Stikkord

,

Portrait of friendly girls relaxing in park on summer day

Helse sto høyt på dagsorden ved stortingsvalget for to år siden. Temaene var blant annet hvordan sykehusene skal styres, hvordan flere kan behandles raskere og bedre, og hva som er den rette blandingen av offentlige versus private helsetjenester. Dette nok bli tema i denne valgkampen også, men siden spesialisthelsetjenesten og sykehus er statens ansvar er ikke dette slag som skal utkjempes i den enkelte kommune. Derimot er det et klart kommunalt ansvar å sørge for at vi ikke havner på sykehus. I folkehelseloven heter det at:

«Kommunen skal fremme befolkningens helse, trivsel, gode sosiale og miljømessige forhold og bidra til å forebygge psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse, bidra til utjevning av sosiale helseforskjeller og bidra til å beskytte befolkningen mot faktorer som kan ha negativ innvirkning på helsen.»

Dette fortjener oppmerksomhet i valgkampen. Hvem har det beste programmet for folkehelsen? Hvem vil gjøre noe med de kanskje mest alvorlige klasseskillene i Norge – de vi ser i helse? Folk med høyere utdanning lever i dag gjennomsnitt lever 5-6 år lengre enn andre. Sykdommer og plager rammer folk med lavere utdanning sterkere. Sosial ulikhet i helse rammer ikke bare voksne som selv kan ta valg for egen helse, men også barn. Det er mer overvekt blant barn av mødre uten høyere utdanning enn andre. Noe av helseforskjellene skyldes levevaner, slik som røyking, som i dag følger svært tydelige sosiale mønstre. Forskningen om helse og sosial ulikhet viser at sammenhengene er kompliserte og dels ukjente, og at det mest effektive er å sette inn tiltak som kommer hele befolkningen til gode.

Kommunene kan bidra til folkehelsen gjennom å påvirke levekår og levevaner, men også gjennom miljøinnsats. En fersk studie som svenske Dagens Nyheter omtaler i dag, viser at risikoen for Alzheimer og annen demenssykdom øker med daglig forurensning og dårlig luftkvalitet. Fra før vet vi at forurensning i byene kan gi oss luftveislidelser, hjerte- og karsykdommer og kreft. Også dette har en sosial dimensjon. Folk med høye inntekter velger sjeldent å bosette seg langs de mest trafikkerte bygatene.

Enkelte politikere mener at det å forebygge sykdom er noe den enkelte av oss har ansvar for. Selvsagt har vi ansvar for egen helse. Men det er ikke effektivt å bare appellere til at den enkelte får skjerpe seg, og stemmer dårlig med idealer de fleste av oss synes er viktig – å bry oss om hverandre.

Skal vi gi praktisk støtte til de foreldrene som synes det er vanskelig å sikre barna sine riktig kosthold og nok mosjon, eller skal vi bare be dem ta seg sammen? Skal vi bry oss om at dårlig byluft kan stjele helse og leveår fra folk, eller mene at den enkelte får passe på hvor en bor? Skal vi si at økende fedme og stillesitting er en fellesutfordring som vi kan hjelpe hverandre med?

Jeg kunne ønske flere av de politiske journalistene kunne stille politikerne spørsmål om hvordan de vil forebygge sykdom og utjevne sosiale helseforskjeller. Og tenk hvor bra det kunne blitt om dette var noe partiene begynte å konkurrere like flittig om som hvem som kan legge til rette for flest sykehusbehandlinger! Det er i kommunene folk bor, og det er der jobben må gjøres.