Stikkord

, , , ,

wordpress_hanneDet ligger ikke an til noen endring i omsorgspolitikken når Venstre nå går inn i regjeringen. I den nye regjeringsplattformen har Venstre fått inn noen av sine hjertesaker og tilgjengjeld har Høyre og FrP fått forsterke noen av sine. Det kan ikke være andre enn FrP som har ønsket punktet: «Utvide prøveordningen med statlig finansiering av omsorgstjenester, både i tid og i antall.» Kun seks kommuner har det vært mulig å få med på forsøket. Det kan alltid komme noe positivt ut av å prøve noe nytt, men det er så mye annet enn dette som framstår som langt mer effektivt.

Fortsatt savner jeg en skikkelig statlig satsing på langsiktig og målrettet kompetanseheving i omsorgssektoren, på linje med den vi har hatt i utdanningssektoren i over ti år.

Regjeringen vil arbeide for er mer «demensvennlig samfunn». Det er veldig bra. Men hvorfor holde liv i begrepet «demenslandsby»? Regjering vil «Styrke både kommunal og privat utbygging av trygghetsboliger, sykehjemsplasser, hospice, demenslandsbyer og private bofellesskap».

Intensjonen er god – trolig er målet å få flere institusjonsplasser for personer med demens som er preget av hjemlighet, aktivitet og personsentrert omsorg. Men begrepet kan undergrave arbeidet med et demensvennlig samfunn. Dette begrepet bygger på at de fleste som har demens bor hjemme, og er del av det vanlige samfunnet. Da må vi skape et samfunn med best mulig tilrettelegging og universell utforming også for denne gruppen. Vi vil ikke at en skal henvises til en egen landsby om du får en demensdiagnose. I vårt langstrakte og grisgrendte land bør vi heller ikke ønske oss at personer demens skal samles i store, egne institusjoner med lang vei for slektninger og venner som vil komme på besøk. Vi trenger gode omsorgsløsninger som er godt plassert i kommunene hvor vi bor og helst nær det nærmiljøet vi er knyttet til. En del kommuner er nå i gang med å planlegge sykehjem og omsorgsboliger slik at det legges til rette for generasjonsmøter, tett opp til skoler og barnehager eller med uteområder som kan brukes som samlingssteder for hele bygda. Det er en utvikling å heie varmt på.

Språk er viktig og både avspeiler og påvirker holdningene våre. Med en økende andel eldre og trolig en sterk vekst i antallet som har demens, trenger vi å spre forståelse for at demens er noe som kan ramme alle, særlig mot slutten av livet, og at det ikke skal være til hinder for at vi fortsetter å være en del av fellesskapet. Ordet demenslandsby trekker i en annen retning, mot segregering.

Vi har positive forventninger til den nye omsorgsreformen «Leve hele livet». Nettopp tilretteleggelse for gode generasjonsmøter og at vi kan leve gode liv midt i samfunnet hele livet burde bli et hovedperspektiv her, og da hører ord som «demenslandsby» ikke med.