Stikkord

,

AliceDenne uka har filmen «Still Alice» premiere på kino en rekke steder i Norge. Både Aftenposten, VG og Dagbladet har anmeldt filmen og gitt terningkast fire. Jeg så filmen sammen med en gruppe hvor noen var fagpersoner på demens, og andre var, eller hadde vært, pårørende til noen i samme situasjon som Alice i filmen – rammet av Alzheimers sykdom midt i livet. Vi så nok filmen med andre briller enn anmelderne. Ville filmen gi et riktig bilde av en sykdom som det er viktig å få mer kunnskap og åpenhet rundt? Ville filmen gi et riktig bilde av hvordan det er for dem som blir direkte berørt? Da lyset ble skrudd på var det ja på begge spørsmål fra denne gjengen.

Anmelderne var i dag mest opptatt av om Julianne Moore vil få Oscar for sin hovedrolle (enig at hun fortjener det!), og så ut til å mene at filmen skulle hatt mer action. Ingen i det selskapet jeg så filmen sammen med, savnet dramatikk. Det er dramatisk nok når noen får en Alzheimer-diagnose midt i livet. Alice-karakteren lar oss godt forstå hvilket drama som utspiller seg i henne, når hun ikke finner veien hjem etter en joggetur i nabolaget, når hun som språkforsker holder foredrag og merker at ord og begreper er borte, når hun får vite at hun har en dødelig sykdom, og må slutte å arbeide. Når hun og familien må forholde seg til at hun snart vil bli hjelpetrengende, og ikke bli gammel.

Filmen kan fortelle oss mye viktig om Alzheimers sykdom: At det kan ramme i så ung alder. Det betyr for eksempel at arbeidsgivere må være oppmerksomme på at når noen begynner å prestere dårlig på jobb, kan det skyldes sykdom. At det betyr mye for dem som har demens å få vise at de fremdeles har ressurser, og at de ikke blir undervurdert. Alice får holde et foredrag i den amerikanske Alzheimerforeningen, og er glad for at hun får vist at hun kan snakke for seg selv. Selv om hun må slutte å jobbe, er det mye hun får til, og hun har drømmer om hvordan den siste fasen av livet kan bli. Hun vil ikke bli avskrevet, undervurdert og snakket over hodet på.

For hun er fremdeles Alice, selv om hun er syk, og hun skal fortsette å være Alice livet ut.

Det er neppe tilfeldig at en slik bok og film som «Still Alice» kommer nå. Det må være tegn på økt åpenhet og forståelse. Nylig kom også boka «Elisabeth er savnet», en demensthriller som ligger an til å bli en bestselger, skrevet av Emma Healy. Når demens blir et tema i populærkultur på denne måten, og behandles med klokskap, fremmer det åpenhet. Det kan være med på å gjøre livet lettere for mennesker med demenssykdom.