Stikkord

, , , ,

Hand of woman touching senior man in clinic

I årene som kommer må personer med demens bo lenger hjemme. Dette var helsedirektør Bjørn Guldvogs klare råd til kommunene, da rapporten «Ressursbruk og sykdomsforløp ved demens» nylig ble lansert. Uten nye medisinske framskritt står vi overfor en sterk økning i antallet som får demens. Rapporten anslår at behovet for sykehjemsplasser i 2030 blir 40 000, mot 28 000 i dag. Fram mot 2060 vil behovet øke til 70 000. Kommunene må satse mer på hjemmetjenester, slik at flere kan bo lenger hjemme, var helsedirektørens konklusjon.

Men hva om kommunene utsetter sykehjemsinnleggelser, uten å bedre hjemmetjenester og dagtilbud? Da vil enda større omsorgsbyrder løftes over på de pårørende. Det må vi ikke tillate.

Den nye rapporten dokumenterer at pårørende allerede har svært omfattende omsorgsoppgaver. 90 prosent av personer med demens mottar hjelp fra pårørende. Når en demensdiagnose blir stilt, ytes det i gjennomsnitt 60 til 85 timer hjelp i måneden. Og rett før innleggelse på sykehjem yter pårørende rundt 160 timer hjelp i måneden.

Det er oppsiktsvekkende lite tjenester som ytes til hjemmeboende med demens. En person med demens får gjennom sykdomsforløpet hjemmehjelp for gjennomsnittlig tusen kroner i måneden. I den siste tiden før sykehjemsinnleggelse gis det i gjennomsnitt fire timer hjemmesykepleie i uka. Bare 20 prosent benytter dagtilbud i dag, og de er der i gjennomsnitt 1,5-2 dager i uka. Dette er gjennomsnittstall, så noen får mer, mens andre får mindre. Hvis kommunene legger mer ressurser i hjemmetjenestene, kan det hende de kan endre behovet for sykehjem. Men kommunene bør være forsiktige med å kalkulere med det.

Når vi snakker om at flere med langtkommen demens skal bo hjemme, så snakker vi også om livet til de pårørende. Pårørende gir ofte uttrykk for at de har dårlig samvittighet, når de må innse at det er tid for å be om sykehjemsplass for sine kjære. Det blir ikke bedre av at kvaliteten ved sykehjem kan variere sterkt. Det må være lov å sette en grense, når belastningen ved å ha en som har demens hjemme blir for stor for en ektefelle, sønn eller datter. Jeg tror de fleste strekker seg så langt de kan, og mange litt lenger enn hva godt er.

Det vil bli lettere både for de pårørende og de som har demens, om hjemmetjenestene styrkes, om boliger kan tilpasses bedre, og teknologi tas mer i bruk. Tjenestene bør dessuten rettes mer inn på å støtte opp om mestring, og det man kan klare selv. Vi kan mobilisere flere frivillige til å bidra til positiv aktivitet og avlastning. Men før kommunene konkluderer med at det går an å presse grensene for hvor lenge mennesker med demens kan bo hjemme, må de lytte nøye til de pårørende og de som selv har demens, slik at vi får de rette nyansene inn i denne debatten.

Vi må møte utfordringen med flere eldre og flere med demens, med ambisjoner om å løse omsorgsoppgavene i fellesskap, og ikke løse kommunenes utfordringer med å velte større oppgaver over på familiene. Og så må vi arbeide offensivt ut ifra den kunnskapen vi allerede har om mulighetene til å forebygge demens, og forske mer på forebygging og behandling. Samtidig som kommunene må forberede seg på økte omsorgsoppgaver, må innsatsen trappes opp for at færre skal få demens.