Nå for tiden reiser jeg mye rundt for å snakke om TV-aksjonen. Den skal i år gå til Nasjonalforeningen for folkehelsens arbeid for personer med demens, samt til forskning.

Det viktige med å reise og møte folk, er ikke bare å nå ut med informasjon, det er også å samle historier og kunnskap.

For en uke siden var jeg i Molde, hvor Trude Rakvåg fikk «Demensprisen» av Møre og Romsdals fylkeslag av Nasjonalforeningen for folkehelsen. I tillegg til å gjøre en ekstraordinær innsats for sin far, gjør hun nå en viktig jobb med å formidle sine erfaringer gjennom foredrag.

Det er en trøst at jeg kan fortelle historien, sier Trude. Foredraget har hun kalt «Klok mann mister grepet».

Faren til Trude fikk Alzheimers sykdom allerede som 60-åring. Noe av det som skjedde etterhvert, var at han ikke lengre kjente seg selv igjen i speilet, og var konstant redd og plaget fordi han følte at det er en kar som eglet seg innpå ham hele tiden.

Før Trudes far ble for syk, gikk de ofte tur opp på fjellet. Da var han lettet over at denne irriterende fyren ikke hang med. Der var det ingen speiler og ingen vinduer. Da var han trygg og glad.

Å være pårørende til en som har demens må bety mye slit og frustrasjon. Likevel handler mange av de historiene jeg hører om gode øyeblikkene. Det er historier vi alle kan la oss inspirere av. De handler om å bruke tiden godt, og ta vare på dem vi er glad i. Historier om utholdende kjærlighet. Om hvor viktig det er at vi blir skikkelig kjent med våre nærmeste, slik at vi kan være til hjelp den dagen en av dem sliter med å huske hvem han eller hun egentlig er. Hvilken musikk vil moren min gjerne høre om hun en dag ikke kan fortelle det selv? Vi vet at sang og musikk er noe av det siste som forsvinner fra hukommelsen.

Trude har insistert på at selv om faren hennes har Alzheimer, har han fremdeles kloke tanker intakt som det går an å få tilgang til. I utålmodighet etter en skikkelig prat slik de hadde før, spør hun: Pappa, hva tenker du er meningen med livet? Mannen som sliter alvorlig med språk og hukommelse, sitter stille litt før han sier ett ord: Du

Jeg skal aldri glemme at han tross så alvorlig sykdom fremdeles kunne analysere en slik problemstilling og komme opp med et klokt svar, sier Trude.

Jeg noterer nok en øyeblikkshistorie, og en påminning om hvor viktig det at det tross sykdom bor ressurser i alle mennesker, og at alle må møtes med den samme respekten som Trude Rakvåg viser sin pappa.

Reklamer