Yacht Safety Net Close UpI debatten om hvordan flere med uføretrygd kan komme i jobb, er det et viktig hensyn å passe på. Det er hensynet til hvilke holdninger som skapes overfor dem som av ulike årsaker ikke har mulighet til å arbeide. Når enkelte politikere snakker om uføretrygdede høres det ut som det er folk som ved en feiltakelse har blitt trygdet, og at de egentlig skulle vært i jobb. Politikerne har et stort ansvar for å beholde riktige proporsjoner og nyanser for å unngå å påføre folk ekstra byrder når de snakker om at uføretrygdede bør jobbe mer.

Livet kan ta oss i mange og uventede retninger. Hvem som helst kan en dag være på feil sted til feil tid og bli rammet av en ulykke med skader for livet. Hvem som helst kan bli syke. Vi kan være kretsmestre i sunn livsstil og likevel bli rammet av alvorlig sykdom eller skader. Da er et økonomisk sikkerhetsnett viktig slik at en helsemessig katastrofe ikke også blir en økonomisk katastrofe. Selv med de ordningene vi har i Norge, vil de fleste oppleve at når en av forsørgerne i familien må gå fra arbeid til NAV-utbetalinger blir det trangere økonomisk.

I jobben min treffer jeg mange mennesker som har opplevd en slik dramatisk livsendring. De er pårørende til noen har fått demens tidlig i 50- eller 60-årene, eller de har selv fått en demenssykdom. Det er vanlig å regne med at minst 3000 mennesker under 65 år lever med demens. Med bedre kunnskaper hos arbeidsgiverne, kunne flere med demens loses inn i tilrettelagt arbeidssituasjon den første tiden med symptomer, men etter hvert er det ikke lenger mulig å arbeide med en slik sykdom. Mennesker som er blitt uføre på grunn av demens har ingen mulighet til å gå tilbake i arbeidslivet, uansett hvor mye det gjøres «lønnsomt å jobbe»som det heter om de innstrammingene som ble presentert i statsbudsjettet. Det samme vil gjelde for svært mange andre diagnoser.

«Restarbeidsevne» er blitt et populært begrep. Absolutt alle mennesker fortjener å bli møtt med positive forventninger til at de kan bidra, at vi alle har evner og ressurser. Men at en har evner og krefter betyr ikke nødvendigvis at det er lett å gå inn i et forpliktende arbeidsforhold. Mange lever med helseproblemer hvor formen varierer fra dag til dag og da er det ikke lett med faste arbeidstider og ansvar.

Arbeidslivet må helt klart legges bedre til rette for mennesker som ikke er hundre prosent friske og raske. Flere ville sikkert kunne finne en plass i arbeidslivet med bedre tilrettelegging og fleksibilitet. Flere må få hjelp til ny utdanning for å bytte til en jobb som passer bedre til helsa.  Men vi må også arbeide for at de som ikke kan stå i en vanlig jobb kan ha økonomisk trygghet, og kan ha et liv hvor de er fysisk aktive, treffer folk og har et meningsfylt innhold i hverdagene. Det handler om helse og livskvalitet, men også om muligheten for å bidra til fellesskapet.

Vi må unngå at jakten på tiltak som kan føre til reduksjon i uføretrygdingen påfører folk som har et kronisk helseproblem, og som ikke kan presentere seg med stilling og arbeidsplass, en følelse av mindreverdighet og skam. Da har vi skadet noe av det viktigste med hele velferdssamfunnet, nemlig at vi skal kunne føle oss som likeverdige samfunnsborgere uansett livssituasjon.

Reklamer