wordpress_hanne

Begge foreldrene til Hanne Nerland (36) har fått demens. «Frykten for å få demens er vond. Jeg tenker på barna mine og håper forskerne finner en løsning før det blir min tur,» sier hun. 

Er det mulig å glemme demens uten å ha demens? Ja, vi tror det. Og vi mener vi må ha såpass til visjon for arbeidet vårt med å skaffe penger til forskning og drive arbeidet med å forebygge demens.

Hvor ofte tenker du på tuberkulose? Tuberkulose er en bekymring vi har glemt. For hundre år siden var det en sykdom som hver eneste familie i Norge fryktet og forferdelig mange erfarte. Noen få mennesker er berørt av tuberkulose i dag også, men den epidemien som herjet i mange tiår er glemt.

Det kan skje med demens også. Det er sikkert ikke slik at vi får utryddet demens, men vi kan komme dit vi er kommet med tuberkulose. En vakker dag kan vi ha utviklet gode måter å drive forebygging på, slik at langt færre får demens. En vakker dag kan vi være i stand til å stille diagnose tidlig, finne ut om vi har risiko for demens, og ha medisiner og kunnskap som gjør at vi kan hindre sykdommen i å utvikle seg. Vi kan komme dit, men det krever fortsatt mange år med intensiv forskning i mange land.

Gevinstene ved forskningsgjennombrudd vil være store. Demens er svært alvorlig for den som rammes og de pårørende, men har også store samfunnsmessige konsekvenser. Demens er en hovedfaktor bak kommunenes omsorgsutgifter. Derfor er det merkelig at ikke myndighetene er mye mer på offensiven når det gjelder å fremme forskning på demens. Sammenliknet med forskning på kreft for eksempel (som vi også trenger mye forskning på!), har demensforskningen kommet seint i gang og med alt for lite satsing. Det vil vi gjøre noe med!

Forskning er dyrt, og tar lang tid. Forskning på hjernen er komplisert. De færreste av oss vil invitere forskeren til å rote rundt inne i hjernen vår. For å kunne utvikle medisiner må vi først kommer mer til bunns i årsakene til demens, og så må medisiner prøves ut på trygge måter. Flere bomforsøk er gjennomført, men det er knyttet visse forventninger til ferske forsøk mot medisiner som skal redusere det plakket som oppstår i hjernen ved Alzheimers sykdom.  

Forskning på forebygging er mindre risikabelt og mer lovende i øyeblikket. Det foreligger allerede kunnskap som vi kan lære av og sette i sving tiltak ut i fra. Det er særlig den finske studien FINGER (Finnish Geriatric Intervention Study to Prevent Cognitive Impairment and Disability) som har vakt oppsikt. Studien viser, som den første, at demens kan forebygges gjennom systematisk arbeid med risikofaktorene som er forbundet med sykdommen. 1260 finner i alderen 60-77 år ble delt i to grupper. Den ene gruppen var en kontrollgruppe, mens medlemmene av den andre fikk systematisk hjelp til sunt kosthold, deltakelse i treningsaktiviteter, hukommelsestrening og håndtering av risikofaktorer knyttet til hjerte- og karsykdom. Etter to år viste det seg at medlemmene av kontrollgruppen hadde 31 prosent større risiko for hukommelsesproblemer og annen kognitiv svikt, enn de som var med i forsøket med intensiv livsstilsveiledning.

Professor Miia Kivipelto som har ledet denne studien sier at hun har håp om at denne typen systematisk livsstilsveiledning og treningsprogrammer kan utsette demens med 5–10 år. Dette vil innebære at mange eldre vil kunne leve livet ut uten alvorlig demens. Dersom en gjennom slik innsats kan skyve på demens med så mange år, viser beregninger at en kan halvere antallet mennesker med demens.

Gjennom arbeidet til mange nok dyktige forskere i mange nok land over lang nok tid, så vil gjennombruddene komme – slik at vi en vakker dag kan si at vi har glemt demens.