Stikkord

At the rallyPå Frp-ungdommenes sommertreff i går, manet Carl I Hagen til eldreopprør. Ungdommen lyttet høflig, vanskelig å bedømme om det bruste av opprør i forsamlingen.

Jeg vet ikke hvem Carl I Hagen regner inn i de eldres rekker nå for tiden. Selve ordet er nesten blitt tabu – det heter ikke eldrepolitikk lengre, men seniorpolitikk. Det heter seniorsentre osv. Senioropprør neste? Hvis det er pensjonistene han mener, så er svært mange slik som Hagen selv – de jobber hardt for å holde seg noenlunde i ro. Veldig mange av dem har tiår foran seg med rimelig god helse og grei økonomi. Det er ikke akkurat en gjeng man trenger å gå i fakkeltog for.

Hvis jeg hadde vært en gjennomsnittlig frisk 80-åring, ville jeg blitt opprørt over å bli inkludert i Carl I Hagens bilde av eldre som mer eller mindre sengeliggende hele bunten.

Men det kan saktens være grunner for opprør. I samme nyhetssending som Carl I Hagen i går, møtte vi Astrid (87), og barnebarnet hennes. En sak til å bli opprørt av, men burde det ikke heller være et menneskerettsopprør enn et opprør for en hel generasjon?

Det er ubegripelig med disse sakene som surrer rundt i kommunene, og som overhodet ikke tåler dagens lys, verken dagslys eller kameralys. En nesten blind dame på 87 år, med kols og brudd i ryggen skal ikke måtte flytte hit og dit og ha usikkerhet for hvor hun skal tilbringe sine siste år. Runddansen tok slutt da Carl I Hagens partifelle, ordfører Kari Mikkelrud (FrP) måtte svare for saken i TV. Hun hadde vett til å legge seg flat på flekken.

Mennesker skal ikke behandles slik i vårt land. Men det gjøres feil, og det kommer til å bli gjort feil i framtida. Det er viktig at kommunene bygger systemer som aktivt beskytter enkeltmennesker mot å bli offer for slike feil.

Ordførerne trenger ikke vente til slike saker dukker opp, de kan be om rutiner i kommunen sin som kan sikre at det ikke skjer. De kan opprette klagemuligheter som er lett tilgjengelige, og som gjør at politikerne får god oversikt over vanskelige saker. Først og fremst må de selvsagt sørge for at det blir bygget solide helse- og omsorgstjenester i kommunene, men selv under de beste forhold vil syke og forsvarsløse mennesker kunne bli utsatt for feil. Hva om Astrid ikke hadde hatt familie til å stå opp for henne? Det må lages systemer som kan fange opp dette. Når vi skal ut å fly kan vi stole på at det gjennomføres en mengde sikkerhetsprosedyrer, selv om flyene stort sett er i ok stand. Hvilke sikkerhetsprosedyrer finnes for at ikke en nesten blind dame, med kols og brudd i ryggen, skal påføres enda mer lidelse?

Mange mennesker trenger et opprør, og at vi som er friske og privilegerte står opp for dem. Jonny Cash har med sin «Man in black», laget en god huskeliste:

“I wear the black for the poor and the beaten down,
Livin’ in the hopeless, hungry side of town,
I wear it for the prisoner who has long paid for his crime,
But is there because he’s a victim of the times.

I wear the black for those who never read,
Or listened to the words that Jesus said,
About the road to happiness through love and charity,
Why, you’d think He’s talking straight to you and me.

Well, we’re doin’ mighty fine, I do suppose,
In our streak of lightnin’ cars and fancy clothes,
But just so we’re reminded of the ones who are held back,
Up front there ought ‘a be a Man In Black.

I wear it for the sick and lonely old,
For the reckless ones whose bad trip left them cold,
I wear the black in mournin’ for the lives that could have been,
Each week we lose a hundred fine young men.

And, I wear it for the thousands who have died,
Believen’ that the Lord was on their side,
I wear it for another hundred thousand who have died,
Believen’ that we all were on their side.”

Reklamer