Ja til ungdom på treningssentre

Stikkord

aktivitet, helsestudio, idrettslag, Norges Idrettsforbund, SATS, stillesitting, ungdom og trening

En drøy normalarbeidsuke er det snittet norsk ungdom tilbringer foran TV- og PC-skjerm. Så mye stillesitting vil mange merke på vekt, hjerte, knær og rygg i voksen alder.

Naturligvis kan vi forsøke å be ungdommen ta seg kraftig sammen og komme seg ut på tur, men det fører ikke nødvendigvis fram, for å si det mildt. Hvordan kan vi motivere flere ungdommer til aktivitet?

I idrettsmeldingen som nå behandles i Stortinget, står det at regjeringen vil stille krav til Norges Idrettsforbund om at mer av de statlige pengene skal innrettes mot aktivitetstiltak for ungdom. Vel og bra, men ikke alle føler seg hjemme i idrettslag.

Enkelte treningskjeder har egne tilbud til ungdom, slik som Elixia og SATS. Men tilbudene finnes ikke på alle sentra og er svært forsiktig markedsført. Dyrt blir det fort også.

TV2.no skrev i går om helsestudio for barn på Klepp. Også andre steder i landet er det etablert slike treningstilbud for små barn. Jeg er veldig betenkt på at små barn skal loses inn på treningssentra, særlig hvis det skjer i stedet for å oppsøke idrettslag. Idrett er jo mye mer enn trening, det er lek og fellesskap. Heldigvis er det ikke så vanskelig å motivere de minste til å hoppe og sprette. Det handler mye om at foreldre tar dem med ut, og at lekeområdene for barna er gode. Langt vanskeligere er det for tenåringsforeldre å forsøke å styre de håpefulles aktiviteter.

Derfor er det viktig at treningssentrene og andre utvikler tilbud til ungdom som forlater idretten i hopetall i 15-årsalderen.

Som Hedda, 14 skrev i Aftenpostens Si;D-spalte for litt siden: «Dei fleste tenåringane som trener er enten på eit lag eller speler i ein klubb, men kvifor ikkje treningsstudio, som ville gitt mange det vesle ekstra som skal til for å trene meir? For det er jo slik at ikkje alle orkar lagidrett, der heile oppsettet kan ryke fordi du spelar som ein idiot. Nei, det er ikkje alle som har nok sjølvtillit til å spele på eit lag, dei er bare for redde. Eg har kjent litt på den kjensla. Så om eg kunne ha trent på treningsstudio, ville eg det.»

Det går an å problematisere ungdoms bruk av treningssentre også, og feks være oppmerksom på at det ikke er kroppsbygging, men det å være i form som er viktig. Men risikoen for at mange nå pådrar seg dårlig helse som følge av inaktivitet, må da være et langt større problem enn overdreven styrketrening?

Det ville være veldig bra om vi fikk flere treningssentre med gode tilbud om både gruppetrening og individuell trening for ungdom, og med gode ungdomsrabatter slik at økonomi ikke blir et hinder. Om ikke treningskjedene selv tar initiativ, burde kommunene ta kontakt og få til samarbeid.

Politikk som effektiv medisin

Stikkord

folkehelse, forlkehelsemelding, saltstrategi

Om folk beveger seg litt mer, spiser litt sunnere og om litt flere slutter å røyke, vil det gi store positive utslag på helsestatistikken. Dette et optimistisk budskap, som det er merkelig at ikke litt flere politikere følger litt bedre opp.

En interessant illustrasjon, er Storbritannias arbeid for å få folk til å spise mindre salt. Fra 2005 til 2008 fikk en til å redusere britenes saltinntak fra 9.5g til 8.1 g per dag.

Fordi salt er en så viktig faktor for høyt blodtrykk, som igjen er en viktig risikofaktor for hjertesykdom, beregner en at selv en så liten reduksjon, kan spare 8500 liv per år. For den enkelte er det knapt en merkbar endring. For samfunnet er den betydelig.

Mye av diskusjonen livsstil og helse dreier seg om at hver enkelt av oss må skjerpe seg. Tabloidavisene bidrar gjennom utallige «slik gjør du det»-oppslag. Hver enkelt av oss må selvsagt passe på kroppen, men et ensidig individfokus kan skygge for de mulighetene som ligger i god folkehelsepolitikk som effektiv medisin.

At det å legge til rette for å forebygge livsstilssykdom er et politisk ansvar, var også det klare budskapet da helseministeren nylig holdt samråd om sin nye stortingsmelding om folkehelse.

Det er flott at det skal komme en stortingsmelding om folkehelse. Den siste kom fra røykelovens far, Dagfinn Høybråten i 2003. Nå er det opp til helseminister Jonas Gahr Støre å fylle folkehelsemeldingen sin med like effektive tiltak som røykeloven.

Våre råd til helseministeren, er å sørge for at meldingen inneholder tre klare tiltak som gjelder skolen: 1) Tydeliggjør skolen helseansvar. 2) Finne måter å sikre at alle elever får 1 time fysisk aktivitet hver dag. 3) Utvide ordningen med gratis frukt og grønt til hele grunnskolen.

Dette er tiltak som garantert vil føre til at barn og unge i Norge beveger seg litt mer og spiser litt sunnere.

Slapp styring, Støre

Stikkord

dagaktivitetstilbud, demens, Demensplan 2015, Helseminister, Støre

Å ikke ville lovregulere noe før det har ordnet seg av seg selv, er en slapp form for styring. Det ville alle vært enige om dersom justisministeren for eksempel hadde sagt at fyllekjøring skulle forbys først etter at folk hadde skjerpet seg og sluttet å kjøre i fylla.

I Demensplan 2015 sier regjeringen at kommunene skal få en lovfestet plikt til å tilby dagaktivitetstilbud for personer med demens, når tilbudet er bygget ut. Det er mye positivt å si om denne planen, men når det gjelder dagtilbud er verken ambisjonene eller virkemidlene gode nok.

For det første er det få eksempler på at kommunene virkelig prioriterer tjenester som ikke er lovpålagt. Hvert år har rådmennene høstjakt på kuttmuligheter i ikke-pålagte tjenester. Å ha statlige stimuleringsmidler er vel og bra, men ikke tilstrekkelig til å dytte de kommunene som ikke prioriterer dagaktivitetstilbud i riktig retning. Her taler tallene et tydelig språk når bare ca 20 av de 150 millioner som er stilt til rådighet i år er brukt, slik VG skrev i går.

For det andre tror vi ikke en generell kommunal plikt til å ha dagaktivitetstilbud for personer med demens vil gi tilbud som er godt nok tilpasset den enkelte. Stadig mer forskning tyder på at vi kan sinke utviklingen av demenssykdom, blant annet med fysisk aktivitet, og at det er viktig å arbeide for å opprettholde ferdigheter hos den som har fått demens.

Med andre ord, det trengs tilbud hvor ikke bare livskvalitet for den som er syk og avlastning for pårørende er sentrale mål, men også det å bremse sykdomsutviklingen så godt det lar seg gjøre. Dette handler om å sikre et selvstendig liv så lenge som mulig.

Det er nødvendig med en lovfestet rett til dagaktivitetstilbud for dem som har demens, at dette er tilpasset individuelle behov, og at alle som trenger det for får et slikt tilbud, uavhengig av bostedskommunene.

Lure Luster

Stikkord

frivillighet, Innovasjon i omsorg

Sist uke var jeg i Luster kommune, Sogn og Fjordane. Med lokal ildsjel Asborg Leirdal Kjærvik som guide, trålet vi kommunale eksempler på godt helsesamarbeid mellom frivillige og kommunen.

Et stoppested var tilbudet om balansetrening for eldre. Frammøtet var godt, noe som ikke minst skyldes at de som har meldt seg på, kan bestille drosje som blir betalt av kommunen – uten papirarbeid for den enkelte. Den kommunale fysioterapeuten som står for treningen, får hjelp av frivillige fra helselaget som serverer kaffe og lager en hyggelig samling når treningstimen er over. Dermed forebygges både fall og ensomhet, to av tre hovedutfordringer for omsorgstjenestene i framtida, i følge det såkalte «Hagen-utvalget» (NOU 2011:11 Innovasjon i omsorg).

Lure Luster har mange andre gode samarbeidsprosjekt også. Slik som treningssenteret i Gaupne som eies av kommunen og blant andre helselaget i fellesskap. Her gis ungdom billig ungdomskort og egne gruppetimer med blant annet spinning og eldre får rabatt og treningstilbud gjennom prosjekt «I 100 mot 100».

I følge Hagen-utvalget, er kognitiv svikt den tredje hovedutfordringen for omsorgstjenestene. Luster er på offensiven her også. Helselaget tilbyr pårørendekurs og samtalegrupper. Kommunen har demensteam som aktivt rekrutterer til dagaktivitetstilbud, for eksempel på Sie gard gard gjennom «Inn på tunet», og de setter  pårørende i kontakt med helselagets kurs.

Luster er ikke aleine om å være lur. I mange kommuner er det et solid og godt samarbeid mellom frivillige og kommunen, ikke minst med lokallagene i Nasjonalforeningen for folkehelsen.

Jeg er spent på hvor lur helseministeren vil være når Hagen-utvalgets NOU skal bli til en stortingsmelding til våren, og om han er lur nok når det gjelder tiltak for å utløse enda bedre samarbeid mellom frivillige og det offentlige om framtidas omsorgsutfordringer.