Stikkord

, ,

sad old man on a black

Med tanke på de oppgavene som ligger foran oss, er det lite temperatur i valgdebatten om eldreomsorg. Det kan være fordi vi nå har historisk få nordmenn i de eldste aldersgruppene. En annen forklaring kan være at partiene er så enige at det ikke blir noe fart i debatten. Eller kan skyldes at omsorg er et kommunalt ansvar og ikke så aktuelt før et stortingsvalg? Disse forklaringene rimer dårlig om vi sammenlikner skoledebatten. Partiene er grovt sett enige om det meste som gjelder skole, som også er et kommunalt ansvar. Likevel diskuteres skole så busta fyker, og velgerne rangerer det som den viktigste saken foran valget. Og selvsagt er skole utrolig viktig.

De siste dagene har Aftenposten satt sykehjemsbygging på dagsorden. Helse- og omsorgsminister Høie mener kommunene trolig undervurderer behovet for sykehjemsplasser de kommende årene. For det er ingen liten utfordring vi står overfor når det gjelder befolkningsutvikling og eldrebølge. Fra 2020-2030 vil antallet eldre over 80 år øke med 50 prosent. Veldig mange åttiåringer er friske og spreke, men etter fylte 80-85 år øker risikoen for å få helseproblemer drastisk. Nesten halvparten av 90-åringene har demens. Og det er blant de eldste at problemene med ensomhet virkelig er utbredt.

Politikere og helsemyndigheter snakker nå veldig mye om at flere eldre må kunne bo hjemme lengre. Det er en god visjon at vi skal ha gode og aktive liv, med tilhørighet i nærmiljøene og trygghet hjemme også sent i alderdommen. Men likevel vil svært mange av oss nå et stadium i livet hvor vi trenger heldøgns helsetjenester over tid. Da må det finnes en institusjonsplass. Hvem skal bestemme når en plass på sykehjem er det beste? Skal det bare være en objektiv, medisinsk vurdering, eller skal en også respektere den enkeltes følelse av at det ikke lenger er trygt å bo hjemme? Og hva med de pårørende – skal de få lov til å ønske seg å slippe ansvaret på et tidspunkt?  Aftenposten skrev denne uka om Alfhild Valeur på 103 år. Hun ønsker seg en sykehjemsplass, men kommunen synes hun er for frisk. Hvem vet best hva som er bra for 103-åringen?

Mange pårørende som ringer til Demenslinjen forteller at de er veldig slitne. En datter fortalte at hun måtte besøke moren sin hver eneste dag for å hjelpe til. En av våre likepersoner forteller at hun nå er delvis sykemeldt for å få dagene til å gå i hop. Hun har omsorg for en ektefelle med demens, og dagtilbudet han får er lite forutsigbart. De aller fleste av oss ønsker å gi omsorg og støtte til dem vi er glad i. Det faller oss naturlig. Men det går en grense når omsorg for en forelder kommer på toppen av arbeid og ansvar for hjemmeboende barn. I vårt land er kvinner yrkesaktive og mange får barn seint, slik at en fortsatt har hjemmeboende barn når foreldre når en høy alder. Vi har ikke en hær av hjemmeværende kvinner som står klar til å ta hånd om eldrebølgen. Og vi bør ikke ønske oss en slik, fordi vi kommer til å trenge alle som kan arbeide. Når politikere og helsemyndigheter snakker om at flere må bo hjemme lengre, må pårørendes situasjon tas med i betraktningen. Hvis ikke vil konsekvensen bli at flere pårørende sliter seg ut, pådrar seg sykemeldinger og tidlig pensjonering. Det har vårt arbeidsliv ikke råd til, og dette vil rokke ved grunnleggende kvaliteter ved vårt velferdssamfunn.

I følge rapporten som Aftenposten omtaler, tenker tre av ti kommuner å redusere antallet sykehjemsplasser fram mot 2020. Dette kan bety en svært krevende omstilling i årene deretter, hvor alt tyder på et sterkt behov for flere heldøgnsplasser. Når en følger med på valgkampen virker det ikke som partiene tenker så mye lenger enn til litt ut i neste valgperiode. Det er synd, for vi står foran en virkelig stor utfordring for den norske velferdsstaten. Kommunene vil trenge mye penger for å opprettholde og bygge ut sine omsorgstilbud. Sykehusene vil oppleve en sterk vekst i antallet eldre med sammensatte helseutfordringer, slik som kombinasjonen kreft og demens. Hvordan ønsker vi at samfunnet skal takle dette? Skal vi løfte i flokk eller skal vi velte belastningene over på familiene?