Stikkord

, , , ,

BildeÅ ikke ville lovregulere noe før det har ordnet seg av seg selv, er en slapp form for styring. Det ville alle vært enige om dersom justisministeren for eksempel hadde sagt at fyllekjøring skulle forbys først etter at folk hadde skjerpet seg og sluttet å kjøre i fylla.

I Demensplan 2015 sier regjeringen at kommunene skal få en lovfestet plikt til å tilby dagaktivitetstilbud for personer med demens, når tilbudet er bygget ut. Det er mye positivt å si om denne planen, men når det gjelder dagtilbud er verken ambisjonene eller virkemidlene gode nok.

For det første er det få eksempler på at kommunene virkelig prioriterer tjenester som ikke er lovpålagt. Hvert år har rådmennene høstjakt på kuttmuligheter i ikke-pålagte tjenester. Å ha statlige stimuleringsmidler er vel og bra, men ikke tilstrekkelig til å dytte de kommunene som ikke prioriterer dagaktivitetstilbud i riktig retning. Her taler tallene et tydelig språk når bare ca 20 av de 150 millioner som er stilt til rådighet i år er brukt, slik VG skrev i går.

For det andre tror vi ikke en generell kommunal plikt til å ha dagaktivitetstilbud for personer med demens vil gi tilbud som er godt nok tilpasset den enkelte. Stadig mer forskning tyder på at vi kan sinke utviklingen av demenssykdom, blant annet med fysisk aktivitet, og at det er viktig å arbeide for å opprettholde ferdigheter hos den som har fått demens.

Med andre ord, det trengs tilbud hvor ikke bare livskvalitet for den som er syk og avlastning for pårørende er sentrale mål, men også det å bremse sykdomsutviklingen så godt det lar seg gjøre. Dette handler om å sikre et selvstendig liv så lenge som mulig.

Det er nødvendig med en lovfestet rett til dagaktivitetstilbud for dem som har demens, at dette er tilpasset individuelle behov, og at alle som trenger det for får et slikt tilbud, uavhengig av bostedskommunene.

Reklamer