Stikkord

, ,

sad old man on a blackVG omtalte denne uka en undersøkelse som viste at Alzheimer og kreft er de sykdommene som folk over femti år frykter mest.  I undersøkelsen, som er gjennomført ved Universitetet i Tromsø, oppga 39 prosent at de hadde «sterk frykt» for å få Alzheimers sykdom. Kun to prosent hadde «sterk frykt» for hjerteproblemer, til tross for at det er den vanligste dødsårsaken i Norge.

Alzheimer og andre demenssykdommer er noe som rammer mange, men de aller fleste av oss får ikke demens. Det er likevel ikke så rart at vi frykter en sykdom som er dødelig, som det ikke finnes behandling mot, og som rammer hjernen; det organet som mest av alt avgjør hvem vi er.

Da vi snakket om VGs artikkel, var det flere kollegaer som sa de kjente folk som hadde googlet demens etter episoder med glemsomhet – i frykt for å være alvorlig syke. De som svarer på Demenslinjen forteller også at mange ringer og er bekymret for demens på grunn av glemsomhet.

Det er bra at folk flest nå vet at demens er sykdom i hjernen og ikke bare en del av normal aldring. Det er også bra at folk er opptatt av å finne ut om det kan være demens dersom de har tydelige symptomer. For selv om det ikke finnes kurerende behandling, er det viktig å ha kunnskap om sykdommen og hjelp til å takle den så tidlig som mulig. Det er også bra at vi nå snakker mer åpent om demens fordi det angår så mange, og fordi åpenhet fremmer forståelse for hvordan de som har demens og deres pårørende har det. Ulempen kan være at flere bekymrer seg for at også de kan bli rammet.

Frykt og bekymringer for sykdom kan utvikle seg til noe som virkelig ødelegger for oss, hindrer vår livsutfoldelse eller tar fra oss nattesøvnen. Dersom en en stadig går rundt og er på vakt mot symptomer,vil en hele tiden kunne finne dem. Alle glemmer vi innimellom, men det behøver ikke være demens om du synes det tiltar med alderen. Det behøver aldeles ikke være demens om du står i kjellerboden og har glemt hva det var du gikk for å hente, eller plutselig ikke husker navnet på en gammel bekjent. Heller ikke om du gjør noe irrasjonelt. Har du mye å tenke på, eller har du sovet dårlig, kan det være forklaring god nok i massevis. Det kunne for eksempel være forklaringen på en episode vi humrer over i min familie. Jeg skulle legge en ekstranøkkel under dørmatta ute til en i familien som hadde glemt nøkkel (husker ikke hvem..) Vedkommende kom hjem og fant ingen nøkkel. Etter hvert viste det seg jeg hadde lagt nøkkelen under den matta som befant seg på innsiden av døra. Sånt skjer og som oftest ikke på grunn av sykdom.

Hva er det som gjør at man innser at en selv eller en av ens nære kan ha demens? Når jeg spør, er svaret ofte at det er ganske dramatiske ting. En dame fortalte at mannen hennes hadde tenkt seg på kino en kveld som hun hadde syklubb. Da han kom hjem, fortalte han at det ikke ble noe kinobesøk fordi Saga Kino var revet. Han hadde ikke klart å finne kinoen han hadde vært på så mange ganger. Selv trodde han fullt og fast på denne forklaringen. Da forsto kona at det måtte være noe skikkelig galt.

Hukommelsen vår er påvirkelig og kan variere med dagsformen. Mange har mye å gjøre nå i julerushet. Vi kan sikkert oppleve at det er litt for mye å tenke på, og at hukommelsen kan glippe. Det er sannsynligvis ikke demens når du synes du glemmer mye, men ring gjerne Demenslinjen og ta en prat med de kloke og hyggelige sykepleierne våre. Så får du kanskje en bekymring mindre!