Stikkord

, , ,

Lonely old man staring out of a windowDet er helt nødvendig å si to ting først: Folk i Norge må ikke være redde for å ta i mot en sykehjemsplass når det virkelig er behov for det. Og: ansatte ved sykehjemmene gjør en viktig jobb, og som oftest en bra jobb. Men vi er nødt til å snakke om det som ikke er bra. Derfor var dagens kronikk i Aftenposten fra pårørende Tore Westhrin viktig. Alt for sjelden hører vi stemmene til de som bo på sykehjem eller til de som er pårørende.

Når det svikter på så mange punkter som Tore og kona hans erfarte er det et lederansvar å rydde opp. Ansatte må møtes med tydelige forventninger og god veiledning. Ledere må kommunisere tydelige mål og verdier. Dette opplevde jeg da jeg besøkte Mørkved sykehjem tidligere i vår. Lederen der, Elsa Fagervik Kommedahl, setter tydelige krav til de ansatte og det trives de åpenbart med. Ett krav er at ansatte er ute hos beboerne, vaktrom finnes ikke her.

Vi må dessverre se i øynene at det er ganske alvorlige tegn på svikt ved mange sykehjem. Det viser både tilsyn og forskning. En annen kunnskapskilde er Demenslinjen. De som tar telefonen på Demenslinjen snakker så å si daglig med pårørende som er opprørte over sykehjem. Ofte handler det om personalets holdninger, mangel på informasjon, lite involvering, lite aktivitet, overdreven medisinering og for lite tilpasning til den enkeltes behov. De pårørende føler at de ikke blir hørt og at betydningen av deres kompetanse og kjennskap til personen blir underkjent.

Pårørende og kronikkforfatter Tore Westhrin, pleie- og omsorgssjefen i Bærum kommune, helseministeren og undertegnede møttes til debatt i NRKs Dagsnytt 18 i dag. Jeg brant egentlig inne med de tre forslagene jeg satt ned til helseministeren før debatten. De kommer her:

  1. Sørg for at arbeidet med en ny trygghetsstandard ikke bare ender i økte rapporteringskrav og byråkrati. Som øverste helseleder må du sette tydelige mål for hva kvalitet betyr. Slik dette arbeidet nå utvikler seg, virker det dessverre veldig lite ambisiøst.
  2. Lag en skikkelig etter- og videreutdanningssatsning på linje med den vi har i skolen. Ansatser er satt i gang, men vi er langt fra den systematikken, de ressursene og den strategiske satsingen som er gjort i skolen. Behovet er enormt.
  3. Gi en tydelig beskjed til alle nivå i helsevesenet om at personer med demens og deres pårørende skal bli lyttet til og ha mulighet for medvirkning. Dette er en gruppe som har fått kommet alt for lite til orde.