Stikkord

, , , ,

LE TROISIEME AGEHvor god er ideen om å bygge en felles «demenslandsby» for 14 kommuner innen et fylke? I Vestfold utredes dette nå. Min umiddelbare tanke er at dette ikke virker så klokt.

Ideen til demenslandsby kommer fra Nederland, der mange har besøkt Hogeweyk demenslandsby. Vi i Nasjonalforeningen for folkehelsen har forsøkt å bidra til å sortere hvilke ideer som vi gjerne kan importere derfra, og hvilke som ikke er så gode. Det er mye ved demenslandsbyen som er bra: det er lite institusjonspreg, det blir tatt hensyn til den enkeltes interesser og preferanser, beboerne får ta del i hverdagslige gjøremål, og det legges vekt på meningsfylte aktiviteter.

En av ideene vi ikke synes er så bra, er å basere så mye av driften på ufaglærte som de gjør ved Hogeweyk. Det har Larvik kommune fått med seg, kan vi lese i sakspapirene som nylig var til behandling i kommunestyret. Jeg er ikke så redd for at vi skal ta etter, når det gjelder bemanning, men det er andre viktige innvendinger som politikerne i Vestfold må se nærmere på. Hvor klokt er det å lage en institusjon som innebærer at folk må flytte ut av kommunen, dersom de får alvorlig demens? Selv om det er korte avstander i Vestfold, vil reiseveien for pårørende bli lengre, om deres kjære er på den andre kanten av fylket. Dette kan føre til at muligheten for å reise på besøk begrenses mer enn nødvendig.

De som har demens må få være aktive, og ta del i lokalsamfunnet så lenge som mulig. Derfor må vi skape et mest mulig demensvennlig samfunn, blant annet ved at folk får kunnskap og forståelse til å omgås mennesker med demens med respekt og hjelpsomhet. Fremmer vi en slik holdning i lokalsamfunnene, dersom vi samtidig legger opp til sentraliserte institusjoner uten tilknytning til nærmiljøene?

Til tross for at over 80 prosent av beboere på sykehjem har demens, er dagens sykehjemsarkitektur i mange tilfeller lite egnet for å skape gode forhold for mennesker med demens. Når mange kommuner nå må øke kapasiteten for heldøgns pleie, er det viktig å ta utgangspunkt i hva som gir gode fysiske rammer for det kvalitetsmessige innholdet. Rapporten «Er smått alltid godt i demensomsorgen» fra KS og SINTEF tar for seg kunnskapsgrunnlaget for å vurdere hva som er gode bo- og tjenestetilbud for personer med demens. Denne viser at det er behov for et fysisk miljø som legger til rette for personsentrert omsorg, opplevelse av hjemlighet, gode sosiale relasjoner og meningsfylt aktivitet.

Det er absolutt gode ideer å hente fra demenslandsbyen som kan bidra nettopp til dette. Men vi må finne løsninger som er egnet i små norske kommuner, og som ikke virker segregerende og stigmatiserende, løsninger som er gode både for beboere, ansatte og pårørende. Disse løsningene finner en kanskje best, når kommunene er lydhøre overfor hva de berørte selv tenker. Så kjære Vestfold-politikere – finn fram til dem som nettopp har fått en demensdiagnose og deres pårørende, og hør hva de mener. Hvilke ønsker har de for omsorgstilbud, når det blir for vanskelig å bo hjemme?