Stikkord

, , ,

Lonely old man staring out of a windowVi har vært en tur i Skottland og lært om deres arbeid med oppfølging og støtte til mennesker som har fått en demensdiagnose. Mange kunnskapsrike folk delte erfaringer som vi kan bruke i Norge. Men det sterkeste inntrykket gjorde Stewart som selv har Alzheimer.

– I don’t suffer from Alzheimer any more, now I’m living with it, fortalte Stewart entusiastisk.

Han fikk diagnosen da han var 61 år. Først ville han ikke fortelle det til noen, og ville ikke treffe noen. Selvtilliten forsvant. Sykdommen har blant annet rammet evnen hans til å tolke synsinntrykk, noe som skaper en rekke problemer. Pussig synes han – han kan fremdeles løse sudoku, men sykdommen har rammet hjernen der hvor kryssordferdighetene satt. Nå finner han ikke lenger ordene. Det er nyttig å bli minnet om at demens kan arte seg på mange ulike måter og at man kan ha mange ressurser inntakt i lang tid.

Stewart ble, først motvillig, med på en såkalt «family workshop» for personer med demens. Nå har han fått nye venner, fått kunnskap om demenssykdom og har blitt med i påvirkningsarbeid for saker som er viktige for personer med demens. Han har fått en ny trygghet på at han kan bidra. En viktig sak for ham er at det må finnes mennesker å henvende seg til for å få utført oppgaver på offentlige kontorer. Han mener det må settes en stopper for at alle slags offentlige tjenester kun skal baseres på selvbetjente maskiner.

Stewart er en av dem som har hatt tilgang til 5-trinnsoppfølgingen som skotske myndigheter har sagt at alle som får en demensdiagnose skal få ett års oppfølging med:

  • Hjelp til å forstå sykdommen og håndtere symptomer
  • Hjelp til å ta beslutninger om framtida som gjelder blant annet juridiske og økonomisk forhold
  • Hjelp til å opprettholde og utvikle sosialt nettverk og kontakt med nærmiljøet
  • Likemannsstøtte: knytte kontakter med andre personer med demens og deres pårørende
  • Hjelp til å planlegge for framtidig pleie og omsorg

Etter dette året med oppfølging, skal det settes inn nye tiltak som tar utgangspunkt i den enkeltes behov.

I Norge har vi ingen tydelig politikk eller plan for oppfølging etter at en person har fått en demensdiagnose. Noen får sikkert god hjelp likevel, men Norge burde ha en felles plan for et minimum av oppfølging – slik de har i Skottland. Mange av punktene egner seg godt for å gjøres i samarbeid med frivillige, ikke minst det å sørge for fortsatt sosial kontakt. Nasjonalforeningen for folkehelsen gir allerede tilbud innen mange av de fem punktene. Men vi vil ha myndighetene på banen så vi kan samarbeide om noe som kan gjelde alle og som det legges tilstrekkelig med ressurser inn i.

Reklamer