Stikkord

, , , , ,

Active Seniors

.

Jeg fått tildelt taletid fra 17.05 til 17.08 på høring med Stortingets helse- og omsorgskomite i dag. Fordelen med kort taletid er selvsagt at en tvinges til å være poengtert.  Det er forbausende hvor mye kan få sagt med få ord, når tankene bak er noenlunde klare. Men så gjelder det jo at våre folkevalgte spisser ørene da.

Det er mye positivt å si om stortingsmeldingen «Leve hele livet». Men på så kort tid må nok manglene prioriteres. Virkemidlene regjeringen vil bruke er for svake i forhold til alvoret når det svikter. Noe av kvalitetssvikten kan gå på menneskerettighetene løs: for sein eller ingen diagnose, ulegitimert bruk av tvang og mange tilfeller av alvorlig feilmedisinering for å nevne noe.

Vi vil nok en gang be om en sterkere satsing på kompetanse i omsorgssektoren. Ingenting er viktigere enn folkene som jobber der. De må ha gode ledere, gode arbeidsbetingelser, nok kollegaer og fornuftige stillingsbrøker. Men ikke minst må de ha tilstrekkelig kunnskap og forutsetninger for å trygt å ivareta ansvar for mennesker med store helseutfordringer og ofte i en sårbar livssituasjon. Mens regjeringen «avskilter» lærere med årelang erfaring hvis de ikke har de rette studiepoengene, er omsorgssektoren full av ufaglærte. De fortjener flere tilbud om opplæring.

Vårt andre hovedpoeng er at vi må snakke om demens spesielt. Vi får ikke et aldersvennlig samfunn uten å ta hensyn til det store antallet mennesker med demens. Vi får ikke gode omsorgstjenester uten høy grad av bevissthet, kompetanse og tilrettelegging for demens som en særlig utfordring. Selv om det er mye i «Leve hele livet» som handler om demensomsorg, er det fortsatt behov for en spesiell statlig satsing på demens, en ny demensplan når dagens Demensplan 2020 går ut på dato om ett års tid. Ikke minst er dette viktig av hensyn til de rundt 4000 med demens som er under 65 år, og som dermed ikke er i den aldersdefinerte målgruppa for «Leve hele livet».

En side av saken skal jeg ikke bruke av de tre tilmålte høringstiden til, men det er fristende å slenge litt med leppa om at regjeringen skaper en reform hvor de kan ta ære for alt som går bra i den kommunale eldreomsorgen, og legge skylda på kommunene for det som ikke går så bra. For mens andre statlige reformer gjerne inneholder klare grep på statlig nivå, handler denne reformen om at kommunene må jobbe bedre med de lover og regler og ressurser de har. Det kan trolig bli utgangspunkt en lett forvirrende debatt om både skyld og ære i valgkampene framover.