel det siste stykket dit de skal.  El-sykler gjør at enda flere kan sykle. Kanskje du er en av dem som kan gå fra ingen sykling til litt? Er det noen rutiner som kunne endres slik at du gjør kjøreturer om til sykkelturer?

 

Ny statlig kostholdsplan

Stikkord

, , , ,

a heart made of vegetables. healthy eatingTil uka skal regjeringen legge fram en ny statlig handlingsplan for bedre kosthold i befolkningen. Jeg håper regjeringens plan inneholder nye tiltak som kan gjøre det lettere for oss å spise sunt. Alle har vi et ansvar for hva vi putter i oss, men vi skaper ikke bedre folkehelse med å vifte med pekefingeren overfor den enkelte.

Hva kan gjøre det lettere? Det ville være veldig enkelt å øke barns inntak av frukt og grønt om de fikk det gratis i barnehage og skole. En mye vanskeligere og mindre sosialt utjevnende vei er «å heve kompetansen hos både voksne og barn, og … spre de gode eksemplene og forankre arbeidet lokalt.», slik det heter i høringsnotatet om den nye kostholdsplanen. Det ville også være bra om foreldre kunne slippe å konkurrere med reklame når det gjelder å påvirke barns kosthold. Vi trenger en mer effektiv «vaktbikkje» for å passe på dette enn hva Matbransjens Faglige Utvalg er nå.    

Det ville også være ganske lett å kutte ned på salt, sukker og fett, dersom ferdigmatprodusenter puttet mindre av det i den maten vi er vant til å kjøpe. Det er satt i gang et bra arbeid når det gjelder salt gjennom Saltpartnerskapet, mer av dette burde gjøres med sukker og fett. Det ville også være mye lettere å velge sunne alternativer om de er billigere enn de usunne. Vi trenger en matpolitikk som gjør det lettere å spise sunt, ikke bare flere påminnelser og dårligere samvittighet.

Underernæring bør også adresseres i den nye planen. Underernæring er faktisk et problem i vårt rike land. Rundt halvparten av dem som mottar hjemmetjenester eller bor i sykehjem er underernærte. Vi gjør ikke nok med dette i dag.

Det må bli vanlig at helsepersonell følger bedre med på ernæringssituasjonen hos dem som trenger omsorgstjenester. Flere må få oppleve matservering og måltider som fremmer matlyst, sosialt fellesskap, tilstrekkelig næring og et kosthold tilpasset deres behov.  Vi må øke kompetansen om mat og ernæring for dem som jobber med syke og eldre. Sykehjemmet er, som det framgår av navnet, hjemmet til dem som bor der. Da må mat og måltider være noe en kan bruke til å skape hverdagsaktivitet, hjemmefølelse og glede, samtidig som det styrker helsen.

Det er ingen tvil om at vi trenger politikk for et nasjonalt løft for bedre kosthold. Vi trenger en plan og vilje til felles handling. Hele fire statsråder skal være med å lansere kostholdsplanen til regjeringen den 7.mars: helseministeren, landbruksministeren, fiskeriministeren og miljøministeren. Håper de har tenkt å holde pekefingeren i lomma og komme med tiltakene som vi vet virker.

Tid for å satse på demensforskning

Stikkord

, , ,

Scientific researchNasjonalforeningen for folkehelsen delte denne uka ut forskningspriser, en for hjerteforskning og for demensforskning. Det er interessant å sammenlikne de to forskningfeltene. Hjerteprisvinner Lars Gullestad kan se tilbake på 35 år med hjerteforskning. På disse årene har det skjedd svært mye noe han fortalte om da han var gjest i God Morgen Norge på TV2. Han forskningsresultatene med god organisering, vilje til å finne nye løsninger, tilgang til riktig teknologi og ivrige personer har stått på. En viktig suksessfaktor har vært tett samarbeid mellom de som steller med grunnforskning og de som kombinerer forskning med behandling.

Demensforskningen har kortere historie enn hjerteforskningen og mens svært mye kan gjøres for å forhindre og behandle hjerte- og karsykdom, har ingen funnet måter å stanse eller bremse demenssykdom slik som Alzheimers. Men Tormod Fladby som fikk prisen innen demens, mener det nå gjøres  gode framskritt. Hans forskningstema er hvordan en kan påvise demenssykdom på et tidlig stadium gjennom en blodprøve eller en prøve av spinalvæske. Håpet er at det én dag skal finnes behandling mot demens som kan settes inn før det oppstår store skader i hjernen. Da er rett diagnose til rett tid viktig.

For at demensforskningen skal kunne ta noen like store sprang som det hjerte- og karforskningen har gjort, trengs de suksessfaktorene som Gullestad pekte på: Riktig organisering, vilje, teknologi og flinke folk – samt tilstrekkelig finansiering. Svært mye skjer nå i andre land, men vi skal ikke undervurdere at et lite land som Norge kan bidra. Vi har flere solide forskningsmiljøer som allerede har bidratt mye, noe ikke minst Faldby er et eksempel på. Om vi lykkes i å finne behandling som kan bremse eller forsinke eller stanse demens vil de samfunnsmessige gevinstene være enorme. Nå er tiden overmoden for at regjering og Storting kommer på banen med tydelige ambisjoner og de ressursene som er nødvendig for å bringe forskningen de avgjørende skrittene framover. Helseministeren satt på første benk under prisutdelingen vår. Håper han tenkte det samme!

Livreddende forskning

Stikkord

, ,

HeartVi lever så lenge hjertet slår. Tanken på hvor avhengige vi er av akkurat denne muskelen kan være litt skremmende. Da er det godt å vite at vi lever i et land med et godt utbygd helsevesen hvor mange dyktige hjertespesialister står klare til å hjelpe oss raskt om noe oppstår. Vi er også heldige å leve i en tid hvor vi kan trekke fordelene av store framskritt innen hjertemedisinsk forskning. Vi skal bare noen få tiår tilbake før situasjonen var en helt annen.

På 50-60 tallet økte forekomsten av hjerteinfarkt sterkt. Særlig var det mange menn som døde brått i ung alder. Ny kunnskap både om forebygging og behandling har endret statistikken drastisk. Men en ting er å overleve, noe annet er det å få tilbake god livskvalitet etter alvorlig hjertesykdom. Framskrittene innen hjertemedisin er en viktig forklaring på hvorfor gjennomsnittlig forventet levealder har økt så mye, men er også med på å forklare hvorfor antall friske leveår økt mer enn forventet levealder siden 2005. Det er en svært gledelig utvikling.

Forskning krever langsiktighet og tålmodighet, og mange av de viktigste framskrittene skjer ikke i form av enkelte banebrytende funn, men gjennom systematisk arbeid over lang tid. Når vi ser noen tiår bakover kan vi se at det nærmest har funnet sted en revolusjon. En av dem som har bidratt til dette er årets vinner av Nasjonalforeningen for folkehelsens forskningspris innen hjertemedisin, professor Lars Gullestad.  Han har bidratt til å forbedre behandlingen av hjertesvikt og forbedret metodene i forbindelse med hjertetransplantasjon.

Mens tidligere nyvinninger har vært innen hjerteinfarkt og rask reparasjon av tette blodårer i hjertet, har Gullestad undersøkt selve hjertemuskelen. I Norge lever rundt 100 000 med hjertesvikt. Med moderne behandling, som Gullestad har vært med å på utvikle,  har det vært en betydelig nedgang i dødelighet av hjertesvikt.

Hjertet slår heldigvis uten at vi tenker på det. Antakelig er det en stor fordel om vi ikke tenker så mye på det, men fokuserer på å leve et bra liv og ta vare på kroppen vår så godt vi kan. Men takk og pris for at det er mange gode hoder som tenker veldig mye på hvordan hjertene våre kan banke friskt og lenge og få hjelp om de begynner å skrante.

Et nytt syn på aldring

Stikkord

, , ,

colourbox1875797Utviklingen mot høyere levealder har gått så fort at vi kan snakke om en revolusjon de siste tiårene. Det at flere lever så lenge, betyr også at flere lever med sykdommer, men i gjennomsnitt får flere av oss flere friske leveår. Det er gledelig.

I forrige uke hørte jeg et spennenende foredrag av professor Rudi Westendorp. Han har skrevet boka «Growing Older Without Feeling Old: On Vitality and Ageing». Budskapet var at vi må se lysere på aldring. Mulighetene for å reparere, behandle og sette inn reservedeler er blitt svært gode. Vi må bort fra forestillingen om at vitalitet er noe som tilhører ungdommen, sa Westendorp og ba oss tenke over i hvilken grad vi forbant for eksempel 14-åringer med vitalitet. Interessant tankeeksperiment.

Ut i fra dette tenker jeg at vi ofte snakker for pessimistisk om eldrebølgen. Ja, det blir en utfordring at vi får så mange pensjonister i forhold til yrkesaktive. Men både dagens og framtidas eldre har store ressurser å bidra med både i og utenfor arbeidslivet. Eldrebølgen kommer for alvor etter 2025 når de store etterkrigskullene runder 80 år. Det er spennende å tenke over hvordan denne generasjonen av eldre vil bli. De som tilhører denne generasjonen har stått i spissen for store sosiale endringer:i synet på barndom og barneoppdragelse, i synet på ungdommen som en egen livsfase og de sto for kvinnenes inntog i politikk og arbeidsliv. Jeg tror ikke det er noen dristig spådom at denne gjengen kommer til å endre vårt syn på alder og alderdom, og det tror jeg blir bra.

Aktiv aldring kommer til å bli et viktig begrep framover. Det må ikke bare handle om arbeidslivet. Aktiv aldring må dreie seg om muligheter for folk til å kunne bruke sine ressurser, være med i aktiviteter som skaper mening og identitet, og som sikrer sosialt fellesskap og nettverk. Dette må ikke bare gjelde dem som er i topp form, men også for eksempel de som får demens, noe som vil gjelde mange. Alle må få mulighet til å være så aktive som de ønsker og kan mestre.

Et perspektiv som dessverre var fraværende i det interessante foredraget til Westendorp var hvordan vi skal forholde oss til sosiale helseforskjeller. Det er ikke helt tilfeldig hvem som får dårlig helse. Hvordan vi eldes har en hel del med hvilke økonomiske og andre forutsetninger vi har hatt tidligere i livet. I vårt samfunn har vi oppnådd en høy forventet levealder, men det er alvorlig at menn med universitets- eller høgskoleutdanning har 7 år lengre forventet levealder enn menn med grunnskole. For kvinner er forskjellen 6 år, i følge Folkehelseinstituttet. Dersom vi ønsker at flere skal få ta del i den aktive alderdommen, må samfunnet legge  bedre til rette for det gjennom hele livsløpet.

Selv om vi venner oss til å se på folk høyere opp i alder med mer optimistiske øye, må vi ikke komme dit at vi fornekter at livet også kommer med sykdom og død. Det må ikke bli tabu å være skrøpelig.

PS! På bildet – eksempler på folk som er rundt 80 i 2025.

Frykten for alzheimer

Stikkord

, ,

sad old man on a blackVG omtalte denne uka en undersøkelse som viste at Alzheimer og kreft er de sykdommene som folk over femti år frykter mest.  I undersøkelsen, som er gjennomført ved Universitetet i Tromsø, oppga 39 prosent at de hadde «sterk frykt» for å få Alzheimers sykdom. Kun to prosent hadde «sterk frykt» for hjerteproblemer, til tross for at det er den vanligste dødsårsaken i Norge.

Alzheimer og andre demenssykdommer er noe som rammer mange, men de aller fleste av oss får ikke demens. Det er likevel ikke så rart at vi frykter en sykdom som er dødelig, som det ikke finnes behandling mot, og som rammer hjernen; det organet som mest av alt avgjør hvem vi er.

Da vi snakket om VGs artikkel, var det flere kollegaer som sa de kjente folk som hadde googlet demens etter episoder med glemsomhet – i frykt for å være alvorlig syke. De som svarer på Demenslinjen forteller også at mange ringer og er bekymret for demens på grunn av glemsomhet.

Det er bra at folk flest nå vet at demens er sykdom i hjernen og ikke bare en del av normal aldring. Det er også bra at folk er opptatt av å finne ut om det kan være demens dersom de har tydelige symptomer. For selv om det ikke finnes kurerende behandling, er det viktig å ha kunnskap om sykdommen og hjelp til å takle den så tidlig som mulig. Det er også bra at vi nå snakker mer åpent om demens fordi det angår så mange, og fordi åpenhet fremmer forståelse for hvordan de som har demens og deres pårørende har det. Ulempen kan være at flere bekymrer seg for at også de kan bli rammet.

Frykt og bekymringer for sykdom kan utvikle seg til noe som virkelig ødelegger for oss, hindrer vår livsutfoldelse eller tar fra oss nattesøvnen. Dersom en en stadig går rundt og er på vakt mot symptomer,vil en hele tiden kunne finne dem. Alle glemmer vi innimellom, men det behøver ikke være demens om du synes det tiltar med alderen. Det behøver aldeles ikke være demens om du står i kjellerboden og har glemt hva det var du gikk for å hente, eller plutselig ikke husker navnet på en gammel bekjent. Heller ikke om du gjør noe irrasjonelt. Har du mye å tenke på, eller har du sovet dårlig, kan det være forklaring god nok i massevis. Det kunne for eksempel være forklaringen på en episode vi humrer over i min familie. Jeg skulle legge en ekstranøkkel under dørmatta ute til en i familien som hadde glemt nøkkel (husker ikke hvem..) Vedkommende kom hjem og fant ingen nøkkel. Etter hvert viste det seg jeg hadde lagt nøkkelen under den matta som befant seg på innsiden av døra. Sånt skjer og som oftest ikke på grunn av sykdom.

Hva er det som gjør at man innser at en selv eller en av ens nære kan ha demens? Når jeg spør, er svaret ofte at det er ganske dramatiske ting. En dame fortalte at mannen hennes hadde tenkt seg på kino en kveld som hun hadde syklubb. Da han kom hjem, fortalte han at det ikke ble noe kinobesøk fordi Saga Kino var revet. Han hadde ikke klart å finne kinoen han hadde vært på så mange ganger. Selv trodde han fullt og fast på denne forklaringen. Da forsto kona at det måtte være noe skikkelig galt.

Hukommelsen vår er påvirkelig og kan variere med dagsformen. Mange har mye å gjøre nå i julerushet. Vi kan sikkert oppleve at det er litt for mye å tenke på, og at hukommelsen kan glippe. Det er sannsynligvis ikke demens når du synes du glemmer mye, men ring gjerne Demenslinjen og ta en prat med de kloke og hyggelige sykepleierne våre. Så får du kanskje en bekymring mindre!

Oslo kommune sviktet igjen

Stikkord

LE TROISIEME AGEDet skjer ikke ofte at norske kommuner blir bøtelagt for dødelige forsømmelser overfor sine innbyggere. I dag kan VG og NRK fortelle at Oslo kommune for andre gang på få år blir ilagt bot etter uforsvarlig dårlig oppfølging av syke eldre. For halvannet år siden gikk den såkalte Bukkøysaken for retten. Saken har vært inspirasjon for Thea Stabels teaterstykke «Ingenting er ingenting» på Nationaltheatret. I den saken mente Helsetilsynet at Oslo hadde opptrådt så grovt uforsvarlig at det var riktig med en bot. Oslo kommune ville den gangen ikke vedta boten på 500.000. Det ble satt inn store ressurser på å vinne rettssaken og kommunen vant fram, fordi bevisene visstnok var for svake i en straffesak.  Helsetilsynet opprettholdt likevel konklusjonen om at Oslo kommune hadde opptrådt uforsvarlig, og saken er fulgt opp med forbedrede rutiner i etterkant. Jorunn Bukkøy frøs i hjel i blomsterbedet utenfor hjemme sitt.

Nå gjelder det en kvinne som ble funnet død av sult, etter at ingen hadde sett til henne på 16 dager.  Nok en nitrist sak hvor Oslo kommune har sviktet. Denne gangen er det heldigvis en hel annen tone fra kommunen. Byråd Inga Marte Thorkildsen sier at kommunen tar ansvar og vedgår at det ble opptrådt uforsvarlig. Det er mulig Oslo mener boten bør være mindre enn to millioner kroner, men det høres ikke ut til at en denne gangen blånekter og setter himmel og jord i bevegelse for å forsvare seg. I stedet rettes fokus mot det som er viktig i slike saker: at en tar inn over seg at et menneske som kommunen hadde ansvar for døde en uverdig død.

Det opplyses at vurderingen av kvinnens evne til samtykke er sentralt i saken. Det var det også i de to sakene som Helsetilsynet anmeldte i 2010. Dette er vanskelige saker. I utgangspunktet må vår rett til selvbestemmelse respekteres uansett alder og livssituasjon. Men for noen mennesker kommer det til et punkt der man ikke lengre klarer å ta vare på seg selv, og ikke forstår at det selv. Om dette er tilfellet kan en bare finne ut av ved å forsøke å bli kjent med en person og følge jevnlig opp. Vil ikke den det gjelder snakke med kommunen selv, må en i det minste lytte til bekymringsmeldinger fra naboer eller andre. Kommunen har, som det framgår av den aktuelle saken, ikke lov til å overlate en person til seg selv når det er risiko for at vedkommende ikke klarer å ta vare på seg selv.

Saken fortjener det etterspillet den nå får. Oslo kommune må lære av disse sakene og sørge for alle bydelene lærer av feil som er gjort.

Omsorg for pårørende – er pleiepenger løsningen?

Stikkord

, ,

hands of elderly pair by CU, hugsOm en av de nærmeste i familien blir alvorlig syk, blir du en pårørende. Noen ganger kan det bety at livet ditt forandres for mange år framover, og dine egne planer og ønsker må komme i annen rekke. Jeg møter mange som er pårørende til noen som har demens. Noen er ektefeller, andre er barn eller annet familiemedlem. Mange er yrkesaktive, mange er eldre som har egne helseproblemer.

Pårørende opplever ofte at de må være både talsperson og koordinator av ulike tjenester. Til  Demenslinjen ringer pårørende ofte fordi de sliter med å finne ut hvem de kan få hjelp av i kommunen. De trenger informasjon om  hvilke rettigheter de har, og de forteller om hvordan de må jobbe for å skape forståelse for behovene til den som er syk. Alt dette kommer på toppen av de største bekymringene – nemlig at en du er glad i har fått en dødelig sykdom, har fått livet endret og har fått plager og vansker. Mange vil sørge over at en ikke lenger kan møtes på likefot som ektefeller, eller at en trygg og sterk mamma eller pappa nå er blitt avhengig av din hjelp og omsorg. Så er det atferdsendringer som kan krever mye tålmodighet, for eksempel med spørsmål som stilles om og om igjen. I Nasjonalforeningen for folkehelsen er vi opptatt av at det må fokuseres mer på de ressursene som folk med demens fortsatt har intakt, men like viktig er det med støtte til de pårørende i deres situasjon.

I dagens VG etterlyses bedre støtteordninger for pårørende som har store omsorgsoppgaver. Det kan det sikkert være gode argumenter for, men dette trenger vi en nyansert debatt om. Her er i hvert fall tre motforestillinger som det må tas hensyn til:

Vi må ikke få ordninger som gjør at folk føler seg presset ut av arbeidslivet. Det må ikke bli slik at en yrkesaktiv ektefelle skal føle plikt til å ta i mot omsorgslønn eller pleiepenger i stedet for å jobbe. På samme måte som vi har barnehager, må det finnes omsorgsløsninger og dagaktivitetstilbud som gjør at ektefeller til personer med demens trygt kan gå på jobb.

Vi må ikke få ordninger som gjør det mer lønnsomt for helsefaglig utdannede i lengre tid å pleie familiemedlemmer, framfor å jobbe i omsorgssektoren. I de kommende årene kommer vi til å ha stort behov for kompetente helsearbeidere i hjemmetjenester og ved sykehjem.

Vi må ikke få ordninger som gjør at de pårørende forventes å strekke seg lenger fordi de får betalt. Veldig mange strekker seg lenger enn de har godt av, fordi de ønsker å yte omsorg eller fordi de ikke har noe valg. Når omsorgsbyrdene går på helsa løs, hjelper det lite med penger. Skjønt det selvsagt er viktig å få økonomisk hjelp dersom dårlig råd er noe som sliter på toppen av sykdom. Det er stort behov for bedre avlastningstilbud for pårørende.

Hva synes dere som selv er pårørende?

PS, her finnes en del informasjon om hvilke rettigheter som finnes for pårørende i dag.

Ensomhet – myter og virkelighet

Stikkord

, ,

sad old man on a blackOver statsbudsjettet neste år er 36,8 millioner øremerket til bekjempelse av ensomhet. Det er klokt, for noe av det viktigste vi kan gjøre i møtet med eldrebølgen er å bidra til at flere har et godt nettverk rundt seg.

Det er viktig å ta ensomhet på alvor, samtidig som flere undersøkelser viser at yngre mennesker har en tendens til å overdrive hvor ensomme eldre er. Det henger trolig sammen med et vi henger fast i foreldede oppfatninger av eldre.

Det finnes en forholdsvis fersk, stor europeiske undersøkelse om ensomhet. Her har en spurt over 30 000 mennesker i 11 land og svarene viser at Norge har de laveste tallene for ensomhet. Rundt 10 prosent i aldersgruppen 60-80 år oppgir at de føler seg ensomme. Opplevelsen av ensomhet er mest utbredt blant dem som er 80 år og eldre, men det er ikke alder i seg selv som er viktig. I følge den norske NorLAG-studien er ensomhet mest knyttet til dårlig helse og tap av ektefelle. Dette er noe mange eldre som opplever, men det kan også skje i andre faser av livet.

Den europeiske undersøkelsen viser at ensomhet blant eldre er mest utbredt i tidligere østblokkland, hvor så mange som 30–55 prosent av de eldre føler seg ensomme. Undersøkelsen viser dermed at det er en sammenheng mellom hvordan velferdsordninger fungerer og opplevelsen av ensomhet. Ikke så underlig, for bor du i et land hvor det å ha dårlig helse eller gå ut av arbeidslivet også er ensbetydende med å bli virkelig fattig, så går det ut over muligheten til å leve et sosialt aktivt liv.

Med andre ord er ikke ensomhet bare et spørsmål om «jo mere vi er sammen», men er blant de mange forhold som påvirkes av om en har, eller ikke har, et solid sosialt sikkerhetsnett i samfunnet. Slik sett er det ikke bare de 36,8 millionene på statsbudsjettet som går til bekjempelse av ensomhet!

Vi må ikke svartmale situasjonen og bidra til en stakkarsliggjøring av eldre. Derfor er det viktig med tall og fakta. Men for den enkelte som føler seg ensom, er statistikken til liten trøst. Det er jo dessuten slik at om 10-20 prosent av de eldre føler seg ensomme, så er det fortsatt et samfunnsproblem som vi må ta på alvor. Og selvsagt er det også viktig å engasjere seg i at også mange barn og unge føler ensomhet.

Ensomhet er en subjektiv følelse. Mange kan være mye aleine uten å føle seg ensom, mens andre oftere har behov for mennesker rundt seg. Noen kan ha mange rundt seg, men likevel savne nære relasjoner. Det viser seg å være en veldig forskjell på det å ikke ha noen, og det å ha minst en god venn.

Alle bør vi derfor stille oss spørsmålet: Kan det hende at jeg kan være den ene for noen?

Frivillige organisasjoner kan ikke skaffe eller organisere vennskap. Vennskap er noe som knyttes mellom mennesker som velger hverandre. Men vi kan organisere møteplasser hvor vennskap kan oppstå og vi kan knytte folk sammen slik at mulighetene for vennskap blir flere, slik vi blant annet gjør når vi inviterer til å bli aktivitetsvenn.