Stikkord

The doctor in a white jacket does records in documentsAdvarsel: Dette blogginnlegget handler uforholdsmessig mye om skole, til egentlig å dreie seg om sykehjem.

Denne uka kom resultatet av en omfattende undersøkelse TV2 har gjennomført blant ansatte i sykehjem, og i en serie reportasjer har de vist eksempler på svikt. Det må et systematisk og langsiktig arbeid til for å sikre oss mot dette. Men det har også bråhast. Måtte ingen syke mennesker i øyeblikket føle seg forlatt eller sviktet, slik Jon, 79 år som TV2 fortalte om, opplevde. De kan i så fall ikke vente til bedre forskrifter eller kompetansekrav er på plass.

I mitt «forrige liv» jobbet jeg som statssekretær i Kunnskapsdepartementet. Mye av jobben besto i, sammen med embetsverket, å bidra til at vårt desentraliserte skolesystem fungerte, og vi skulle være trygge på at alle elever fikk innfridd sine rettigheter i alle kommuner. I Norge er både grunnskole og eldreomsorg et kommunalt ansvar. Staten skal i prinsippet ikke legge seg så mye opp i hvordan kommunene løser oppgavene sine. Men staten legger viktige rammer, og må følge opp at alt går bra.

En utbredt politisk hodepine, er de betydelige forskjellene vi har mellom tilbudet i kommunene. Det kan være mange grunner til forskjellene, og lokalpolitikerne har et viktig ansvar. Men som innbyggere har vi felles rettigheter vi skal ha oppfylt.

Nå som jeg jobber med helsespørsmål, tenker jeg stadig på likheter og forskjeller mellom hvordan vi sikrer kvalitet omsorgstjenestene versus skolen, og hvordan debatten om disse områdene er forskjellig.

Med utgangspunkt i det såkalte PISA-sjokket i 2001, har det vært jobbet intenst med å få opp kvaliteten i skolene. Sjokket besto i at norsk skole ikke hevdet seg internasjonalt så godt som vi trodde, og at mange elver gikk ut av skolen med svake ferdigheter. Det førte til skolereformen – kunnskapsløftet, til at minst 4 milliarder statlige kroner er brukt på kompetanseheving av lærerne de siste 8-9 åra, Utdanningsdirektoratet er opprettet, nasjonale prøver er innført og kommune er blitt lovpålagt å utarbeide en rapport om kvaliteten i skolene hvert år som skal diskuteres i kommunestyrene. Mange flere tiltak kunne vært nevnt. Alt dette kommer oppå en omfattende Opplæringslov og forskrifter. Kvalitetsarbeidet blir aldri ferdig, det må drives hele tiden.

Hvor jeg vil med dette?

Jo i skolesektoren har vi de siste ti åra hatt tilgang til fakta om resultater og det har vært jobbet veldig systematisk med kvalitet ut i fra dette, ikke minst med vekt på kompetanse. Kan det være noe å lære for omsorgssektoren?

Vi har sterke rettigheter til helse og omsorg i Norge, men på samme måte som i skolen, er det ikke alltid rettighetene blir godt nok oppfylt i praksis.

Jeg vil etterlyse en mye tettere oppfølging av kommunene fra statens side, slik at vi får redusert omfanget av omsorgssvikt og feilbehandling i sykehjemmene. Nasjonale prøver er ikke akkurat veien å gå veien å gå i sykehjem, og det er lurt å motstå fristelser til å be om mye mer rapportering. Mest mulig tid må kunne brukes pleie og omsorg.

Men det må da kunne settes mye tydeligere standarder for hva som er god omsorg og pleie? Et eksempel: Når det står i verdighetsgarantien at folk skal «ha adgang til å komme ut» – betyr det at en årlig tur ut på trappa på sykehjemmet er nok?

Regler og kontroll må til. Men mye mer må også kunne gjøres for å støtte positivt opp om den jobben som helsearbeiderne skal gjøre og gi dem bedre kompetanse til å gjøre jobben. Mange steder trengs flere hender, men bedre kompetanse vil også bety mye. Etter- og videreutdanning må settes i system. Ufaglærte må få muligheter til å ta fagbrev eller annen utdanning i kombinasjon med jobb. Sykepleiere må få mulighet til å ta permisjon med lønn for å få spesialkompetanse, for eksempel innen demensomsorg. Ledere ved sykehjemmene bør få et få tilbud om noe ala rektorskolen.

Vi må passe på at ikke det kommunale selvstyret skal bli en snubletråd på veien mot et godt og likeverdig velferdstilbud for alle.

Reklamer