Stikkord

, , ,

Jannicke_Granrud

Jannicke Granrud (53) var bare 51 år da hun fikk diagnosen Alzheimers sykdom. Denne uka ble hun intervjuet i Dagsrevyen. Anledningen var årets utdeling av Nasjonalforeningen for folkehelsens forskningspriser, og sammen med henne var mottakeren av årets forskningspris innen demens, psykiater  og forskningssjef Geir Selbæk. Han er en av dem som gir oss håp, ikke minst fordi han i tillegg til å tenke langsiktig også er opptatt av at forskningen skal fremme livskvalitet for dem som har demens i dag.

I intervjuet med NRK sier Jannicke at hun var redd for at hun skulle bli behandlet som «B-vare» etter at hun fikk diagnosen. Jeg tror jeg forstår hva hun mener. Ofte omtales mennesker som har en demenssykdom som «demente». En del kommuner snakker om å opprette «demenslandsbyer for demente». Det er godt ment, men slik språkbruk er med på å stigmatisere og gjøre folk som har en demenssykdom til endimensjonale objekter for andres omsorg og ikke enkeltindivider med en sykdom. Det er også vel og bra at vi diskuterer hva som gir de beste omsorgsløsningene for mennesker med langtkommen demens og omfattende hjelpebehov. Men vi må huske at de fleste som har demens bor hjemme, er en del av et nabolag og trenger å bli møtt med forståelse og menneskelig støtte i det samfunnet de fortsatt skal være en del av. Et demensforløp kan ofte strekke seg over svært mange år, og det gjelder også at vi klarer å fokusere på det friske hos en person, og ikke bare sykdommen.

Demens er fellesbetegnelse for en rekke ulike sykdommer som ødelegger hjernen, hvorav Alzheimers sykdom er den mest utbredte diagnosen. Det er ille at det fortsatt ikke finnes virksom medisin som kan kurere eller bremse sykdommen. Sykdomsbyrden ved demens er stor både for den enkelte og for samfunnet, og det ville bety enormt mye om vi fikk effektiv behandling. Internasjonalt står vi foran en forventet tredobling av antallet personer med demens de kommende tiårene. Det er dessverre lite som tydelig på at medisiner vil komme med det første, men håpet vil øke for hver forskningsmillion som settes inn.

Samtidig som forskningen må trappes opp, må det gjøres mer for at det skal bli enklere å leve med demens. Her er heldigvis mulighetene mange. Vi kan alle være med å skaffe oss litt kunnskap og være bevisste på hvordan vi skal møte Jannicke og andre på måter som ikke gir den følelsen av å være sett på som «B-vare». Vår kampanje for et mer demensvennlig samfunn handler om dette. Kommunene kan gjøre mye mer for å tilby meningsfylte aktiviteter og avlastning for pårørende. Det sier seg selv at dagaktivitetstilbud i tilknytning til sykehjem ikke er svaret for mennesker på 53 år med demens. Frykten for tap av verdighet, det å bare bli sett på som en representant for en diagnose og ikke det enkeltmennesket man er, frykten for ikke å bli møtt med hjelpsomhet, forståelse og respekt – den frykten noe mange som har demens gir uttrykk for. Og mange er bekymret for at belastningen på deres nærmeste blir for stor. Om løsningen på Alzheimer-gåten er vanskelig å finne, er alt dette noe vi kan gjøre noe med, og det er tankevekkende at mye av det viktigste vi kan gjøre, er nesten gratis.