Stikkord

, , , , , ,

sad old man on a blackEn av de vanligste telefonene til Demenslinjen er en som bekymrer seg for symptomer på demens hos en av sine nærmeste. Ofte er det en datter eller sønn som ser at mor eller far har fått problemer med å takle vanlige gjøremål, glemmer uvanlig mye, eller at noe ved personligheten virker annerledes. Mange er i villrede om hvor de skal gå med disse bekymringene, og da er Demenslinjen et godt sted å begynne.

Fastleger må ta sitt ansvar

En del av dem som ringer inn forteller om manglende respons hos fastlegen. «Mor opplevde at legen bare snakket det bort», fortalte en datter oss nylig. Dessverre får Demenslinjen mange lignende historier. Vi hadde håpet at det skulle komme færre slike telefoner etter at klare faglige retningslinjer for demens kom fra Helsedirektoratet for et drøyt år siden.  Retningslinjene gir omfattende råd, og er klare på at det som hovedregel er fastlegens ansvar å utrede demens og henvise videre til spesialisthelsetjenesten om det er behov for det.

Av og til hører vi at leger ikke synes det er viktig med diagnose, siden det ikke finnes behandling. En slik holdning er ikke i tråd med Helsedirektoratets retningslinjer. Det er alvorlig å få en demensdiagnose, men de fleste ser ut til å mene at det er bra å få en forklaring når en ikke lengre mestrer det som en gjorde før, eller når en nær og kjær har forandret seg. En tidlig diagnose gjør det også mulig å forberede seg på det som skal komme i det videre sykdomsforløpet. Av og til tar det tid med en diagnose fordi det er medisinsk vanskelig, men vi hører for ofte om andre forhold som forsinker det å få satt en rett diagnose til rett tid.

Pårørende bør høres

Ofte er det de pårørende som først blir klar over de tidlige tegnene på demens. Deres observasjoner er derfor svært viktig for legen å få, og retningslinjene trekker derfor fram at:

«Pårørende bør, etter samtykke fra pasienten, bli spurt om endringer i pasientens funksjon over tid, herunder endringer av hukommelse/kognitiv funksjon, aktiviteter i dagliglivet (ADL-funksjon), deltakelse i sosialt liv og atferd (depressive symptomer, passivitet, irritabilitet, uro og angst)

Planlegge tiden som kommer

Rett diagnose til rett tid øker mulighetene for at den som er blitt syk kan være med på å planlegge tiden som kommer, lære seg å bruke hjelpemidler før det blir for vanskelig, og komme med ønsker for hvordan en vil bli ivaretatt når sykdommen utvikler seg. Arv og økonomi kan ordnes mens samtykkekompetanse er tilstede, framtidsfullmakter kan skrives, og ikke minst kan en sammen med de nærmeste bearbeide de følelsesmessige reaksjonene på sykdommen. Gevinstene ved å få mer systematikk inn i denne delen av demensforløp er derfor store.

Denne uka har en rekke fastleger satt seg på skolebenken for å lære mer om demens på Primærmedisinsk uke i Oslo, og fått høre på erfaringer fra mennesker som er direkte berørt av demens. Med tanke på hvor vanlig det må være at fastlegene møter mennesker med demens, er det tankevekkende at dette i så liten grad har skjedd før, men det er en svært gledelig utvikling at det skjer nå!