Stikkord

, ,

sad old man on a black  «Den demografiske utviklingen vi ser i Norge og andre europeiske land viser at kommunene verken har kapasitet eller økonomi til å fortsette å levere helse- og omsorgstjenester på samme måte som de gjør i dag.» Dette sitatet innleder et notat som er skrevet i Helsedirektoratet til et møte jeg skal være med på i neste uke. Omtrent de samme formuleringene kan en støte på i mange andre sammenhenger. I notatet jeg har foran meg, dreier det seg om at det må satses mer på velferdsteknologi. Det er jeg enig i at vi må. Men jeg synes det er viktig å stille seg kritisk til et premiss om at kapasitet og økonomi  når det gjelder omsorg i kommunene på en måte skal være en naturgitt størrelse, og at det bare må gå nedover i det kommende årene. I hvilken grad det blir kapasitet til å opprettholde gode tjenester i kommunene er i stor grad et politisk spørsmål.

Den demografiske utviklingen er selvsagt en stor utfordring. Men før vi konkluderer med at vi må senke ambisjonene for velferdsstaten må vi stille oss (og politikerne) noen grunnleggende spørsmål: Hvor viktig er helse? Jeg tror de som sliter med alvorlig sykdom vil skrive under på at det er viktigere enn det aller meste. Endringer i helsa kan snu om på alle våre livsplaner. Trygghet for at vi kan få den beste tilgjengelige behandlingen uavhengig av lommeboka er helt avgjørende. Det kan hende at vi bare må akseptere økte utgifter til helse i de kommende årene, og heller se om det er andre ting vi kan kutte ned på. Det neste spørsmålet er hvor viktig er det for oss at våre nære og kjære får et godt omsorgstilbud? De som står nær noen med store pleie- og omsorgsbehov vil bekrefte at når tilbudet ikke er bra nok, påvirker det livet sterkt både for den som er syk og familien. Vi må være villige til å prioritere offentlige omsorgstjenester og politikerne må ikke skygge unna å diskutere økte skatter om det er nødvendig for noen av oss å bidra litt mer. Ingen av oss har så lyst til å betale mer skatt om vi ikke skjønner hva pengene skal gå til, men stilt overfor eventuelle drastiske kutt i tjenestetilbud kan det stille seg annerledes.

Og så må vi spørre oss: Hvor viktig er det at kvinner kan fortsette å være yrkesaktiv og ikke måtte slutte i jobb for å være omsorgsarbeider for de eldste i familien? Dette er viktig av likestillingshensyn. Ett tegn på at omsorgsoppgave ikke er jevnt fordelt mellom kvinner og menn er den forskningen som viser at de som har døtre får mindre hjemmehjelp enn de som har sønner. Men ta en kikk på demografien igjen – vi kommer til å trenge alle som kan jobbe framover. Av mange grunner bør framtidens omsorgsbyrder ikke veltes over på familien og kvinnene.