BildeDa jeg gikk av på toget på Oslo S slo det meg at det hadde vært som en ”skjult kamera”-opplevelse. Bortsett fra at ingen hadde hoppet fram med blomster og avslørt seg. Det kunne vært en episode med temaet: Et tulleintervju med generalsekretæren i Nasjonalforeningen for folkehelsen. ”Journalisten” skal flire konstant, gi inntrykk av at han synes demens er skikkelig komisk og dessuten noe vi alle har et snev av. Så skal det bli artig å se hvor langt han kan drive det før generalsekretæren går ut av sitt gode skinn..

Vel, det var reelt nok, og heldigvis gir dagens oppslag i Moss Avis et greit bilde av den hyggelige begivenheten: Ordfører i Moss Tage Pettersen klippet snor for første etappe i hans plan for Moss som demensvennlig by. Senterleder Baard Sundin har sørget for at ca 40 ansatte i 21 butikker har fått to timers opplæring i hvordan yte god servise til personer med demens når julehandelen bryter løs. Nasjonalforeningen har bidratt til opplæringen, hadde tatt turen for å dele ut diplomer og takke både ordfører og senterlederen, samt Frisør Ibsen som representant for de som har tatt i mot opplæring. Vårt lokallag, Moss og omegn demensforening er også tilstede.

Vi får leve med at ikke alle journalister har tatt seg bryet med å google litt eller lest på nasjonalforeningen.no før et intervju om demens. Det som ikke er ok, er en journalist som ikke forstår alvoret knyttet til temaet, og at det ikke egner seg for flås og tull når en står der med direkte berørte ”sambyiinger”, og en ordfører som seriøst vil gjøre byen bedre for mennesker som har demens.

Humor er viktig. Og må tas på alvor. Vi trenger det ikke minst når livet kan kjennes vanskelig. Men alt til sin tid og på rett måte.

Den utsendte fra Moss Avis forbandt åpenbart demens mest med noe komisk. Det er nok ikke så uvanlig, og gir kanskje litt av forklaringen på hvorfor mange synes det er vanskelig å være åpen om sykdommen. Å bli til latter er ikke godt. Når vi vil arbeide for et mer demensvennlig samfunn er det fordi vi vet at mange som får en demenssykdom trekker seg tilbake fram samfunnet, og opplever å bli isolert. De trenger at folk anstrenger seg for å forstå dem og bidrar til at de fremdeles kan være en del av fellesskapet og delta i nødvendige hverdagsaktiviteter, som å ta en tur til frisøren eller handle julegaver. 

Det er ikke lett å gi noen god gjengivelse av tildragelsen i Moss. Situasjonen ble i hvertfall den at undertegnede måtte si høflig, men bestemt i fra at jeg ikke synes demens er morsomt og at journalisten gjerne måtte flire og fleipe, men ikke når han intervjuet meg om hva demens er.

Humor kan være en god icebreaker. Feil humor kan få det til å fryse til noe inderlig. Det gjelder å lære seg forskjellen.                         Det kan hende det sitter en bladfyk i Moss og synes at hun dama som er gs i Nasjonalforeningen for folkehelsen er en usedvanlig humørløs hurpe. Det får så være.

En viktig del av jobben til Nasjonalforeningen for folkehelsen er å være vaktbikkje for at personer med demens blir behandlet ordentlig i vårt samfunn. Da må temaet også behandles skikkelig. Hvis ikke kan det hende vi biter…eller blogger.

Reklamer