Stikkord

, , ,

istock_bloggNår vi ser på hvem som ringer til hjelpelinjene Hjertelinjen og Demenslinjen, og ser på statistikken over hvem som besøker helseinformasjon på Nasjonalforeningen for folkehelsens nettsider, er det tall som er verdt å dvele litt ved på en 8.mars. 75 % av de som bruker nettsidene er kvinner. Det de søker mest etter, er informasjon om demens.  Når det gjelder pårørende som ringer Hjertelinjen, er det dobbelt så mange kvinner som menn. Til Demenslinjen er 38 % av alle som ringer inn døtre til en som har demens, eller en de er bekymret for når det gjelder mulig demens. Det er tre ganger så mange døtre som sønner som ringer.

Dette kommer neppe som noen bombe på noen. For omsorgsarbeid er ikke likt fordelt i norske familier. Småbarnsfasen er ofte i fokus i likestillingsdebatten, kanskje mye fordi mange av debattantene selv befinner seg i en god skvis mellom jobb og småbarn. De fortjener all drahjelp de kan få for å få familieliv og jobb til å gå i hop, og støtte i kravet om at arbeidet i heimen må være rettferdig fordelt. Men vi må ikke glemme å ha ambisjoner om likestilling også i andre livsfaser. I våre dager er det dessuten mange som får barn seint, og som kommer i en dobbelt tidsklemme med både små barn og foreldre som trenger omsorg.

Mange av døtrene som ringer til demenslinjen gir uttrykk for at de strekker seg langt. En av sykepleierne som besvarer Demenslinjen forteller at ofte vil den som ringer bare høre at det hun gjør er bra nok, at hun ikke behøver å strekke seg enda lengre. Mange har dårlig samvittighet. Kanskje er de i en situasjon hvor det faktisk er umulig å strekke helt til. Kanskje legger de lista litt for høyt for seg selv, og sliter med å bestemme seg for at ting er bra nok.

Av og til hører jeg noen si at pårørende velter for mye ansvar over på de offentlige tjenestene. De finnes sikkert også, men det vi må bry oss om er alle de pårørende virkelig gjør en stor omsorgsjobb og som står på. De er ikke bare damer. Menn – sønner og ektefeller – står også på og gjør en fantastisk omsorgsjobb. Men dessverre tyder statistikk og forskning på at likestillingen ikke er på plass når det gjelder omsorg for eldre generasjoner.

En undersøkelse gjennomført av NOVA viste at de fedrene som tok mye ansvar for småbarn hjemme, ikke hjelper mer til hos foreldre enn de som er i familier med mer tradisjonelt kjønnsrollemønster. Forskernes utgangspunkt var at at en ny generasjon fedre som tok mye ansvar hjemme, kanskje også ville bli mer aktive sønner når det gjaldt å ha omsorg for foreldre. Statistikken, som er en del av den store norske undersøkelsen Livsløp, generasjon og kjønn (LOGG) ,viste at dette ikke har slått til så langt.

I årene som kommer vil flere eldre trenge omsorg. De offentlige tjenestene må bygges ut. For eksempel trenger vi flere dagtilbud til personer med demens. Det er viktig for de som har demens, men det kan også sees på som et likestillingstiltak. Men den familiebaserte omsorgen blir fortsatt viktig. Det er verken mulig eller ønskelig at det offentlige skal løse alle omsorgsoppgaver. Om ikke disse omsorgsoppgavene skal løses gjennom en rettferdig arbeidsdeling mellom kvinner, kommer kvinner fortsatt til å jobbe mye deltid og gå tidlig av med pensjon for å yte omsorg til familiemedlemmer. Så her må det vel kjøres likestillingsdebatt?