Stikkord

BildeJeg er entusiastisk nettbruker, og teknologioptimist. Jeg synes det er topp hver gang jeg kan erstatte en tidligere telefon- eller kontorbesøkoppgave med  noen tastetrykk på smarttelefon, nettbrett eller PC.

Det er slett ikke alle som deler denne entusiasmen. Og selv jeg kan gå i svart over uforståelige netttjenester. Noen tjenester er utformet slik at du må være synsk, eller ha doktorgrad i informatikk for å kunne benytte dem. Da 17-åringen i sommer skulle sjekke om han var kommet inn på foretrukket videregående, undret vi oss over at denne informasjonen er så vanskelig tilgjengelig at en skulle tro vi hadde å gjøre med opplysninger som på en dramatisk måte kunne true rikets sikkerhet.

Siste 24 timer har jeg gått på et par nye eksempler. Min noe mer teknologipessimistiske mann og jeg, satte oss til i går kveld for å trenge igjennom skatteetatens gåtefulle elektroniske klagesystem. Ligningen fra i fjor er blitt feil. Skattespørsmålet i seg selv er trolig ikke så komplisert, bare vi klarer å få  noen siders dokumentasjon til rette avdeling i Skatt Øst.

På skatteetatens hjemmesider er det lett å se hvor man skal klikke seg inn for å levere en klage elektronisk. Men derfra dukker det opp vanskeligheter på rekke og rad. Ikke minst viste det seg at ingen av våre PCer hadde rett versjon av Java. Vi lyktes heller ikke i forsøket på å få lastet ned rett versjon på grunn av en eller annen error.

– Det må da være mulig å få sendt dette i posten, mente jeg.

Men min kjære hadde fått så streng telefonveiledning tidligere på dagen, at han var i tvil.  Vi finstuderte nettsiden. Ikke noe sted står det at det er ok å sende klagedokumentasjon i posten hvis du foretrekker det. Skatteetaten hadde stengt telefonen sin kl 15.00. Løsningen ble å vente til i dag, for å finne et menneske å spørre om vi kunne værsåsnill å sende klagen per post.

En vennlig dame kom på tråden etter litt venting. Unnskyld til henne for min litt kjølige avvisning av tilbudet om å bli veiledet gjennom den elektroniske jungelen mot klagelevering.

–          Kan jeg få sende dokumentasjonen i posten?

–          Ja, det kan du selvfølgelig, sa den vennlige ligningsdamen. Puh..

Minutter etter skal jeg ordne meg en flybillett tur-retur Ålesund, kommer til betalingen, og blir bedt om å legitimere meg med id. Mobil-id er tydeligvis ikke frisk i dag, så jeg forsøker passordkalkulatoren jeg har i skuffen. Så var det å huske pin-koden på denne da. Hadde jeg ikke en lapp? Jo. Den skulle sikkert vært spist eller brent av sikkerhetshensyn, men det blir så inn i hampen mange pin-koder å huske… Jeg taster og får beskjed om at jeg tidligere har brukt passordkalkulatoren og tastet feil, så denne er låst. Finner fram servicenummeret til banken.

– Har du TB-nummeret ditt?

– Nei, jeg kan ikke se at jeg har fått noe TB-nummer?

– Du må ha TB-nummer, ellers får jeg ikke låst opp for deg.

– Men jeg sitter her med brevet som fulgte passordkalkulatoren, og jeg finner ikke noe om TB-nummer. Men kanskje du kan bruke Id-nummer?

– Jeg må ha TB-nummer. Har du bedriftsnummeret ditt?

– Ikke for hånden nei.

– Ok, få høre det nummeret du har da.

– Det er NB 229…

– Åja, det er greit. Noen har TB-nummer, andre har NB-nummer.

Det røyner på humøret. Bankmannen forutsetter at jeg er inne i sjangongen de bruker i kontorlandskapet der i banken. Problemet løst? Langt derifra. Det var feil passordkalkulator. Jeg skulle bruke min private. Som jeg for lengst har avskaffet, fordi det er så mye lettere med mobil-id – når det virker.

I mellomtiden har Norwegian vært så vennlige og avsluttet betalingsprosessen for flybilletten, uten noe mer krav om bank-id. Takk, Bjørn Kjos. Bekreftelse på flybilletten har tikket inn på både sms og e-postboks, og jeg kan dra til Ålesund for å snakke om Nasjonalforeningen for folkehelsens arbeid for bedre demensomsorg.

Hvordan vil det føles den dagen jeg eventuelt får en sykdom i hjernen som gjør at både hukommelsen (passordene, kodene..)og orienteringsevnen og selvtilliten svikter? Hvordan skal vi som blir gamle i en tidsalder hvor vi forventes å ha så  mye viktig informasjon lagret i hodet, ta oss fram om vi blir glemske? Her sliter mange allerede.

Jeg er tross alt er frisk person, noenlunde digitalt oppegående – og likevel kommer det situasjoner hvor jeg både føler meg dum, programvaremessig utdatert (møkka-Java!) og generelt maktesløs.

Teknologien kan gjøre hverdagen vår lettere. Men tjenester og service må også være tilgjengelig for mennesker som får problemer med hukommelse og orienteringsevne.  Det må finnes mennesker som kan hjelpe oss, også etter kl 15, og etater og bedrifter må ikke være så ivrige på å gjøre oss digitale at de underslår at det også finnes mennesker man kan ta en telefon til, og sende post på gamlemåten til.

For øvrig synes jeg det er koselig at jeg fremdeles kan møte opp på barneskolen i nabolaget for å stemme, treffe en nabo som er utskrevet som valgmedarbeider som sier «putt stemmen din der, og neida – jeg trenger ikke identitetsbevis , jeg kjenner deg jo». Spar oss en stund til for eletronisk valg.

Resultatet av valget får vi komme tilbake til.

Reklamer