Stikkord

, , ,

Lisbeths bloggEt viktig budskap fra Nasjonalforeningen for folkehelsen har lenge vært å formidle at det er mulig å leve godt med demens. Alzheimer og andre demenssykdommer har tradisjonelt vært forbundet med håpløshet. Vi er derfor opptatt av å peke på muligheten til å leve best mulig med sykdommen. For den muligheten finnes, dersom demenssyke blir møtt med god hjelp fra offentlige helse- og omsorgstjenester, og forståelse og støtte fra venner, familie og samfunnet for øvrig.

Som interesseorganisasjon jobber vi utrettelig for å få bedre kvalitet i eldre- og demensomsorgen. I dette påvirkningsarbeidet mot myndighetene er det også viktig å vise at det nytter. Det vil bli bedre å bo på sykehjem om de ansatte har skikkelig kompetanse. Og det går an å bo lengre hjemme med god livskvalitet, dersom man har et dagaktivitetstilbud og pårørende får avlastning.

I all kommunikasjonen om at hverdagen med demens kan bli bedre, er det noen stemmer som ikke har kommet like tydelig til orde. Det er alle de pårørende som ikke får den støtten og avlastningen de trenger. Alle de som er pårørende til en demenssyk som ikke har et verdig liv. De pårørende som står på til de stuper.

Da vi planla årets Demensaksjon, valgte vi å gi denne gruppen en stemme. Alle de slitne og frustrerte pårørende, og alle de som frykter å komme i den situasjonen en gang i framtida.

Det er sterke budskap som de siste ukene er formidlet i sosiale medier. «Noen ganger skulle jeg ønske han var død», «Jeg vil ikke bli pleietrengende og komme på sykehjem», «Tenk om jeg ikke klarer å ta vare på henne alene», «Jeg er redd for å la mor være alene hjemme».

Reaksjonen har også vært sterke. Vi har fått kritikk for å svartmale og skape frykt og bekymring. Sykehjemsansatte og pårørende som har erfaring med gode sykehjem, har ønsket å nyansere bildet. Men først og fremst har vi fått mange, mange tilbakemeldinger fra pårørende som bekrefter at hverdagen er ille.

Nær 60 prosent av pårørende til personer med demens er så mentalt utmattet at de kunne fått en eller flere psykiatriske diagnoser. Det har vært mange rop om hjelp, og alle har fått svar og invitasjon til å ringe vår Demenslinje eller snakke med noen av våre mange likepersoner.

Ingen er tjent med at pårørende sliter seg ut og selv blir syke, slik tilfellet altfor ofte er. Men dessverre er det ikke slik at alle pårørende som har behov for det vil få den hjelpen de så sårt trenger, og har krav på, fra de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det er hjerteskjærende og opprørende å høre de maktesløse historiene mange forteller.

I årets valgkamp ble eldreomsorgen et mindre omtalt tema enn  tidligere. Det er kanskje lett å få inntrykk av at behovene for eldreomsorg er mindre, fordi eldre har fått bedre økonomi og mange har god helse. Men det må ikke føre til at vi glemmer dem som har størst behov for en god eldreomsorg, alle dem som har demens.

I dag er det over 77 000 som har demens i Norge. I løpet av et par tiår vil det, pga eldrebølgen, være dobbelt så mange, om vi ikke lykkes i å løse demensgåten. For alle demenssyke, og deres pårørende, er det avgjørende at helse- og omsorgstjenestene gir mye mer støtte og hjelp i framtida enn det mange opplever i dag. Vi forventer at det nye Stortinget setter dette på dagsorden!