Oslo kommune sviktet igjen

Stikkord

LE TROISIEME AGEDet skjer ikke ofte at norske kommuner blir bøtelagt for dødelige forsømmelser overfor sine innbyggere. I dag kan VG og NRK fortelle at Oslo kommune for andre gang på få år blir ilagt bot etter uforsvarlig dårlig oppfølging av syke eldre. For halvannet år siden gikk den såkalte Bukkøysaken for retten. Saken har vært inspirasjon for Thea Stabels teaterstykke «Ingenting er ingenting» på Nationaltheatret. I den saken mente Helsetilsynet at Oslo hadde opptrådt så grovt uforsvarlig at det var riktig med en bot. Oslo kommune ville den gangen ikke vedta boten på 500.000. Det ble satt inn store ressurser på å vinne rettssaken og kommunen vant fram, fordi bevisene visstnok var for svake i en straffesak.  Helsetilsynet opprettholdt likevel konklusjonen om at Oslo kommune hadde opptrådt uforsvarlig, og saken er fulgt opp med forbedrede rutiner i etterkant. Jorunn Bukkøy frøs i hjel i blomsterbedet utenfor hjemme sitt.

Nå gjelder det en kvinne som ble funnet død av sult, etter at ingen hadde sett til henne på 16 dager.  Nok en nitrist sak hvor Oslo kommune har sviktet. Denne gangen er det heldigvis en hel annen tone fra kommunen. Byråd Inga Marte Thorkildsen sier at kommunen tar ansvar og vedgår at det ble opptrådt uforsvarlig. Det er mulig Oslo mener boten bør være mindre enn to millioner kroner, men det høres ikke ut til at en denne gangen blånekter og setter himmel og jord i bevegelse for å forsvare seg. I stedet rettes fokus mot det som er viktig i slike saker: at en tar inn over seg at et menneske som kommunen hadde ansvar for døde en uverdig død.

Det opplyses at vurderingen av kvinnens evne til samtykke er sentralt i saken. Det var det også i de to sakene som Helsetilsynet anmeldte i 2010. Dette er vanskelige saker. I utgangspunktet må vår rett til selvbestemmelse respekteres uansett alder og livssituasjon. Men for noen mennesker kommer det til et punkt der man ikke lengre klarer å ta vare på seg selv, og ikke forstår at det selv. Om dette er tilfellet kan en bare finne ut av ved å forsøke å bli kjent med en person og følge jevnlig opp. Vil ikke den det gjelder snakke med kommunen selv, må en i det minste lytte til bekymringsmeldinger fra naboer eller andre. Kommunen har, som det framgår av den aktuelle saken, ikke lov til å overlate en person til seg selv når det er risiko for at vedkommende ikke klarer å ta vare på seg selv.

Saken fortjener det etterspillet den nå får. Oslo kommune må lære av disse sakene og sørge for alle bydelene lærer av feil som er gjort.

Omsorg for pårørende – er pleiepenger løsningen?

Stikkord

, ,

hands of elderly pair by CU, hugsOm en av de nærmeste i familien blir alvorlig syk, blir du en pårørende. Noen ganger kan det bety at livet ditt forandres for mange år framover, og dine egne planer og ønsker må komme i annen rekke. Jeg møter mange som er pårørende til noen som har demens. Noen er ektefeller, andre er barn eller annet familiemedlem. Mange er yrkesaktive, mange er eldre som har egne helseproblemer.

Pårørende opplever ofte at de må være både talsperson og koordinator av ulike tjenester. Til  Demenslinjen ringer pårørende ofte fordi de sliter med å finne ut hvem de kan få hjelp av i kommunen. De trenger informasjon om  hvilke rettigheter de har, og de forteller om hvordan de må jobbe for å skape forståelse for behovene til den som er syk. Alt dette kommer på toppen av de største bekymringene – nemlig at en du er glad i har fått en dødelig sykdom, har fått livet endret og har fått plager og vansker. Mange vil sørge over at en ikke lenger kan møtes på likefot som ektefeller, eller at en trygg og sterk mamma eller pappa nå er blitt avhengig av din hjelp og omsorg. Så er det atferdsendringer som kan krever mye tålmodighet, for eksempel med spørsmål som stilles om og om igjen. I Nasjonalforeningen for folkehelsen er vi opptatt av at det må fokuseres mer på de ressursene som folk med demens fortsatt har intakt, men like viktig er det med støtte til de pårørende i deres situasjon.

I dagens VG etterlyses bedre støtteordninger for pårørende som har store omsorgsoppgaver. Det kan det sikkert være gode argumenter for, men dette trenger vi en nyansert debatt om. Her er i hvert fall tre motforestillinger som det må tas hensyn til:

Vi må ikke få ordninger som gjør at folk føler seg presset ut av arbeidslivet. Det må ikke bli slik at en yrkesaktiv ektefelle skal føle plikt til å ta i mot omsorgslønn eller pleiepenger i stedet for å jobbe. På samme måte som vi har barnehager, må det finnes omsorgsløsninger og dagaktivitetstilbud som gjør at ektefeller til personer med demens trygt kan gå på jobb.

Vi må ikke få ordninger som gjør det mer lønnsomt for helsefaglig utdannede i lengre tid å pleie familiemedlemmer, framfor å jobbe i omsorgssektoren. I de kommende årene kommer vi til å ha stort behov for kompetente helsearbeidere i hjemmetjenester og ved sykehjem.

Vi må ikke få ordninger som gjør at de pårørende forventes å strekke seg lenger fordi de får betalt. Veldig mange strekker seg lenger enn de har godt av, fordi de ønsker å yte omsorg eller fordi de ikke har noe valg. Når omsorgsbyrdene går på helsa løs, hjelper det lite med penger. Skjønt det selvsagt er viktig å få økonomisk hjelp dersom dårlig råd er noe som sliter på toppen av sykdom. Det er stort behov for bedre avlastningstilbud for pårørende.

Hva synes dere som selv er pårørende?

PS, her finnes en del informasjon om hvilke rettigheter som finnes for pårørende i dag.

Ensomhet – myter og virkelighet

Stikkord

, ,

sad old man on a blackOver statsbudsjettet neste år er 36,8 millioner øremerket til bekjempelse av ensomhet. Det er klokt, for noe av det viktigste vi kan gjøre i møtet med eldrebølgen er å bidra til at flere har et godt nettverk rundt seg.

Det er viktig å ta ensomhet på alvor, samtidig som flere undersøkelser viser at yngre mennesker har en tendens til å overdrive hvor ensomme eldre er. Det henger trolig sammen med et vi henger fast i foreldede oppfatninger av eldre.

Det finnes en forholdsvis fersk, stor europeiske undersøkelse om ensomhet. Her har en spurt over 30 000 mennesker i 11 land og svarene viser at Norge har de laveste tallene for ensomhet. Rundt 10 prosent i aldersgruppen 60-80 år oppgir at de føler seg ensomme. Opplevelsen av ensomhet er mest utbredt blant dem som er 80 år og eldre, men det er ikke alder i seg selv som er viktig. I følge den norske NorLAG-studien er ensomhet mest knyttet til dårlig helse og tap av ektefelle. Dette er noe mange eldre som opplever, men det kan også skje i andre faser av livet.

Den europeiske undersøkelsen viser at ensomhet blant eldre er mest utbredt i tidligere østblokkland, hvor så mange som 30–55 prosent av de eldre føler seg ensomme. Undersøkelsen viser dermed at det er en sammenheng mellom hvordan velferdsordninger fungerer og opplevelsen av ensomhet. Ikke så underlig, for bor du i et land hvor det å ha dårlig helse eller gå ut av arbeidslivet også er ensbetydende med å bli virkelig fattig, så går det ut over muligheten til å leve et sosialt aktivt liv.

Med andre ord er ikke ensomhet bare et spørsmål om «jo mere vi er sammen», men er blant de mange forhold som påvirkes av om en har, eller ikke har, et solid sosialt sikkerhetsnett i samfunnet. Slik sett er det ikke bare de 36,8 millionene på statsbudsjettet som går til bekjempelse av ensomhet!

Vi må ikke svartmale situasjonen og bidra til en stakkarsliggjøring av eldre. Derfor er det viktig med tall og fakta. Men for den enkelte som føler seg ensom, er statistikken til liten trøst. Det er jo dessuten slik at om 10-20 prosent av de eldre føler seg ensomme, så er det fortsatt et samfunnsproblem som vi må ta på alvor. Og selvsagt er det også viktig å engasjere seg i at også mange barn og unge føler ensomhet.

Ensomhet er en subjektiv følelse. Mange kan være mye aleine uten å føle seg ensom, mens andre oftere har behov for mennesker rundt seg. Noen kan ha mange rundt seg, men likevel savne nære relasjoner. Det viser seg å være en veldig forskjell på det å ikke ha noen, og det å ha minst en god venn.

Alle bør vi derfor stille oss spørsmålet: Kan det hende at jeg kan være den ene for noen?

Frivillige organisasjoner kan ikke skaffe eller organisere vennskap. Vennskap er noe som knyttes mellom mennesker som velger hverandre. Men vi kan organisere møteplasser hvor vennskap kan oppstå og vi kan knytte folk sammen slik at mulighetene for vennskap blir flere, slik vi blant annet gjør når vi inviterer til å bli aktivitetsvenn.

En vakker dag har vi glemt demens

wordpress_hanne

Begge foreldrene til Hanne Nerland (36) har fått demens. «Frykten for å få demens er vond. Jeg tenker på barna mine og håper forskerne finner en løsning før det blir min tur,» sier hun. 

Er det mulig å glemme demens uten å ha demens? Ja, vi tror det. Og vi mener vi må ha såpass til visjon for arbeidet vårt med å skaffe penger til forskning og drive arbeidet med å forebygge demens.

Hvor ofte tenker du på tuberkulose? Tuberkulose er en bekymring vi har glemt. For hundre år siden var det en sykdom som hver eneste familie i Norge fryktet og forferdelig mange erfarte. Noen få mennesker er berørt av tuberkulose i dag også, men den epidemien som herjet i mange tiår er glemt.

Det kan skje med demens også. Det er sikkert ikke slik at vi får utryddet demens, men vi kan komme dit vi er kommet med tuberkulose. En vakker dag kan vi ha utviklet gode måter å drive forebygging på, slik at langt færre får demens. En vakker dag kan vi være i stand til å stille diagnose tidlig, finne ut om vi har risiko for demens, og ha medisiner og kunnskap som gjør at vi kan hindre sykdommen i å utvikle seg. Vi kan komme dit, men det krever fortsatt mange år med intensiv forskning i mange land.

Gevinstene ved forskningsgjennombrudd vil være store. Demens er svært alvorlig for den som rammes og de pårørende, men har også store samfunnsmessige konsekvenser. Demens er en hovedfaktor bak kommunenes omsorgsutgifter. Derfor er det merkelig at ikke myndighetene er mye mer på offensiven når det gjelder å fremme forskning på demens. Sammenliknet med forskning på kreft for eksempel (som vi også trenger mye forskning på!), har demensforskningen kommet seint i gang og med alt for lite satsing. Det vil vi gjøre noe med!

Forskning er dyrt, og tar lang tid. Forskning på hjernen er komplisert. De færreste av oss vil invitere forskeren til å rote rundt inne i hjernen vår. For å kunne utvikle medisiner må vi først kommer mer til bunns i årsakene til demens, og så må medisiner prøves ut på trygge måter. Flere bomforsøk er gjennomført, men det er knyttet visse forventninger til ferske forsøk mot medisiner som skal redusere det plakket som oppstår i hjernen ved Alzheimers sykdom.  

Forskning på forebygging er mindre risikabelt og mer lovende i øyeblikket. Det foreligger allerede kunnskap som vi kan lære av og sette i sving tiltak ut i fra. Det er særlig den finske studien FINGER (Finnish Geriatric Intervention Study to Prevent Cognitive Impairment and Disability) som har vakt oppsikt. Studien viser, som den første, at demens kan forebygges gjennom systematisk arbeid med risikofaktorene som er forbundet med sykdommen. 1260 finner i alderen 60-77 år ble delt i to grupper. Den ene gruppen var en kontrollgruppe, mens medlemmene av den andre fikk systematisk hjelp til sunt kosthold, deltakelse i treningsaktiviteter, hukommelsestrening og håndtering av risikofaktorer knyttet til hjerte- og karsykdom. Etter to år viste det seg at medlemmene av kontrollgruppen hadde 31 prosent større risiko for hukommelsesproblemer og annen kognitiv svikt, enn de som var med i forsøket med intensiv livsstilsveiledning.

Professor Miia Kivipelto som har ledet denne studien sier at hun har håp om at denne typen systematisk livsstilsveiledning og treningsprogrammer kan utsette demens med 5–10 år. Dette vil innebære at mange eldre vil kunne leve livet ut uten alvorlig demens. Dersom en gjennom slik innsats kan skyve på demens med så mange år, viser beregninger at en kan halvere antallet mennesker med demens.

Gjennom arbeidet til mange nok dyktige forskere i mange nok land over lang nok tid, så vil gjennombruddene komme – slik at vi en vakker dag kan si at vi har glemt demens.  

Sommer, sol og lykke – eller?

Stikkord

, ,

Rainy day

Den norske sommeren er kort og svikefull. Hva får vi gjort med alle sommerdrømmene vi skapte gjennom vinteren? Flere sommersanger burde handle om regn. Møbelkataloger burde vise parasoller som paraply over kaffebordet mens det øser ned. Ukebladene burde ha flere motereportasjer om sommerregntøy. Landet vårt ligger jo temmelig fast her oppe mot Nordpolen, og likevel virker det som vi blir like overrasket hvert år over at klimaet vårt ikke er tropisk (og ikke bør bli det).

Om været er det som skuffer oss mest, er livet kanskje egentlig ganske bra. Eller kanskje er det regndråpene som får et helt beger av diverse skuffelser til å renne over?

For noen dager siden koste jeg meg med Herborg Kråkeviks time som sommergjest i NRK P2. Hun mente at «sommerhovmodikere» legger et tungt lykkepress på oss om sommeren, og at mens det har utviklet seg en slags konsensus om at jula kan være krevende med alle forventningene til familieidyll og glede, er det mindre forståelse om det er sommer og en ikke er glad. Det var kanskje en betimelig påminning.

Det bor mange lykkelige mennesker i Norge. I siste utgave av World Happiness Report er vi på fjerdeplass av 157 land. Men det er ikke rart vi synes det er deilig i Danmark, for danskene tar førsteplassen. Likevel er ingen av oss konstant lykkelige. Hadde så vært tilfelle, ville vi vel ikke hatt noe lykkebegrep. Kontrastene hjelper oss tross alt til å verdsette det som er bra.

Skuffelse og lykke henger sammen med forventninger. Er oppskriften bare å kjøre forventningene i bånn? Neppe, for vi trenger håp og optimisme også. «Lykkelige mennesker har en iboende tendens til optimisme og evne til å overse bagateller», skriver professor i psykologi Espen Røysamb ved Universitetet i Oslo i en artikkel hvor han lister opp forskningsbaserte kjennetegn på lykkelige mennesker. Det er en fin liste, ikke minst fordi de fleste av punktene er gratis.

Vi har vokst opp med bortimot en formaning om at «Vi skal ikkje sova burt sumarnatta». Men sangen har en melankolsk undertone og en dobbelt bunn. Aslaug Låstad Lygre skrev teksten på et tuberkulosesanatorium med syke og døende mennesker rundt seg. Selv ble hun bare 56 år, og trolig handler ikke sangen bare om sommeren, men at vi må bruke all tiden vår godt.

Det er dager en kunne tenke seg å forbli under dyna. Da kan det jo være en fordel at gradestokken ute viser soveromstemperatur, selv om kalenderen viser juli. Legg merke til at psykologiprofessoren skriver at «nok søvn» også er et lykkekjennetegn. Så har du ikke «vandret saman ute» til «fuglane lyfter veng» i sommer, så har du kanskje brukt tiden bra likevel.

 

Sykehjem må ledes med klare mål og høye ambisjoner

Stikkord

, , ,

Lonely old man staring out of a windowDet er helt nødvendig å si to ting først: Folk i Norge må ikke være redde for å ta i mot en sykehjemsplass når det virkelig er behov for det. Og: ansatte ved sykehjemmene gjør en viktig jobb, og som oftest en bra jobb. Men vi er nødt til å snakke om det som ikke er bra. Derfor var dagens kronikk i Aftenposten fra pårørende Tore Westhrin viktig. Alt for sjelden hører vi stemmene til de som bo på sykehjem eller til de som er pårørende.

Når det svikter på så mange punkter som Tore og kona hans erfarte er det et lederansvar å rydde opp. Ansatte må møtes med tydelige forventninger og god veiledning. Ledere må kommunisere tydelige mål og verdier. Dette opplevde jeg da jeg besøkte Mørkved sykehjem tidligere i vår. Lederen der, Elsa Fagervik Kommedahl, setter tydelige krav til de ansatte og det trives de åpenbart med. Ett krav er at ansatte er ute hos beboerne, vaktrom finnes ikke her.

Vi må dessverre se i øynene at det er ganske alvorlige tegn på svikt ved mange sykehjem. Det viser både tilsyn og forskning. En annen kunnskapskilde er Demenslinjen. De som tar telefonen på Demenslinjen snakker så å si daglig med pårørende som er opprørte over sykehjem. Ofte handler det om personalets holdninger, mangel på informasjon, lite involvering, lite aktivitet, overdreven medisinering og for lite tilpasning til den enkeltes behov. De pårørende føler at de ikke blir hørt og at betydningen av deres kompetanse og kjennskap til personen blir underkjent.

Pårørende og kronikkforfatter Tore Westhrin, pleie- og omsorgssjefen i Bærum kommune, helseministeren og undertegnede møttes til debatt i NRKs Dagsnytt 18 i dag. Jeg brant egentlig inne med de tre forslagene jeg satt ned til helseministeren før debatten. De kommer her:

  1. Sørg for at arbeidet med en ny trygghetsstandard ikke bare ender i økte rapporteringskrav og byråkrati. Som øverste helseleder må du sette tydelige mål for hva kvalitet betyr. Slik dette arbeidet nå utvikler seg, virker det dessverre veldig lite ambisiøst.
  2. Lag en skikkelig etter- og videreutdanningssatsning på linje med den vi har i skolen. Ansatser er satt i gang, men vi er langt fra den systematikken, de ressursene og den strategiske satsingen som er gjort i skolen. Behovet er enormt.
  3. Gi en tydelig beskjed til alle nivå i helsevesenet om at personer med demens og deres pårørende skal bli lyttet til og ha mulighet for medvirkning. Dette er en gruppe som har fått kommet alt for lite til orde.

Hjelp til å velge mindre sukker

Stikkord

, , , ,

Det er noe som heter at selvskryt skal en lytte til, for det kommer fra hjertet. Men Cola can and measuring tapeselvkritikk er ofte mer interessant. For litt siden ble helseministeren intervjuet i Dagens Næringsliv og tok selvkritikk på Høyres vegne for å ha hatt for lave ambisjoner i folkehelsepolitikken: «Vi er ikke glad i verken avgifter eller detaljstyring, men jeg vil utfordre denne ryggmargsrefleksen.» Det er prisverdig at Høie ber Høyre, med et åpent sinn, hva som faktisk virker når det gjelder å fremme sunt kosthold. I politisk kvarter på NRK P2 15. juni argumenterte han mot dagens strategi som satser for ensidig på at forbrukerne skal ta «informerte valg», og sa at dette vil videreføre og forsterke de sosiale helseforskjellene. Vi trenger politikere som har vilje og evne til å forme samfunnet i en helsefremmende retning for alle.

Den omtalte politisk kvarter-debatten tok utgangspunkt i en sak fra VG, hvor Bent Høie ba butikker droppe uskikken med at butikkene plasserer godteriet akkurat der hvor vi står i kassekø. Jeg synes det er veldig viktig og bra at helseministeren vil hjelpe oss til å ta gode helsevalg. Men han fikk motbør fra Unge Høyres leder Sandra Bruflot, som mente at det er viktigere å legge til rette for frie valg enn for sunne valg. Her hørte vi kanskje et eksempel på den ryggmargrefleksen Høie advarte sine egne mot?

Vi har en rekke reguleringer og avgifter i Norge som skal hjelpe oss å holde forbruket av usunne ting nede. Likevel gjenstår veldig mange valg hvor det hovedsakelig er kunnskap og disiplin som avgjør om vi velger sunt eller usunt. Noe mer drahjelp burde vi kunne få. En ny avgift som jeg synes vi burde forsøke, er en sukkeravgift på brus. Dersom det var markert billigere med lettbrus enn sukkerholdig brus, ville enda flere velge dette. En slik avgift ble innført i Mexico i 2013, og den første forskningen om effektene av denne gjort av amerikanske forskere, tyder på at avgiften virker. Utsalgsprisen økte og salget av sukkerholdig drikke falt markant. Jamie Oliver har også vært i Mexico og latt seg inspirere til sukkeravgift på egne restauranter, samt bidratt til å sette dette på den politiske dagsorden i Storbritannia.  Det er for tidlig å si noe om hvor effektivt det har vært for å redusere overvekt for eksempel., men jeg kan ikke se at vi ville ha noe å tape på å forsøke en slik avgift.

Det er slett ikke alltid lover og forskrifter er det beste. Ofte fører en ny regel til at man løser ett problem, og skaper nye i form av tolkninger og tilpasninger. Avgifter løser heller ikke alle problemer, men er ofte effektive. Helse- og omsorgsminister Bent Høie skal ha ros for at han går offensivt inn i samarbeid med næringsmiddelprodusenter og -selgere for å hjelpe oss til å ta sunnere valg. Det kan gi mange gode effekter. Men det skal også bli spennende å se om han får sving på folkehelsedebatten i Høyre, og om det kan komme nye forslag om befolkningsrettede tiltak derfra. Det er all grunn til å fortsette å tenke nytt i møte med folkehelseutfordringene både på høyresiden og venstresiden.

sykle til jobbenDet er blitt en fryd å sykle i Torggata – en sentrumsgate i Oslo som har gått fra verstingsgate til en trivelig og livlig gate etter at bilene forsvant. Ved en spørreundersøkelse i 2015 syntes 73 prosent gata var meget godt eller ganske godt tilrettelagt, mens bare 23 prosent syntes det i 2008. Jeg syklet mye der den gangen også, og tenker at disse 23 prosentene må ha vært usedvanlig hardbarka typer som for eksempel ikke hang seg så opp i at bilene parkerte i sykkelstien.Jeg gleder meg til at vi skal få mange flere bilfrie gater i Oslo. Joda jeg skjønner også at bil er nødvendig av og til, og det kommer fortsatt til å kunne kjøres her og der i nødvendige ærender. Men når hovedregelen blir bilfri by, kommer vi til å få en by som det blir tryggere å bevege seg i, mye hyggeligere og flere vil bli motiverte til å bevege seg til fots og på sykkehjul.

Å få flere til å sykle og gå gir mange gevinster for helse og miljø. For en tid siden hørte jeg et foredrag fra en av de som hadde vært med å lage Nasjonal transportplan som er et av de viktigste plandokumentene politikerne har for å budsjettere veipenger i Norge. Noe av det politikerne legger vekt på, er hvor det er mest lønnsomt å bygge vei. De fleste er sikkert enige om at vi kan ikke bare tenke lønnsomhet – det må også tas hensyn til sikkerhet, miljø, framkommelighet i distriktene osv. Men det er jo heller ikke dumt å ha litt oversikt over økonomien i ting. Derfor skvatt jeg da det ble sagt at dette tykke, viktige dokumentet ikke inneholder noen informasjon om økonomien i å bygge sykkelveier. Da er det jo lett at prioriteringer av sykkelvei kan komme temmelig bakpå. Politikerne får altså tutet ørene fulle om hvor lønnsomt det er å bygge bilveier, men får ingen informasjon om økonomiske argumenter for å bygge sykkelvei. Hallo!

Det er regnet på dette tidligere. I en artikkel på Store Norske Leksikon kan en lese at det foreligger slike utredninger og at for eksempel «et grovt estimat for Bergen viser at for hver prosent sykkelandelen økes fra dagens 3 %, vil samfunnet spare i overkant 70 millioner kroner per år». Så når nye langsiktige planer for veibygging etter hvert skal besluttes, må alle som er opptatt av helse og miljø stå på for å få slikt fram og ikke bli overkjørt av bilinteressene.

Da jeg syklet gjennom Torggata i går, sto en gjeng med sånne amerikanske heia-dusker og heiet da jeg og medsyklister nærmet oss Arbeidersamfunnets plass. Dette var for å markere at årets Sykle til jobben-aksjon nå er i gang! Fram mot 17.juni skal det konkurreres mellom arbeidsplasser og innad påarbeidsplasser om hvem som beveger seg mest. Det er ikke bare sykling som teller, men all slags bevegelse kan telles med. I Nasjonalforeningens sekretariat har vi flere lag, og undertegnede skal være med å forsvare æren til laget med det ambisiøse navnet «The fast & the furious». Nesten trettitusen mennesker er påmeldt til årets aksjon. Det er flott at mange på denne måten får et ekstra dytt for bevegelse. Heia Sykle-til-jobben-aksjonen!

 

Utenforskap

Stikkord

,

COLOURBOX1271035Mennesker trenger fellesskap med andre mennesker. Noen er mer sosiale enn andre, men i det store og hele er det viktig for oss å føle tilhørighet og fellesskap med andre.

En amerikansk undersøkelse viste at sosiale forbindelser, familie, vennekrets og arbeidskolleger øker sjansene til å leve lenge med 50 prosent. Forskerne konkluderer med at det å ha få venner, og ha lite kontakt med andre mennesker er like risikabelt som å røyke 15 sigaretter om dagen, å være en alkoholiker, å ikke trene eller å være overvektig.

Dette viser at det er tette sammenhenger mellom tynt sosialt nettverk og risikofaktorer for fysisk sykdom. Det er for eksempel også påvist sammenheng mellom ensomhet og høyt blodtrykk. Lite fellesskap med andre kan bidra til dårligere psykisk helse, men også til livsstil med risikofaktorer som røyking, overdreven bruk av alkohol, manglende mosjon og usunt kosthold.

Utenforskap er brukt som begrep i regjeringens folkehelsemelding. For kort tid siden kom en stortingsmelding med tittelen «Fra utenforskap til ny sjanse», og utenforskap var nylig tema for KS sin årlige konferanse for alle Norges ordførere.

Med blant annet økende arbeidsledighet, mange nyankomne flyktninger og unge som uføretrygdes som følge av psykiske problemer, er det mange som risikerer å ha lite nettverk. Om mange blir stående lenge utenfor arbeid eller utdanning, vil det koste dyrt, både for den enkelte og for samfunnet. Men dette handler også om helse og livskvalitet, ikke bare i psykisk forstand. Det har også relevans for bekjempelse av blant annet hjerte- og karsykdom og demens. For mange blir utenforskap til ensomhet.

En viktig folkehelseutfordring i Norge er sosial ulikhet i helse og levekår. En kunnskapsgjennomgang om sosial ulikhet i helse fra 2007, viste blant annet at de sosiale og økonomiske levekårenes innvirkning på helsa i mange tilfeller skyldes psykologiske mekanismer. Her nevnes risikofaktorer som «langvarig usikkerhet og engstelse, tapsopplevelser, lav selvfølelse, sosial isolasjon, opplevelse av maktesløshet og mangel på kontroll over arbeid og familiesituasjon».

Det å være med i en frivillig organisasjon kan gi tilgang til gode fellesskap og opplevelse av tilhørighet. Da er det tankevekkende at det også er sosial ulikhet i deltakelsen i frivillige organisasjoner, spesielt innen idrett, trim, kultur og fritid. Folk med minoritetsbakgrunn er sterkt underrepresentert i de aller fleste typer organisasjoner.

De frivillige organisasjonene må finne måter å nå ut til nye grupper, og diskutere hvordan vi kan legge til rette for at flere skal føle seg velkomne i organisasjonene. Og vi som jobber med folkehelse kan bli mer bevisst at gode fellesskap hvor folk får oppleve tilhørighet, mening, mestring og trygghet, i seg selv er helsefremmende.

Smågodt, fornuft og følelser

Stikkord

, , ,

COLOURBOX6178728Kan det føres en fornuftig debatt om smågodt? Setningen skurrer. Fornuft og smågodt tilhører hver sin verden, litt som fornuft og følelser ofte gjør. Det er ingen fornuftige grunner til å tygge i seg bortimot rent sukker. Det gir energi vi lagrer som fett om vi ikke holder høy nok aktivitet til å brenne unna. Men sukker gjør noe med følelsene våre. Det er en kjent sak for de fleste av oss. Sukker sender signaler til hjernen som gjør at dopamin blir frigitt, et stoff som gir oss en oppstemt følelse. Så det er ikke rart at søtt frister.

Den siste uka har blant andre VG hatt saker om priskrig mellom matvarekjedene på godteri for å lokke til seg påskehandlende. Noen kritiske røster har tillatt seg å si at priser som framkaller hamstring av snop ikke er særlig bra for oss. Det kan vel tenkes bedre anledninger for å snakke om sunt kosthold og mindre søtspising enn akkurat tiden før påske. Vi kan trygt feire høytidene med god mat og kos, og vi trenger av og til og sette fornuften til side. Men jeg synes det er bra at noen tør å påta seg å si stopp en halv: Skal påskeeggene virkelig dobles i størrelse annet hvert år?

Folk er forskjellige, så en bør være varsom med å moralisere over hvor lett eller vanskelig det er for andre å gå forbi godteritilbudene. I VG sist fredag skriver Kristian Fjellanger, kjent for boka «Mitt liv som tjukkas» at han synes det er ganske lett, og han synes ikke noe om dette «prisgnålet». Han tror ikke vi oppnår at folk spiser så sunt og beveger seg nok gjennom «.. å moralisere så kraftig rundt smågodt. Det oppnår man bedre med fornuftig, balansert og målrettet informasjon.» Informasjon kan nok virke, ellers hadde vi jo ikke hatt reklame. Men noe som virkelig ser ut til å påvirke forbruket vårt er jo pris, og da særlig det å ha høye prises på ting vi bør kjøpe lite av.

Helseminister Høie unngikk å kritisere billigsalget på smågodt da Bergens Tidene intervjuet han. Jeg forstår godt at han ikke har lyst til å gå rundt som en vandrende pekefinger, men jeg synes faktisk han er litt feig når han svarer at han ikke vil mene noe om lave priser, men bare at han vil arbeide for få matprodusenter til å redusere sukkerinnholdet i mat. Gjennomsnittsnordmannen spiser 28 kilo sukker i året. I snitt drikker vi 55 liter brus og spiser 14 kg godteri i året. Svenskehandelen kommer i tillegg til dette. Så det er ikke maten som er vårt største sukkerproblem.

Jeg skal innrømme at for meg faller det naturlig å være på den liberale siden i slike debatter. Jeg er enig i  at folk lukker ørene når noe oppleves som mas og gnål. Men vi må jo kunne snakke om det problemet det faktisk er om vi venne oss til et veldig utvidet «av og til»-begrep og til at kosen skal komme i stadig større «supersize»-utgaver? Moralisering er jeg enig i at det kommer lite godt ut av. Men er det ikke nettopp å satse på moralen en gjør om en sier at «det bare er å gå forbi tilbudene, for det gjør flinke jeg»? Alternativet til moralisering overfor den enkelte, er å bruke virkemidler som gir oss alle en liten dytt eller litt drahjelp til å gjøre det som er bra for oss – uten at vi behøver å tenke så veldig mye på det. Pris er et bra virkemiddel i så måte.