Stikkord

, ,

hands of elderly pair by CU, hugsOm en av de nærmeste i familien blir alvorlig syk, blir du en pårørende. Noen ganger kan det bety at livet ditt forandres for mange år framover, og dine egne planer og ønsker må komme i annen rekke. Jeg møter mange som er pårørende til noen som har demens. Noen er ektefeller, andre er barn eller annet familiemedlem. Mange er yrkesaktive, mange er eldre som har egne helseproblemer.

Pårørende opplever ofte at de må være både talsperson og koordinator av ulike tjenester. Til  Demenslinjen ringer pårørende ofte fordi de sliter med å finne ut hvem de kan få hjelp av i kommunen. De trenger informasjon om  hvilke rettigheter de har, og de forteller om hvordan de må jobbe for å skape forståelse for behovene til den som er syk. Alt dette kommer på toppen av de største bekymringene – nemlig at en du er glad i har fått en dødelig sykdom, har fått livet endret og har fått plager og vansker. Mange vil sørge over at en ikke lenger kan møtes på likefot som ektefeller, eller at en trygg og sterk mamma eller pappa nå er blitt avhengig av din hjelp og omsorg. Så er det atferdsendringer som kan krever mye tålmodighet, for eksempel med spørsmål som stilles om og om igjen. I Nasjonalforeningen for folkehelsen er vi opptatt av at det må fokuseres mer på de ressursene som folk med demens fortsatt har intakt, men like viktig er det med støtte til de pårørende i deres situasjon.

I dagens VG etterlyses bedre støtteordninger for pårørende som har store omsorgsoppgaver. Det kan det sikkert være gode argumenter for, men dette trenger vi en nyansert debatt om. Her er i hvert fall tre motforestillinger som det må tas hensyn til:

Vi må ikke få ordninger som gjør at folk føler seg presset ut av arbeidslivet. Det må ikke bli slik at en yrkesaktiv ektefelle skal føle plikt til å ta i mot omsorgslønn eller pleiepenger i stedet for å jobbe. På samme måte som vi har barnehager, må det finnes omsorgsløsninger og dagaktivitetstilbud som gjør at ektefeller til personer med demens trygt kan gå på jobb.

Vi må ikke få ordninger som gjør det mer lønnsomt for helsefaglig utdannede i lengre tid å pleie familiemedlemmer, framfor å jobbe i omsorgssektoren. I de kommende årene kommer vi til å ha stort behov for kompetente helsearbeidere i hjemmetjenester og ved sykehjem.

Vi må ikke få ordninger som gjør at de pårørende forventes å strekke seg lenger fordi de får betalt. Veldig mange strekker seg lenger enn de har godt av, fordi de ønsker å yte omsorg eller fordi de ikke har noe valg. Når omsorgsbyrdene går på helsa løs, hjelper det lite med penger. Skjønt det selvsagt er viktig å få økonomisk hjelp dersom dårlig råd er noe som sliter på toppen av sykdom. Det er stort behov for bedre avlastningstilbud for pårørende.

Hva synes dere som selv er pårørende?

PS, her finnes en del informasjon om hvilke rettigheter som finnes for pårørende i dag.