Stikkord

,

A man holds his hand to the earPolitikere må lytte mer og stille flere spørsmål, ikke på død og liv skulle ha et svar på alt til alle tider. Som ekspolitiker, sitter jeg vel i glasshus, men det får stå sin prøve.

Tanken slo meg i går da jeg var sidekommentator i en debatt i regi av Nordstrand Østensjø demensforening i Oslo. Før debatten var det sendt ut viktige problemstillinger til paneldeltakerne, slik som:

  • Vil du støtte oss i kravet om en forlengelse og revisjon av Demensplan 2015
  • Vil du jobbe for en individuell rett til dagaktivitetstilbud for personer med demens i pasient- og brukerrettighetsloven?

Dette svarte politikerne greit på. Samtlige støttet vårt krav om en ny statlig demensplan. Veldig bra. KrF, Venstre og FrP gjentok sin støtte til kravet om en lovfestet rett til dagaktivitetstilbud, slik de også ga uttrykk for i Stortinget før sommeren. Så får vi håpe de setter det høyt på lista over ting de forhandle med Høyre om, dersom velgerne setter dem regjeringsposisjon.

Men da nevnte spørsmål var besvart, var det fremdeles et par timer igjen av debatten. Det var rikelig med tid til uklare svar og forsøk på å bringe debatten over på tryggere grunn – slik som kommunesammenslåinger og skattelettelser.

Jeg har forståelse for at det er vanskelig for politikere å være inne i alle de svært spesifikke problemstillingene som interesseorganisasjonene tar opp. Og det er svært mange som er ute etter å avkreve partiene svar på sine hjertesaker om dagen.

Men det som slo meg, var at ikke en eneste av panelets seks partirepresentanter henvendte seg til salen og spurte om råd. Forsamlingen besto for en stor del av engasjerte pårørende til personer med demens. De sitter på mye viktig erfaring.

Politikerne kunne spurt:

  • Hvordan oppfatter dere at fastlegene våre fungerer – fikk ditt familiemedlem en diagnose uten urimelig ventetid? Ble det gitt noe tilbud om videre oppfølging etter at diagnosen var gitt?
  • Får du den avlastningen du har behov for?
  • Er dagtilbudene som gis tilstrekkelige til at yrkesaktive ektefeller til personer med demens kan fortsette i jobb?
  • Hvordan tror dere de som selv har demens opplever sykehjemstilbudet om de har behov for det?

Og ikke minst kunne de stille åpne spørsmål av typen: Hva synes dere blir viktigst å prioritere i en ny statlig Demensplan? Eller hva må forbedres her i vår bydel?

Jeg ser ikke bort fra at det kan være velgere å hente for de politikerne som viser at de er istand til å stille relevante spørsmål og være en god lytter. Kanskje overvurderer politikerne forventningene til at de skal kunne svare. Så kommer jo dagen da en må levere klare svar også, men av og til kan vi jo fint ta oss tid til å la de mest berørte få komme til orde før svarene skal trille ut.

Derfor har vi i Nasjonalforeningen for folkehelsen også skrevet til helseminister Jonas Gahr Støre og foreslått at en ny statlig demensplan bør bli til etter en prosess hvor mennesker som selv har demens er blitt invitert til å si sin mening.

Debattleder Geir Helljesen hadde ringt Demenslinjen, så han var godt forberedt.

Reklamer