Dropp Black Friday – vær med på Giving Tuesday!

Stikkord

, ,

givingtuesdaybanner_test1 Trenger vi en verdensomspennende aksjonsdag for å økt handel? Høres det ikke ut som noen god ide sier du? Det kan virke som vi har fått det like vel, gjennom fenomenet Black Friday. Handelsnæringen i Norge har de siste årene hengt seg på dette som er en amerikansk tradisjon. Dagen er alltid dagen etter Thanksgiving, som alltid er fjerde torsdag i november. Nettstedet Black-Friday.sale/no presenterer dette som «den store happening for handelsstanden, både i Norge og i resten av verden.» Jeg kan tenke meg deler av verden hvor det kanskje ikke har tatt helt av, slik som Jemen og Syria. Skjønt Black Friday markedsføres som et tiltak som skulle egne seg godt for fattige: «Stadig flere mennesker benytter sjansen til å spare betydelige pengebeløp» denne dagen ifølge nettstedet. En satsing fra handelsstanden for å hjelpe folk til å spare penger? Den kjøper vi vel ikke helt. Det er selvsagt for å øke omsetningen og sette enda mer fart på en allerede brennhet julehandel at handelsnæringen har importert Black Friday til Norge. I fjor brukte nordmenn 58 kroner milliarder på julehandel. Det er bortimot to bistandsbudsjetter.

I 2012 startet en motreaksjon til Black Friday i USA: Giving Tuesday. Dagen skal være en motvekt til forbrukskjøret, og har etter hvert vokst til en stor internasjonal markering. En rekke store organisasjoner og bedrifter deltar i innsamlingsaktivteter til alle slags gode, humanitære formål. I år kommer Giving Tuesday til Norge! Elleve organisasjoner er med og det blir en slags TV-aksjon på YouTube. Nasjonalforeningen for folkehelsen skal delta, og vi vil bruke anledningen til å skaffe penger til arbeidet vårt med å rekruttere og lære opp aktivitetsvenner for personer med demens. Tre flotte youtubere («influensere») har meldt seg til å støtte vårt arbeid: Jordmor Siri som driver nettstedene altformamma.no og overgang.no, videobloggen BeasVerden (Beatriz, 19) med nesten 50 000 følgere på YouTube og Benjamin Spiller (17) som har rundt 16 000 følgere på YouTube. Bea har lagt en fin film om Aktivitetsvenn. Se andre filmer de lager her om kort tid. Det blir spennende å se hvor mye penger som kommer inn. Uansett er det en flott markering å være med på, og noen av oss får lære litt av hvert om nye medievaner, kanaler og fjes som når ut til mange.

Jeg ønsker ikke å moralisere over folk som vil benytte et godt tilbud på Black Friday. Men fenomenet slik det er organisert, synes jeg det er viktig å stille seg kritisk til. Gjennom Giving Tuesday har vi mulighet til å markere at vi er på lag med mange gode krefter verden som gjør nettopp det. I stedet for en «aksjonsdag» for økt handel, blir dette en dag for å markere verdier som vennskap, medmenneskelighet og gleden ved å kunne bety noe for andre. En dag for takknemlighet, Thanksgiving, er heller ingen dårlig ide. Men er det ikke ganske trist at en dag for takknemlighet skal følges opp av en dag hvor kommersielle krefter skal få oss til å tro at vi ikke har nok?

Vil du hive deg på kjøpefesten, så er det fritt fram. Husk at du likevel kan støtte Giving Tuesday! Er du lite på YouTube, går det fint å bidra direkte til Aktivitetsvenn her.

Må vi venne oss til velferdskutt?

Stikkord

, ,

sad old man on a black  «Den demografiske utviklingen vi ser i Norge og andre europeiske land viser at kommunene verken har kapasitet eller økonomi til å fortsette å levere helse- og omsorgstjenester på samme måte som de gjør i dag.» Dette sitatet innleder et notat som er skrevet i Helsedirektoratet til et møte jeg skal være med på i neste uke. Omtrent de samme formuleringene kan en støte på i mange andre sammenhenger. I notatet jeg har foran meg, dreier det seg om at det må satses mer på velferdsteknologi. Det er jeg enig i at vi må. Men jeg synes det er viktig å stille seg kritisk til et premiss om at kapasitet og økonomi  når det gjelder omsorg i kommunene på en måte skal være en naturgitt størrelse, og at det bare må gå nedover i det kommende årene. I hvilken grad det blir kapasitet til å opprettholde gode tjenester i kommunene er i stor grad et politisk spørsmål.

Den demografiske utviklingen er selvsagt en stor utfordring. Men før vi konkluderer med at vi må senke ambisjonene for velferdsstaten må vi stille oss (og politikerne) noen grunnleggende spørsmål: Hvor viktig er helse? Jeg tror de som sliter med alvorlig sykdom vil skrive under på at det er viktigere enn det aller meste. Endringer i helsa kan snu om på alle våre livsplaner. Trygghet for at vi kan få den beste tilgjengelige behandlingen uavhengig av lommeboka er helt avgjørende. Det kan hende at vi bare må akseptere økte utgifter til helse i de kommende årene, og heller se om det er andre ting vi kan kutte ned på. Det neste spørsmålet er hvor viktig er det for oss at våre nære og kjære får et godt omsorgstilbud? De som står nær noen med store pleie- og omsorgsbehov vil bekrefte at når tilbudet ikke er bra nok, påvirker det livet sterkt både for den som er syk og familien. Vi må være villige til å prioritere offentlige omsorgstjenester og politikerne må ikke skygge unna å diskutere økte skatter om det er nødvendig for noen av oss å bidra litt mer. Ingen av oss har så lyst til å betale mer skatt om vi ikke skjønner hva pengene skal gå til, men stilt overfor eventuelle drastiske kutt i tjenestetilbud kan det stille seg annerledes.

Og så må vi spørre oss: Hvor viktig er det at kvinner kan fortsette å være yrkesaktiv og ikke måtte slutte i jobb for å være omsorgsarbeider for de eldste i familien? Dette er viktig av likestillingshensyn. Ett tegn på at omsorgsoppgave ikke er jevnt fordelt mellom kvinner og menn er den forskningen som viser at de som har døtre får mindre hjemmehjelp enn de som har sønner. Men ta en kikk på demografien igjen – vi kommer til å trenge alle som kan jobbe framover. Av mange grunner bør framtidens omsorgsbyrder ikke veltes over på familien og kvinnene.

Vonde budskap må også fram!

Stikkord

, , ,

Lisbeths bloggEt viktig budskap fra Nasjonalforeningen for folkehelsen har lenge vært å formidle at det er mulig å leve godt med demens. Alzheimer og andre demenssykdommer har tradisjonelt vært forbundet med håpløshet. Vi er derfor opptatt av å peke på muligheten til å leve best mulig med sykdommen. For den muligheten finnes, dersom demenssyke blir møtt med god hjelp fra offentlige helse- og omsorgstjenester, og forståelse og støtte fra venner, familie og samfunnet for øvrig.

Som interesseorganisasjon jobber vi utrettelig for å få bedre kvalitet i eldre- og demensomsorgen. I dette påvirkningsarbeidet mot myndighetene er det også viktig å vise at det nytter. Det vil bli bedre å bo på sykehjem om de ansatte har skikkelig kompetanse. Og det går an å bo lengre hjemme med god livskvalitet, dersom man har et dagaktivitetstilbud og pårørende får avlastning.

I all kommunikasjonen om at hverdagen med demens kan bli bedre, er det noen stemmer som ikke har kommet like tydelig til orde. Det er alle de pårørende som ikke får den støtten og avlastningen de trenger. Alle de som er pårørende til en demenssyk som ikke har et verdig liv. De pårørende som står på til de stuper.

Da vi planla årets Demensaksjon, valgte vi å gi denne gruppen en stemme. Alle de slitne og frustrerte pårørende, og alle de som frykter å komme i den situasjonen en gang i framtida.

Det er sterke budskap som de siste ukene er formidlet i sosiale medier. «Noen ganger skulle jeg ønske han var død», «Jeg vil ikke bli pleietrengende og komme på sykehjem», «Tenk om jeg ikke klarer å ta vare på henne alene», «Jeg er redd for å la mor være alene hjemme».

Reaksjonen har også vært sterke. Vi har fått kritikk for å svartmale og skape frykt og bekymring. Sykehjemsansatte og pårørende som har erfaring med gode sykehjem, har ønsket å nyansere bildet. Men først og fremst har vi fått mange, mange tilbakemeldinger fra pårørende som bekrefter at hverdagen er ille.

Nær 60 prosent av pårørende til personer med demens er så mentalt utmattet at de kunne fått en eller flere psykiatriske diagnoser. Det har vært mange rop om hjelp, og alle har fått svar og invitasjon til å ringe vår Demenslinje eller snakke med noen av våre mange likepersoner.

Ingen er tjent med at pårørende sliter seg ut og selv blir syke, slik tilfellet altfor ofte er. Men dessverre er det ikke slik at alle pårørende som har behov for det vil få den hjelpen de så sårt trenger, og har krav på, fra de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det er hjerteskjærende og opprørende å høre de maktesløse historiene mange forteller.

I årets valgkamp ble eldreomsorgen et mindre omtalt tema enn  tidligere. Det er kanskje lett å få inntrykk av at behovene for eldreomsorg er mindre, fordi eldre har fått bedre økonomi og mange har god helse. Men det må ikke føre til at vi glemmer dem som har størst behov for en god eldreomsorg, alle dem som har demens.

I dag er det over 77 000 som har demens i Norge. I løpet av et par tiår vil det, pga eldrebølgen, være dobbelt så mange, om vi ikke lykkes i å løse demensgåten. For alle demenssyke, og deres pårørende, er det avgjørende at helse- og omsorgstjenestene gir mye mer støtte og hjelp i framtida enn det mange opplever i dag. Vi forventer at det nye Stortinget setter dette på dagsorden!

Hvor stor belastning skal pårørende tåle i framtida?

Stikkord

, ,

sad old man on a black

Med tanke på de oppgavene som ligger foran oss, er det lite temperatur i valgdebatten om eldreomsorg. Det kan være fordi vi nå har historisk få nordmenn i de eldste aldersgruppene. En annen forklaring kan være at partiene er så enige at det ikke blir noe fart i debatten. Eller kan skyldes at omsorg er et kommunalt ansvar og ikke så aktuelt før et stortingsvalg? Disse forklaringene rimer dårlig om vi sammenlikner skoledebatten. Partiene er grovt sett enige om det meste som gjelder skole, som også er et kommunalt ansvar. Likevel diskuteres skole så busta fyker, og velgerne rangerer det som den viktigste saken foran valget. Og selvsagt er skole utrolig viktig.

De siste dagene har Aftenposten satt sykehjemsbygging på dagsorden. Helse- og omsorgsminister Høie mener kommunene trolig undervurderer behovet for sykehjemsplasser de kommende årene. For det er ingen liten utfordring vi står overfor når det gjelder befolkningsutvikling og eldrebølge. Fra 2020-2030 vil antallet eldre over 80 år øke med 50 prosent. Veldig mange åttiåringer er friske og spreke, men etter fylte 80-85 år øker risikoen for å få helseproblemer drastisk. Nesten halvparten av 90-åringene har demens. Og det er blant de eldste at problemene med ensomhet virkelig er utbredt.

Politikere og helsemyndigheter snakker nå veldig mye om at flere eldre må kunne bo hjemme lengre. Det er en god visjon at vi skal ha gode og aktive liv, med tilhørighet i nærmiljøene og trygghet hjemme også sent i alderdommen. Men likevel vil svært mange av oss nå et stadium i livet hvor vi trenger heldøgns helsetjenester over tid. Da må det finnes en institusjonsplass. Hvem skal bestemme når en plass på sykehjem er det beste? Skal det bare være en objektiv, medisinsk vurdering, eller skal en også respektere den enkeltes følelse av at det ikke lenger er trygt å bo hjemme? Og hva med de pårørende – skal de få lov til å ønske seg å slippe ansvaret på et tidspunkt?  Aftenposten skrev denne uka om Alfhild Valeur på 103 år. Hun ønsker seg en sykehjemsplass, men kommunen synes hun er for frisk. Hvem vet best hva som er bra for 103-åringen?

Mange pårørende som ringer til Demenslinjen forteller at de er veldig slitne. En datter fortalte at hun måtte besøke moren sin hver eneste dag for å hjelpe til. En av våre likepersoner forteller at hun nå er delvis sykemeldt for å få dagene til å gå i hop. Hun har omsorg for en ektefelle med demens, og dagtilbudet han får er lite forutsigbart. De aller fleste av oss ønsker å gi omsorg og støtte til dem vi er glad i. Det faller oss naturlig. Men det går en grense når omsorg for en forelder kommer på toppen av arbeid og ansvar for hjemmeboende barn. I vårt land er kvinner yrkesaktive og mange får barn seint, slik at en fortsatt har hjemmeboende barn når foreldre når en høy alder. Vi har ikke en hær av hjemmeværende kvinner som står klar til å ta hånd om eldrebølgen. Og vi bør ikke ønske oss en slik, fordi vi kommer til å trenge alle som kan arbeide. Når politikere og helsemyndigheter snakker om at flere må bo hjemme lengre, må pårørendes situasjon tas med i betraktningen. Hvis ikke vil konsekvensen bli at flere pårørende sliter seg ut, pådrar seg sykemeldinger og tidlig pensjonering. Det har vårt arbeidsliv ikke råd til, og dette vil rokke ved grunnleggende kvaliteter ved vårt velferdssamfunn.

I følge rapporten som Aftenposten omtaler, tenker tre av ti kommuner å redusere antallet sykehjemsplasser fram mot 2020. Dette kan bety en svært krevende omstilling i årene deretter, hvor alt tyder på et sterkt behov for flere heldøgnsplasser. Når en følger med på valgkampen virker det ikke som partiene tenker så mye lenger enn til litt ut i neste valgperiode. Det er synd, for vi står foran en virkelig stor utfordring for den norske velferdsstaten. Kommunene vil trenge mye penger for å opprettholde og bygge ut sine omsorgstilbud. Sykehusene vil oppleve en sterk vekst i antallet eldre med sammensatte helseutfordringer, slik som kombinasjonen kreft og demens. Hvordan ønsker vi at samfunnet skal takle dette? Skal vi løfte i flokk eller skal vi velte belastningene over på familiene?

St. Halvardshjemmet: Takk Nrk, men hvor var Dagsrevyen?

Stikkord

,

VIEILLESSE   Tusen takk Nrk for den nydelige dokumentaren om St.Halvardshjemmet. Men NRK – hvor var Dagsrevyen da beslutningene om nedleggelsen ble tatt? Hvor var journalistene som kunne filleristet politikerne den gangen, slik en av de ansatte sa hun kunne ønske å gjøre?

Jeg kjenner ikke til beslutningsprosessen utover det som kommer fram i dokumentaren og i byråd Inga Marte Thorkildsens kronikk på NrK Ytring i går. Jeg vet ikke hvor mye som kunne blitt annerledes, men jeg vet at politikere kan påvirkes og at medieoppmerksomhet kan ha stor betydning. Ofte blir det bedre beslutninger om flere meninger, kritikk og forslag kommer fram. Derfor er det synd at det er først nå, mange måneder etter flyttingen at vi får vite hvordan dette foregikk. Var det andre sykehjem som kanskje var i dårligere forfatning som heller kunne vært tømt først? Kunne en brukt litt mer tid på prosessen slik at flere slapp å flytte? Var det riktig å sette hele gjengen av flotte ansatte på porten? Ikke vet jeg, men jeg kunne ønske den oppmerksomheten saken nå får, kunne kommet for et halvt år siden, så kunne vi hatt mer debatt om dette. Hvorfor ble det aldri en nyhetssak?

Jeg har googlet og finner ingenting annet enn en artikkel fra Aftenposten om at St.Halvardshjemmet og en rekke andre sykehjem skal legges ned – av i og for seg fornuftige grunner. Flere av oss burde fulgt opp og spurt hvordan beboerne skulle ivaretas og hvordan flytteprosessene skulle gjennomføres. Det burde vært snakket mer om hvor uvanlig det var å legge ned et helt sykehjem, flytte alle som bor der og ingen av de ansatte.

Det er ingen tvil om at ansvaret ligger hos politikerne. Men de får ikke gjort noen god jobb uten en aktiv offentlighet. En sak kan utredes opp og ned, men ofte vil argumenter endre seg i møtet med en mangefasettert virkelighet. Derfor trenger vi kritiske og pågående medier og vi trenger en økt bevissthet om hvordan dem med de svakeste stemmene kan komme til orde.

Byråd Inga Marte Thorkildsen skriver at dette er en sak å lære av. En lærdom bør være at sykehjemsbeboere ikke kan flyttes rundt som om det var en saueflokk som skulle skifte fjøs. En annen må vel være å ha en bedre dialog rundt hvilke sykehjem det haster mest med å få avviklet. Når verken pårørende, ansatte eller beboerne synes et bygg er for dårlig for å være sykehjem – er det da så sikkert at det er for dårlig? Kanskje et sykehjem kan ha kvaliteter som veier opp for mangler i tekniske standarder?

Det var vondt å se behandlingen både av ansatte og beboere ved St.Halvardshjemmet. Men også utrolig fint å se at et sykehjem faktisk kan oppleves som et hjem, og være fylt av varme og glede. Her var det omtanke i det små, og vilje til å satse litt stort på opplevelser. Herlig å se hvordan dansefoten gikk i filttøfler og støttestrømper da selveste «Elvis» kom på besøk.

Jeg håper beboerne fikk det bra dit de kom, og møter nye flinke ansatte som møter dem med omsorg, kjærlighet, engasjement og kompetanse. Jeg håper de føler seg verdsatt. Hallo journalister – hvem av dere skal dra å sjekke så vi får vite? Og hvem følger med på den neste sykehjemsflyttingen?

Økt kompetanse vil gi økt kvalitet i eldreomsorgen

Stikkord

, , , , ,

CareI vår lanserte regjeringen en kvalitetsreform for eldre, og satte i gang en prosess rundt om i landet for å få innspill til forbedringer. I dag lanserer Arbeiderpartiet sine reformer for en bedre eldreomsorg.

Omsorgs- og eldrepolitikk bør så absolutt bli en hovedsak i valgkampen. Vi står overfor mange problemer i dagens omsorgstjenester som det haster å løse, men også formidable utfordringer i de kommende årene som følge av «eldrebølgen». Det er mye å ta tak i. Men både regjeringen og Arbeiderpartiet virker famlende i forhold til det som framstår som en hovedutfordring: Mangel på kompetanse. Det mest alvorlige utslaget finner vi ved sykehjemmene. Dagens sykehjemsbeboere er gjennomgående er svært skrøpelige og trenger omfattende helsehjelp. Til tross for dette er legedekningen svært lav og andelen ufaglærte svært høy. Mange steder er det spesielt i helgene få på jobb som har helsefaglig utdanning. Trolig er mye av forklaringen på det store omfanget av feil- og overmedisinering, omfattende feil bruk av tvang, passivisering, underernæring og omsorgssvikt å finne i mangel på kompetanse.

Første punkt på Arbeiderpartiets 16-punktsliste er forslag å innføre kvalitetskrav for omsorg i norske kommuner. Det går ikke fram om det er nye lovbestemmelser, forskrifter eller rapporteringskrav som skal være formen på dette, bare at det skal etableres «innsatsteam» som skal følge opp kommunene. Når kvaliteten i tjenestene varierer så sterkt, er det nærliggende å ønske flere felles standarder. Det kan hende vi trenger noe mer av dette, men å sørge for at flere ansatte i omsorgssektoren har fagutdanning vil også være med på å sikre mer likeverdig kvalitet. Ofte vil økt kompetanse være et bedre svar enn mer detaljregulering og rapporteringskrav overfor kommuner og ansatte. Vi har allerede en rekke lovbestemmelser som skal sikre forsvarlig helsehjelp og en verdig omsorg. Når det likevel svikter, er det ikke sikkert det er mangel på kvalitetskrav, tilsyn og veiledning som er problemet, men mangel på kompetent personell som kan sørge at regelverket vi allerede har blir fulgt. Økte krav til rapportering kan gjøre vondt verre ved at hardt tidspressede helsearbeidere må bruke mer tid på papir i stedet for på mennesker.

Det er viktig med en bred og helhetlig tilnærming til hvordan vi kan sikre de eldste en god hverdag med fellesskap, trygghet, aktivitet og høy kvalitet i helse- og omsorgstjenestene. Derfor er det som Aps forslag viser, nødvendig å satse innen en rekke områder. Like viktig som god pleie og omsorg er det å bidra til å fremme god helse og forebygge skrøpelighet hele livet igjennom. Men politikk handler om å prioritere ressursene. Om vi skal peke på ett område som burde prioriteres på topp, så er det å bidra til at syke eldre blir fulgt opp av godt kvalifiserte mennesker som gjennom faglig dyktighet legger lista høyt for hva som er god kvalitet. Dagens situasjon virker rett og slett uforsvarlig.

Mitt forslag til de som skal regjere etter valget er derfor at stat, kommune og partene i arbeidslivet setter seg sammen med utdanningsinstitusjonene og blir enige om en strategi for en langsiktig, omfattende og systematisk oppgradering av kompetansen i omsorgssektoren.

Hurra for sykkelen!

Stikkord

, ,

Bicycle sign, Bicycle LaneHvis du er lykkelig innehaver av sykkel, kan du sende en vennlig tanke til Karl Friedrich Christian Ludwig Freiherr Drais von Sauerbronn. I år er det 200 år siden han kom på grunnideen til sykkelen.  En hendelse fjernt unna startet det hele et par år før: et voldsomt utbrudd fra vulkanen Tambora i Indonesia i 1815. Så mye aske forsvant opp i atmosfæren at det stengte for sollyset over hele kloden i lang tid. Temperaturen sank og 1816 ble det året sommeren aldri kom. Resultatet ble ødelagte avlinger, sult, feilernæring, epidemier og økt dødelighet. Herr Drais, oppfinneren, fikk ideen til sykkelen på grunn av stive havrepriser i Tyskland. Det ble så dyrt med hest. Aldri så galt at det ikke er godt for noe!

Sykkelen er for øvrig godt for veldig mye: Helse, miljø og trafikk. Heldigvis er det slutt på at skoler kan nekte barn å sykle til skolen. Nå må det legges til rette rundt skolene slik at det er trygt å sykle, og slik at det er lett å parkere sykler. Bare 1o prosent av skolereiser skjer med sykkel, så det være mulig å gi mange flere barn gode sykkelvaner tidlig.

Sykle til jobben-aksjonen er en flott kampanje som hver vår bidrar til å motivere flere til å sykle til jobben. Bli med! Syklistenes Landsforening lanserer nå også en ordning med sertifisering av sykkelvennlige arbeidsplasser. Ikke minst vil dette spre kunnskap om hvordan arbeidsplassene kan bidra til å gjøre det lettere å velge sykkel. Hva med å få jobben til å gjøre avtale med en sykkelreparatør som kan komme til jobben og hjelpe ansatte med vårpussen?

Sykling er for alle. Noen er milslukere, andre nøyer seg med å ta sykkelen til nærbutikken. Jeg sykler ofte til jobb, men ikke alltid hjem igjen. Da hender det jeg benytter meg av muligheten til å ta sykkelen på bussen eller T-banen deler av veien. Noe er alltid bedre enn ingenting! Det hender til og med at jeg er så lat at jeg sykler til nærmeste busstopp, setter sykkelen der og tar bussen til jobb. Bysykkelordningene gjør at mange kan gjøre en variant av det samme – ta buss eller tog og så sykkel det siste stykket dit de skal.  El-sykler gjør at enda flere kan sykle. Kanskje du er en av dem som kan gå fra ingen sykling til litt? Er det noen rutiner som kunne endres slik at du gjør kjøreturer om til sykkelturer?

 

Ny statlig kostholdsplan

Stikkord

, , , ,

a heart made of vegetables. healthy eatingTil uka skal regjeringen legge fram en ny statlig handlingsplan for bedre kosthold i befolkningen. Jeg håper regjeringens plan inneholder nye tiltak som kan gjøre det lettere for oss å spise sunt. Alle har vi et ansvar for hva vi putter i oss, men vi skaper ikke bedre folkehelse med å vifte med pekefingeren overfor den enkelte.

Hva kan gjøre det lettere? Det ville være veldig enkelt å øke barns inntak av frukt og grønt om de fikk det gratis i barnehage og skole. En mye vanskeligere og mindre sosialt utjevnende vei er «å heve kompetansen hos både voksne og barn, og … spre de gode eksemplene og forankre arbeidet lokalt.», slik det heter i høringsnotatet om den nye kostholdsplanen. Det ville også være bra om foreldre kunne slippe å konkurrere med reklame når det gjelder å påvirke barns kosthold. Vi trenger en mer effektiv «vaktbikkje» for å passe på dette enn hva Matbransjens Faglige Utvalg er nå.    

Det ville også være ganske lett å kutte ned på salt, sukker og fett, dersom ferdigmatprodusenter puttet mindre av det i den maten vi er vant til å kjøpe. Det er satt i gang et bra arbeid når det gjelder salt gjennom Saltpartnerskapet, mer av dette burde gjøres med sukker og fett. Det ville også være mye lettere å velge sunne alternativer om de er billigere enn de usunne. Vi trenger en matpolitikk som gjør det lettere å spise sunt, ikke bare flere påminnelser og dårligere samvittighet.

Underernæring bør også adresseres i den nye planen. Underernæring er faktisk et problem i vårt rike land. Rundt halvparten av dem som mottar hjemmetjenester eller bor i sykehjem er underernærte. Vi gjør ikke nok med dette i dag.

Det må bli vanlig at helsepersonell følger bedre med på ernæringssituasjonen hos dem som trenger omsorgstjenester. Flere må få oppleve matservering og måltider som fremmer matlyst, sosialt fellesskap, tilstrekkelig næring og et kosthold tilpasset deres behov.  Vi må øke kompetansen om mat og ernæring for dem som jobber med syke og eldre. Sykehjemmet er, som det framgår av navnet, hjemmet til dem som bor der. Da må mat og måltider være noe en kan bruke til å skape hverdagsaktivitet, hjemmefølelse og glede, samtidig som det styrker helsen.

Det er ingen tvil om at vi trenger politikk for et nasjonalt løft for bedre kosthold. Vi trenger en plan og vilje til felles handling. Hele fire statsråder skal være med å lansere kostholdsplanen til regjeringen den 7.mars: helseministeren, landbruksministeren, fiskeriministeren og miljøministeren. Håper de har tenkt å holde pekefingeren i lomma og komme med tiltakene som vi vet virker.

Tid for å satse på demensforskning

Stikkord

, , ,

Scientific researchNasjonalforeningen for folkehelsen delte denne uka ut forskningspriser, en for hjerteforskning og for demensforskning. Det er interessant å sammenlikne de to forskningfeltene. Hjerteprisvinner Lars Gullestad kan se tilbake på 35 år med hjerteforskning. På disse årene har det skjedd svært mye noe han fortalte om da han var gjest i God Morgen Norge på TV2. Han forskningsresultatene med god organisering, vilje til å finne nye løsninger, tilgang til riktig teknologi og ivrige personer har stått på. En viktig suksessfaktor har vært tett samarbeid mellom de som steller med grunnforskning og de som kombinerer forskning med behandling.

Demensforskningen har kortere historie enn hjerteforskningen og mens svært mye kan gjøres for å forhindre og behandle hjerte- og karsykdom, har ingen funnet måter å stanse eller bremse demenssykdom slik som Alzheimers. Men Tormod Fladby som fikk prisen innen demens, mener det nå gjøres  gode framskritt. Hans forskningstema er hvordan en kan påvise demenssykdom på et tidlig stadium gjennom en blodprøve eller en prøve av spinalvæske. Håpet er at det én dag skal finnes behandling mot demens som kan settes inn før det oppstår store skader i hjernen. Da er rett diagnose til rett tid viktig.

For at demensforskningen skal kunne ta noen like store sprang som det hjerte- og karforskningen har gjort, trengs de suksessfaktorene som Gullestad pekte på: Riktig organisering, vilje, teknologi og flinke folk – samt tilstrekkelig finansiering. Svært mye skjer nå i andre land, men vi skal ikke undervurdere at et lite land som Norge kan bidra. Vi har flere solide forskningsmiljøer som allerede har bidratt mye, noe ikke minst Faldby er et eksempel på. Om vi lykkes i å finne behandling som kan bremse eller forsinke eller stanse demens vil de samfunnsmessige gevinstene være enorme. Nå er tiden overmoden for at regjering og Storting kommer på banen med tydelige ambisjoner og de ressursene som er nødvendig for å bringe forskningen de avgjørende skrittene framover. Helseministeren satt på første benk under prisutdelingen vår. Håper han tenkte det samme!

Livreddende forskning

Stikkord

, ,

HeartVi lever så lenge hjertet slår. Tanken på hvor avhengige vi er av akkurat denne muskelen kan være litt skremmende. Da er det godt å vite at vi lever i et land med et godt utbygd helsevesen hvor mange dyktige hjertespesialister står klare til å hjelpe oss raskt om noe oppstår. Vi er også heldige å leve i en tid hvor vi kan trekke fordelene av store framskritt innen hjertemedisinsk forskning. Vi skal bare noen få tiår tilbake før situasjonen var en helt annen.

På 50-60 tallet økte forekomsten av hjerteinfarkt sterkt. Særlig var det mange menn som døde brått i ung alder. Ny kunnskap både om forebygging og behandling har endret statistikken drastisk. Men en ting er å overleve, noe annet er det å få tilbake god livskvalitet etter alvorlig hjertesykdom. Framskrittene innen hjertemedisin er en viktig forklaring på hvorfor gjennomsnittlig forventet levealder har økt så mye, men er også med på å forklare hvorfor antall friske leveår økt mer enn forventet levealder siden 2005. Det er en svært gledelig utvikling.

Forskning krever langsiktighet og tålmodighet, og mange av de viktigste framskrittene skjer ikke i form av enkelte banebrytende funn, men gjennom systematisk arbeid over lang tid. Når vi ser noen tiår bakover kan vi se at det nærmest har funnet sted en revolusjon. En av dem som har bidratt til dette er årets vinner av Nasjonalforeningen for folkehelsens forskningspris innen hjertemedisin, professor Lars Gullestad.  Han har bidratt til å forbedre behandlingen av hjertesvikt og forbedret metodene i forbindelse med hjertetransplantasjon.

Mens tidligere nyvinninger har vært innen hjerteinfarkt og rask reparasjon av tette blodårer i hjertet, har Gullestad undersøkt selve hjertemuskelen. I Norge lever rundt 100 000 med hjertesvikt. Med moderne behandling, som Gullestad har vært med å på utvikle,  har det vært en betydelig nedgang i dødelighet av hjertesvikt.

Hjertet slår heldigvis uten at vi tenker på det. Antakelig er det en stor fordel om vi ikke tenker så mye på det, men fokuserer på å leve et bra liv og ta vare på kroppen vår så godt vi kan. Men takk og pris for at det er mange gode hoder som tenker veldig mye på hvordan hjertene våre kan banke friskt og lenge og få hjelp om de begynner å skrante.