Stikkord

, , ,

IMG_4002Mat og kosthold engasjerer! Flere har kommentert innlegget «Fett nytt år» her på bloggen og kritikken av de statlige kostholdsrådene som organisasjonen Kostreform for bedre helse kom med i Dagbladet 5. januar.

Kostreform for bedre helse står tydeligvis fast på sin påstand om at folk blir syke om de følger de statlige kostrådene. Det er en drøy påstand at råd om mer frukt og grønt, fisk og grove kornprodukter, mer fysisk aktivitet og mindre salt, sukker og fett gjør oss syke. Derimot kan det hende at folk som allerede er syke eller overvektige trenger andre råd, og trenger individuell kostveiledning.

Leder av Kostreforms fagråd, Pål Jåbekk, forklarer i et svar til undertegnede og andre som har deltatt i debatten på nettstedet Kostreform.no, hva de legger i påstanden om at folk blir syke av de statlige kostrådene: «Vi hevder at kostholdsrådene som har vært gitt gjennom mange år og som har påvirket alt fra matvareutvalg og matkultur, har påvirket folks matvaner i en negativ retning, selv om man ikke har fulgt kostholdsrådene. ut i fra dette perspektivet er det helt riktig å si at norske anbefalinger gjør oss syke.»

Hm… Ut i fra denne logikken må det være minst like mye risiko knyttet til de kostholdsrådene som Kostreform vil erstatte de statlige rådene med. Som nevnt er et av deres råd for eksempel å spise mer smør og fløte. Hvordan vil Kostreform hindre at et slikt råd skeier ut i like skadelige retninger som de tydeligvis mener at statens råd om grove brødskiver har gjort?

Jåbekk stusser også over at Kostreform for bedre helse får kritikk for «måten budskapet er fremmet på.» Her er vi ved et viktig poeng. Når det skal gis råd til befolkningen om kosthold, står en overfor en kommunikasjonsutfordring som kanskje er like stor som den medisinske og helsefaglige. Daglig utsettes vi for en enorm flom av matinformasjon. Næringsmiddelprodusenter, medier, helseguruer, fagfolk og myndigheter konkurrerer om vår oppmerksomhet. Å trenge gjennom med tydelige budskap om hvordan vi bør manøvrere foran butikkhyller og kjøkkenskap er ikke lett.

Kostreform har valgt spissformuleringer, konfliktskaping og konfrontasjon som viktige elementer i sin kommunikasjonsstrategi. Dette kan godt være en brukbar pr-strategi for å gjøre en organisasjon kjent, men det blir ikke nødvendigvis god folkeopplysning av det. Veldig mange leste Dagbladets forside mandag 5.januar. Det var vanskelig å unngå det hvis man gikk forbi et avisstativ den dagen. Budskapet om at statens råd gjør folk syke fylte hele forsiden. Nå er det ikke Kostreform som redigerer forsiden på Dagbladet, men når en snakker i så store bokstaver må en regne med at de kan komme på trykk i full størrelse, for å si det sånn.

En kunne tenke seg at slike budskap pirret folks nysgjerrighet, og at folk ville styrte til nettet for å lese seg opp på hva som er nyansene mellom Helsedirektoratets og Kostreforms råd, leite opp forskningsreferanser og vurdere hvilken prosent de skal legge seg på når det gjelder karbohydrater i kosten.  Tja, noen gjør kanskje det. Men slike overskrifter og en slik kommunikasjonsform kan like gjerne føre til at mange lukker ørene og konkluderer med at det er umulig å vite hva som er sunt og ikke.

Tar en mål av seg til å være folkeopplyser og gi befolkningsrettede råd, slik Kostreform for bedre helse gjør med sine alternative kostholdsråd, kommer en ikke utenom å også ta ansvar for kommunikasjonsformen og måten budskapet formidles på.

Hva er egentlig de statlige rådene som Kostreform går til frontalangrep på? De er ikke noe annet enn summen av hva ledende forskere internasjonalt, i Norge og Norden har kommet fram til, ut  fra den beste tilgjengelige kunnskapen vi har i dag. Det er ikke sannheter som er hugget i stein en gang for alle. Denne kunnskapen må utfordres av ny forskning, og det skjer hele tiden. Som tidligere nevnt kan det hende at rådene etterhvert må justeres når det gjelder synet på for eksempel melkefett (ikke nødvendigvis smør). Ved siste justering av rådene ble det gjort en justering i nettopp den retningen som Kostreform ønsker seg i forholdet mellom energikildene fett og karbohydrater.

Verken Helsedirektoratet eller helseministeren, som for litt siden svarte på et spørsmål fra Venstre om kostdebatten, er i nærheten av den skråsikkerheten som debattantene i Kostreform og enkelte andre oppviser.

Vi må leve med at det er mye vi ikke vet og at det er uenighet om hva som er lurt. Men det vil være enklere for folk å oppfatte noen klare råd, dersom kostholdseksperter i det minste oftere kunne understreke hva en er skjønt enige om. Og gjerne føre debatter om det man ikke er enige om på måter som ikke forvirrer.