Alt for folkehelsen

På budsjettdagen sendte Helse og omsorgsdepartementet ut en pressemelding med overskriften «Samarbeid for bedre folkehelse». «Regjeringen ønsker en bred satsing på folkehelse og vil styrke det forebyggende helsearbeidet», heter det i ingressen. Den tanken er god.  Men regjeringen har et litt finurlig syn på hva det er å styrke noe.

Regjeringen skryter av 30 millioner til friluftsliv. Vel og bra samtidig nedlegges en støtteordning på 35 millioner som frivillige organisasjoner kunne benytte til å fremme fysisk aktivitet. Så skryter de av 10 millioner ekstra til sykkelvei langs kommune og fylkesvei. Samtidig reduseres bevilgningen for sykkelveier totalt.

I følge denne pressemeldingen har regjeringen har et raust syn på hva som er forebyggende helsetiltak. Slagordet ser ut til å være «alt for folkehelsen». Dette er fire av tilsammen tretten punkter:

• Mer penger til integrering av flyktninger i kommunene.
• En milliard til opplæring av lærere.
• Styrking av familievernet.
• Satsing på skogsbilveier.

Det klart det ikke er bra for helsa å bo på asylmottak. Dårlige lærere er ikke bra for noe. Skilsmisser eller vold og krangel er selvsagt helseskadelig. Skogsveier som det er lettere å kjøre tømmer på, får kanskje flere ut i skogen.

– Mangelen på skogsvegar er den store flaskehalsen for å få ein betre bruk av skogane våre, sier Sylvi Listhaug i Landbruksdepartementets egen pressemelding.

Helt enig, Listhaug, det er et virvar der ute – humpete stier, uasfalterte veier, elgtråkk og myr.

Utfra dette ganske romslige synet på hva som er folkehelsetiltak kunne regjeringen tatt med bortimot hele statsbudsjettet i sin pressemelding om folkehelse.

I prinsippet er det ingen grenser for hva som er helserelevant. Men vårt råd er å satse skikkelig på de tiltakene som vi vet virker.

Ett år siden «Ingen tid å miste»

Stikkord

Aktivitetsvenn, Alzheimer, demens, Demensforskning, forskning, frivillig, TV-aksjonen

Vi har brukt tiden godt siden TV-aksjonen for ett år siden. Det skulle bare mangle ettersom slagordet var «Ingen tid å miste»! Innsamlingsbeløpet på 229 millioner finansierer nå en femårsplan for frivillig aktivitet og bedre livskvalitet for mennesker med demens, for forskning på årsakene til demens og på spredning av informasjon og kunnskap om demens. Hver uke siden årsskiftet har vi delt ut penger til gode lokale arrangementer og tiltak som skaper mer liv og røre på sykehjemmene, mer kunnskap om demens, og gode møteplasser for de mest berørte.

For noen få uker siden ble de første 36 av i alt 81 millioner TV-aksjonskroner til demensforskning delt ut til fire store forskningsprosjekter. Forskningsmidlene skal brukes innen vårt Demensforskningsprogram, som nå ruver som det hittil største økonomiske løftet i Norge innen forskning på årsaker til demens, behandling og forebygging. Gjennom dette programmet legger vi også vekt på at forskere med ulike faglige ståsted skal samarbeide.

I løpet av høsten kommer vi i gang med å rekruttere og lære opp aktivitetsvenner og finne folk som ønsker å motta en aktivitetsvenn. Dette gir en helt ny mulighet for frivillige som ønsker å bidra til at en person med demens lettere kan pleie interessene sine, være fysisk aktiv og få gode opplevelser.

Pengene fra TV-aksjonen betyr svært mye. Men en annen side ved TV-aksjonen som var like viktig: Den fikk mange flere til å snakke om demens, og ga mange flere kunnskap om demens. Folk som selv har en demenssykdom sier at det ble lettere å snakke åpent om demens etter TV-aksjonen. Mange sier også at TV-aksjonen hjalp dem til bedre forståelse for situasjonen til mennesker som står dem nær og som har demens. Mangel på åpenhet og forståelse skaper en ekstra byrde for mennesker som har en alvorlig sykdom. Jobben med å lette denne byrden knyttet til demens, er ikke over og blir sikkert aldri gjort en gang for alle. Men det er grunn til å tro at TV-aksjonen hjalp oss noen gode skritt framover.

Årets TV-aksjon handler også om noe som er viktig for folkehelsen: rent vann. Se filmen om Agnes i Tanzania som er et av de mange barna må bære tungt og bruke mye tid på å hente vann til familien. Med pengene fra TV-aksjonen vil Agnes være blant den millionen mennesker som Kirkens Nødhjelp vil gi rent vann der de bor. Så bli med og ta årets viktigste søndagstur 19. oktober!

Holdninger til uførhet

I debatten om hvordan flere med uføretrygd kan komme i jobb, er det et viktig hensyn å passe på. Det er hensynet til hvilke holdninger som skapes overfor dem som av ulike årsaker ikke har mulighet til å arbeide. Når enkelte politikere snakker om uføretrygdede høres det ut som det er folk som ved en feiltakelse har blitt trygdet, og at de egentlig skulle vært i jobb. Politikerne har et stort ansvar for å beholde riktige proporsjoner og nyanser for å unngå å påføre folk ekstra byrder når de snakker om at uføretrygdede bør jobbe mer.

Livet kan ta oss i mange og uventede retninger. Hvem som helst kan en dag være på feil sted til feil tid og bli rammet av en ulykke med skader for livet. Hvem som helst kan bli syke. Vi kan være kretsmestre i sunn livsstil og likevel bli rammet av alvorlig sykdom eller skader. Da er et økonomisk sikkerhetsnett viktig slik at en helsemessig katastrofe ikke også blir en økonomisk katastrofe. Selv med de ordningene vi har i Norge, vil de fleste oppleve at når en av forsørgerne i familien må gå fra arbeid til NAV-utbetalinger blir det trangere økonomisk.

I jobben min treffer jeg mange mennesker som har opplevd en slik dramatisk livsendring. De er pårørende til noen har fått demens tidlig i 50- eller 60-årene, eller de har selv fått en demenssykdom. Det er vanlig å regne med at minst 3000 mennesker under 65 år lever med demens. Med bedre kunnskaper hos arbeidsgiverne, kunne flere med demens loses inn i tilrettelagt arbeidssituasjon den første tiden med symptomer, men etter hvert er det ikke lenger mulig å arbeide med en slik sykdom. Mennesker som er blitt uføre på grunn av demens har ingen mulighet til å gå tilbake i arbeidslivet, uansett hvor mye det gjøres «lønnsomt å jobbe»som det heter om de innstrammingene som ble presentert i statsbudsjettet. Det samme vil gjelde for svært mange andre diagnoser.

«Restarbeidsevne» er blitt et populært begrep. Absolutt alle mennesker fortjener å bli møtt med positive forventninger til at de kan bidra, at vi alle har evner og ressurser. Men at en har evner og krefter betyr ikke nødvendigvis at det er lett å gå inn i et forpliktende arbeidsforhold. Mange lever med helseproblemer hvor formen varierer fra dag til dag og da er det ikke lett med faste arbeidstider og ansvar.

Arbeidslivet må helt klart legges bedre til rette for mennesker som ikke er hundre prosent friske og raske. Flere ville sikkert kunne finne en plass i arbeidslivet med bedre tilrettelegging og fleksibilitet. Flere må få hjelp til ny utdanning for å bytte til en jobb som passer bedre til helsa.  Men vi må også arbeide for at de som ikke kan stå i en vanlig jobb kan ha økonomisk trygghet, og kan ha et liv hvor de er fysisk aktive, treffer folk og har et meningsfylt innhold i hverdagene. Det handler om helse og livskvalitet, men også om muligheten for å bidra til fellesskapet.

Vi må unngå at jakten på tiltak som kan føre til reduksjon i uføretrygdingen påfører folk som har et kronisk helseproblem, og som ikke kan presentere seg med stilling og arbeidsplass, en følelse av mindreverdighet og skam. Da har vi skadet noe av det viktigste med hele velferdssamfunnet, nemlig at vi skal kunne føle oss som likeverdige samfunnsborgere uansett livssituasjon.

For lite til omsorg i statsbudsjettet

Bedre eldreomsorg har vært sak som FrP har stått hardt på for i årevis. Hva får de gjort nå som de sitter i regjering og med partilederen sitter i selveste Finansdepartementet? Den første viktige dokumentasjon av dette foreligger i dag i form av et ferskt forslag til statsbudsjett. Det er en viss økning til sykehjemsplasser. Det er vel og bra, men veldig mange av de problemstillingene som FrP har vært opptatt av innen eldreomsorgen løses ikke med sykehjemsplasser. Mange med store omsorgsbehov drømmer om mer hjelp hjemme, til å kunne fortsette å bo i sitt eget hjem og slippe å flytte til en institusjon.

En forsømt oppgave som regjeringen enkelt kunne gjort noe med i statsbudsjettet for 2015, er mangel på dagaktivitetstilbud for personer med demens. Ut i fra et forsiktig anslag er det rundt 40.000 mennesker i Norge som bor hjemme og som har demens. Svært få av dem (ca. 10 %) har et dagaktivitetstilbud. Det betyr at de går glipp av muligheter for å forsinke sykdomsprogresjon og til et godt innhold i hverdagene. Mange er underernærte og trenger hjelp til fysisk aktivitet. En høy andel av de pårørende viser tegn til alvorlige psykiske problemer blant annet som følge av den store omsorgsbelastningen de har. I forslaget til statsbudsjett legges det opp til litt over 1000 nye dagaktivitetsplasser neste år. Det foreslås ingen endringer som kan gjøre at kommunene i større grad vil ønske å benytte midlene. Så lenge ordningen har eksistert har kommunene bygd ut langt færre plasser enn budsjettert. Her kunne Siv Jensen og Bent Høie ordnet opp, blitt enige om å lovfeste slike tilbud og gitt kommunene full kompensasjon for etablering og drift.

Et gjennomslag som tydeligvis er viktig for FrPs i tillegg til flere sykehjemsplasser, er et forsøk med statlig finansiering av omsorgssektoren i kommunene. Dette blitt en så viktig sak for FrP at det eneste eldreomsorgskravet Carl I. Hagen hadde med på sin liste over 10 ønsker til budsjettet i Dagbladet i dag var følgende: «Det varslede forsøket med regelstyrt statlig finansiering av eldreomsorgen må iverksettes i 2015, helst i en bydel i Oslo.» En skikkelig pott med penger som var øremerket til kvalitet i omsorgssektoren til hver kommune ville sikkert føre mye bra med seg. Men det FrP har foreslått er noe annet – at staten skal overta finansieringen av blant annet sykehjemsdrift. Dette er et standpunkt de er helt aleine om, selv om Høyre nå er med på at det skal lages et forsøk. Carl I. Hagen får kravet sitt igjennom (bortsett fra at det ikke sies noe om Oslo). I helsebudsjettet står det at «Det foreslås 20 mill. kroner i 2015 til et utredningsprosjekt, som skal danne grunnlag for et forsøk med statlig finansiering av omsorgstjenestene.» Det skal altså i utredes hva slags forsøk som skal gjennomføres, så skal forsøket gjennomføres, og deretter evalueres. Utfallet er uvisst.

FrP har altså valgt en ganske så snirklete, byråkratisk og usikker vei til bedre omsorg. Blir resultatet av forsøket en ny måte å finansiere omsorg på, er det ikke gitt at det blir mer penger til omsorg. Det kan jo også bli en gjerrigknarkstandard i alle kommuner. Hvorfor ikke gå rett i gang med å lovfeste viktige tjenester som dagaktivitetstilbud og la det være fullfinansiert av staten i stedet for snirklete omveier som forsøk med en totalt ny finansiering av kommunene? Når vi ser hvor de store pengene i forslaget til statsbudsjett tar veien, er det ingen tvil om at vi kunne hatt råd til det om viljen hadde vært tilstede.

Hverdagsaktivitet er viktig

Stikkord

stillesitting

Før var maratonløp regnet som ganske barske greier.  Men for enkelte blir de klassiske 42,195 maratonkilometerne for tamt. For dem finnes en rekke ultraløp på 100 km. Noen velger begge deler, slik som 34-åringen som vant årets Nordmarka Ultra Challenge: «Jeg var litt sur i beina, men det kan skyldes at jeg løp Oslo Maraton forrige helg,» fortalte han Aftenposten etter løpet.

Vil du passe på å få litt mer allsidig trening, finnes triathlonkonkurranser som «Ironman» med 3.860 m svømming, 180 km sykling og en full maraton som avrunding. Imponerende, men sunt kan det umulig være.

Sunn er heller ikke den rake motsetningen: Å sitte dønn stille. I myndighetenes råd for kosthold og fysisk aktivitet er en av anbefalingene nå å «redusere stillesitting».

En studie som nylig ble omtalt i Tidsskrift for Den norske legeforening underbygger betydningen av vanlig hverdagsaktivitet. Her er 5700 friske menn fulgt gjennom en årrekke, og det konkluderes det med at «lett aktivitet (gange, sykling, søndagstur) minst fire timer i uken var assosiert med 35 % reduksjon i dødelighet sammenliknet med de inaktive».

Forskning.no har publiserte en rekke artikler om forskning som viser det samme. En amerikansk undersøkelse med 2.300 deltakere over 60 år viser at hver time med stillesitting gjennom døgnet øker sannsynligheten for å få redusert funksjonsevne. I en svensk undersøkelse ble 4000 stockholmere på 60+ først bedt om å vurdere sitt aktivitetsnivå, og deretter fulgt gjennomsnittlig i 12 år. Det var særlig aktiviteter som å fikse ting i hjemmet, hagearbeid, sykling, fiske-, sopp- og bærtur som ble vektlagt i undersøkelsen. De av deltakerne som oppga mest aktivitet hadde betydelig lavere risiko for hjerteinfarkt eller slag, og mindre risiko for å dø tidlig av ulike årsaker.

Det viser seg at selv for de som trener, er hverdagsaktivitet viktig. Det er derfor ingen god løsning å strisvette en times tid hver uke, og bli sittende i godstolen, på kontoret eller i bilen veldig mye resten av uka.

Trening er bra, men det viktige budskapet er at om du synes det er vanskelig å finne en treningsform som passer deg, kommer du langt med å være bevisst betydningen av å være i vanlig aktivitet og redusere tiden du sitter stille.

Mindre stillesitting er så viktig at mer bør gjøres med omgivelsene våre for å fremme hverdagsbevegelse. Her er to forslag til mål som kommunene kunne sette seg. 1) Oppfyll målet som Den Norske Turistforeningen har foreslått om at ingen skal ha mer enn 500 meter til nærmeste turvei der de bor. 2) Sørg for at vi denne vinteren får like god framkommelighet på fortau og gangveier som bilene har.

Har du flere forslag som kan få oss i bevegelse?