Et nytt syn på aldring

Stikkord

aktiv aldring, alderdom, aldring, eldrebølgen

Utviklingen mot høyere levealder har gått så fort at vi kan snakke om en revolusjon de siste tiårene. Det at flere lever så lenge, betyr også at flere lever med sykdommer, men i gjennomsnitt får flere av oss flere friske leveår. Det er gledelig.

I forrige uke hørte jeg et spennenende foredrag av professor Rudi Westendorp. Han har skrevet boka «Growing Older Without Feeling Old: On Vitality and Ageing». Budskapet var at vi må se lysere på aldring. Mulighetene for å reparere, behandle og sette inn reservedeler er blitt svært gode. Vi må bort fra forestillingen om at vitalitet er noe som tilhører ungdommen, sa Westendorp og ba oss tenke over i hvilken grad vi forbant for eksempel 14-åringer med vitalitet. Interessant tankeeksperiment.

Ut i fra dette tenker jeg at vi ofte snakker for pessimistisk om eldrebølgen. Ja, det blir en utfordring at vi får så mange pensjonister i forhold til yrkesaktive. Men både dagens og framtidas eldre har store ressurser å bidra med både i og utenfor arbeidslivet. Eldrebølgen kommer for alvor etter 2025 når de store etterkrigskullene runder 80 år. Det er spennende å tenke over hvordan denne generasjonen av eldre vil bli. De som tilhører denne generasjonen har stått i spissen for store sosiale endringer:i synet på barndom og barneoppdragelse, i synet på ungdommen som en egen livsfase og de sto for kvinnenes inntog i politikk og arbeidsliv. Jeg tror ikke det er noen dristig spådom at denne gjengen kommer til å endre vårt syn på alder og alderdom, og det tror jeg blir bra.

Aktiv aldring kommer til å bli et viktig begrep framover. Det må ikke bare handle om arbeidslivet. Aktiv aldring må dreie seg om muligheter for folk til å kunne bruke sine ressurser, være med i aktiviteter som skaper mening og identitet, og som sikrer sosialt fellesskap og nettverk. Dette må ikke bare gjelde dem som er i topp form, men også for eksempel de som får demens, noe som vil gjelde mange. Alle må få mulighet til å være så aktive som de ønsker og kan mestre.

Et perspektiv som dessverre var fraværende i det interessante foredraget til Westendorp var hvordan vi skal forholde oss til sosiale helseforskjeller. Det er ikke helt tilfeldig hvem som får dårlig helse. Hvordan vi eldes har en hel del med hvilke økonomiske og andre forutsetninger vi har hatt tidligere i livet. I vårt samfunn har vi oppnådd en høy forventet levealder, men det er alvorlig at menn med universitets- eller høgskoleutdanning har 7 år lengre forventet levealder enn menn med grunnskole. For kvinner er forskjellen 6 år, i følge Folkehelseinstituttet. Dersom vi ønsker at flere skal få ta del i den aktive alderdommen, må samfunnet legge  bedre til rette for det gjennom hele livsløpet.

Selv om vi venner oss til å se på folk høyere opp i alder med mer optimistiske øye, må vi ikke komme dit at vi fornekter at livet også kommer med sykdom og død. Det må ikke bli tabu å være skrøpelig.

PS! På bildet – eksempler på folk som er rundt 80 i 2025.

Utenforskap

Stikkord

ensomhet, utenforskap

Mennesker trenger fellesskap med andre mennesker. Noen er mer sosiale enn andre, men i det store og hele er det viktig for oss å føle tilhørighet og fellesskap med andre.

En amerikansk undersøkelse viste at sosiale forbindelser, familie, vennekrets og arbeidskolleger øker sjansene til å leve lenge med 50 prosent. Forskerne konkluderer med at det å ha få venner, og ha lite kontakt med andre mennesker er like risikabelt som å røyke 15 sigaretter om dagen, å være en alkoholiker, å ikke trene eller å være overvektig.

Dette viser at det er tette sammenhenger mellom tynt sosialt nettverk og risikofaktorer for fysisk sykdom. Det er for eksempel også påvist sammenheng mellom ensomhet og høyt blodtrykk. Lite fellesskap med andre kan bidra til dårligere psykisk helse, men også til livsstil med risikofaktorer som røyking, overdreven bruk av alkohol, manglende mosjon og usunt kosthold.

Utenforskap er brukt som begrep i regjeringens folkehelsemelding. For kort tid siden kom en stortingsmelding med tittelen «Fra utenforskap til ny sjanse», og utenforskap var nylig tema for KS sin årlige konferanse for alle Norges ordførere.

Med blant annet økende arbeidsledighet, mange nyankomne flyktninger og unge som uføretrygdes som følge av psykiske problemer, er det mange som risikerer å ha lite nettverk. Om mange blir stående lenge utenfor arbeid eller utdanning, vil det koste dyrt, både for den enkelte og for samfunnet. Men dette handler også om helse og livskvalitet, ikke bare i psykisk forstand. Det har også relevans for bekjempelse av blant annet hjerte- og karsykdom og demens. For mange blir utenforskap til ensomhet.

En viktig folkehelseutfordring i Norge er sosial ulikhet i helse og levekår. En kunnskapsgjennomgang om sosial ulikhet i helse fra 2007, viste blant annet at de sosiale og økonomiske levekårenes innvirkning på helsa i mange tilfeller skyldes psykologiske mekanismer. Her nevnes risikofaktorer som «langvarig usikkerhet og engstelse, tapsopplevelser, lav selvfølelse, sosial isolasjon, opplevelse av maktesløshet og mangel på kontroll over arbeid og familiesituasjon».

Det å være med i en frivillig organisasjon kan gi tilgang til gode fellesskap og opplevelse av tilhørighet. Da er det tankevekkende at det også er sosial ulikhet i deltakelsen i frivillige organisasjoner, spesielt innen idrett, trim, kultur og fritid. Folk med minoritetsbakgrunn er sterkt underrepresentert i de aller fleste typer organisasjoner.

De frivillige organisasjonene må finne måter å nå ut til nye grupper, og diskutere hvordan vi kan legge til rette for at flere skal føle seg velkomne i organisasjonene. Og vi som jobber med folkehelse kan bli mer bevisst at gode fellesskap hvor folk får oppleve tilhørighet, mening, mestring og trygghet, i seg selv er helsefremmende.

Økte omsorgsbehov må løses i fellesskap

Stikkord

aktivitet, demens, eldreomsorg, pårørende, sykehjem

I årene som kommer må personer med demens bo lenger hjemme. Dette var helsedirektør Bjørn Guldvogs klare råd til kommunene, da rapporten «Ressursbruk og sykdomsforløp ved demens» nylig ble lansert. Uten nye medisinske framskritt står vi overfor en sterk økning i antallet som får demens. Rapporten anslår at behovet for sykehjemsplasser i 2030 blir 40 000, mot 28 000 i dag. Fram mot 2060 vil behovet øke til 70 000. Kommunene må satse mer på hjemmetjenester, slik at flere kan bo lenger hjemme, var helsedirektørens konklusjon.

Men hva om kommunene utsetter sykehjemsinnleggelser, uten å bedre hjemmetjenester og dagtilbud? Da vil enda større omsorgsbyrder løftes over på de pårørende. Det må vi ikke tillate.

Den nye rapporten dokumenterer at pårørende allerede har svært omfattende omsorgsoppgaver. 90 prosent av personer med demens mottar hjelp fra pårørende. Når en demensdiagnose blir stilt, ytes det i gjennomsnitt 60 til 85 timer hjelp i måneden. Og rett før innleggelse på sykehjem yter pårørende rundt 160 timer hjelp i måneden.

Det er oppsiktsvekkende lite tjenester som ytes til hjemmeboende med demens. En person med demens får gjennom sykdomsforløpet hjemmehjelp for gjennomsnittlig tusen kroner i måneden. I den siste tiden før sykehjemsinnleggelse gis det i gjennomsnitt fire timer hjemmesykepleie i uka. Bare 20 prosent benytter dagtilbud i dag, og de er der i gjennomsnitt 1,5-2 dager i uka. Dette er gjennomsnittstall, så noen får mer, mens andre får mindre. Hvis kommunene legger mer ressurser i hjemmetjenestene, kan det hende de kan endre behovet for sykehjem. Men kommunene bør være forsiktige med å kalkulere med det.

Når vi snakker om at flere med langtkommen demens skal bo hjemme, så snakker vi også om livet til de pårørende. Pårørende gir ofte uttrykk for at de har dårlig samvittighet, når de må innse at det er tid for å be om sykehjemsplass for sine kjære. Det blir ikke bedre av at kvaliteten ved sykehjem kan variere sterkt. Det må være lov å sette en grense, når belastningen ved å ha en som har demens hjemme blir for stor for en ektefelle, sønn eller datter. Jeg tror de fleste strekker seg så langt de kan, og mange litt lenger enn hva godt er.

Det vil bli lettere både for de pårørende og de som har demens, om hjemmetjenestene styrkes, om boliger kan tilpasses bedre, og teknologi tas mer i bruk. Tjenestene bør dessuten rettes mer inn på å støtte opp om mestring, og det man kan klare selv. Vi kan mobilisere flere frivillige til å bidra til positiv aktivitet og avlastning. Men før kommunene konkluderer med at det går an å presse grensene for hvor lenge mennesker med demens kan bo hjemme, må de lytte nøye til de pårørende og de som selv har demens, slik at vi får de rette nyansene inn i denne debatten.

Vi må møte utfordringen med flere eldre og flere med demens, med ambisjoner om å løse omsorgsoppgavene i fellesskap, og ikke løse kommunenes utfordringer med å velte større oppgaver over på familiene. Og så må vi arbeide offensivt ut ifra den kunnskapen vi allerede har om mulighetene til å forebygge demens, og forske mer på forebygging og behandling. Samtidig som kommunene må forberede seg på økte omsorgsoppgaver, må innsatsen trappes opp for at færre skal få demens.

Dette mener vi om statsbudsjettet

Stikkord

dagaktivitetstilbud, demens, folkehelse, helse, Nasjonalforeningen for folkehelsen, statsbudsjettet 2016

Når statsbudsjettet behandles i Stortinget, er det toppsesong for alle som er opptatt av å påvirke politikken og fremme sine hjertesaker. Organisasjonene får slippe til i høringer i Stortinget, men jeg synes det er litt gjerrig når vi som regel bare får fem minutter (ofte inkludert spørsmål) til å si vår mening. Det forteller ikke bare om tidsnød hos politikerne, men også litt om deres prioritering av tid.

Statsbudsjettet byr på enormt med informasjon fra dyktige departementer og direktorater. Men vi i organisasjonene sitter med en annen kompetanse – mange av oss representerer brukere av de offentlige tjenestene – folk som har skoene på, og som vet hvor de trykker. Kjære folkevalgte: Hva med å bruke litt mindre tid på kjempelange merknader og lange debatter, og heller bruke noe mer tid på høringer?

Vi i Nasjonalforeningen for folkehelsen hadde mye på hjertet i år. Vi har brukt våre fem minutter i tre av Stortingets komiteer. I to andre har vi vært representert gjennom den norske NCD-alliansen (Kreftforeningen, Diabetesforbundet, LHL og oss). Vi har bedt Finanskomiteen og Helse- og omsorgskomiteen om økte bevilgninger til den nye statlige demensplanen. Penger er ikke alt, men vi mener det bør legges til mer penger, når satsingen skal fornyes.

Vi har bedt både Kommunalkomiteen og Helse- og omsorgskomiteen om å legge opp til at kommunene skal få mer støtte til dagaktivitetstilbud for personer med demens. Vi har også bedt om mer penger til forskning på årsaker til demens. Vi har fremmet krav om en time fysisk aktivitet, og om å få gratis frukt og grønt tilbake i skolen. Sammen med NCD-alliansen har vi bedt om høyere tobakksavgifter for å bidra til at flere slutter å røyke og at færre unge skal snuse.

Det er ikke så ofte Nasjonalforeningen for folkehelsen maser om penger til seg selv. Vi er gode til å skaffe oss egne inntekter. Men det er urimelig at vi skal få så mye mindre statsstøtte enn organisasjoner det er naturlig å sammenlikne oss med. Derfor har vi vært i Arbeids- og sosialkomiteen, og bedt om å få komme med i støtteordningen for funksjonshemmedes organisasjoner. Vi har 6000 medlemmer i 150 demensforeninger, vi driver likepersonarbeid for pårørende og personer med demens, vi driver opplæring og mye annet viktig arbeid innen demens. Resten av våre nesten 30 000 medlemmer er med i helselag som driver helsefremmende arbeid for hjerte og hjerne, for helse og trivsel. Staten legger opp til at man bare kan være til for en bestemt gruppe om man skal få tilgang til disse midlene. Vi synes vi burde kunne få et unntak fra regelverket, slik at vi både kan få statsstøtte, og føre videre organisasjonen, slik den har vært i over hundre år.

Nå har vi i hvert fall fått sagt mye av det som ligger oss på hjertet, selv om taletiden var kort. Nå får vi se utover høsten om budskapene nådde fram, og om vi får medhold i noe av dette.

Les mer om hva vi mener om statsbudsjettet på våre nettsider her.

Hva skal vi med offentlig eldreomsorg?

Stikkord

eldreomsorg

Oslos ordfører går ut mot Arbeiderpartiets eldreomsorgsløfter i dagens Dagsavisen. Det er neppe Fabian Stang som har designet forsiden, men utsagnet «Er det egentlig så forferdelig om voksne barn skifter bleier på mor og far?» er utdypet i intervjuet.

Leser en intervjuet med Fabian Stang med litt velvilje, sier han både at kommunen skal legge mer vekt på rehabilitering og forhindre at eldre blir pleietrengende. Og han sier at kommunen vil bli mer åpen om feil og mangler ved sykehjemmene. Dette er bra. Men budskapet om at familiene må trå til for å kompensere for svakheter i hjemmetjenestene, burde han ha spart seg av respekt for alle de pårørende som allerede gjør en kjempeinnsats.

Jeg tror ingen er uenige i at familiene skal stille opp når noen har behov for omsorg. Og de stiller da også opp! Døtre, sønner og ektefeller flest gjør hva de kan for å stille opp og mange sliter seg ut. En undersøkelse viste at 6 av 10 pårørende til personer med demens er så utslitte at de kvalifiserer til psykiatriske diagnoser. Mange setter mye av livet sitt til side for å hjelpe, trygge, trøste, kle på, stelle og mate.

Det vanligste er å stille opp med omsorg i hjemmet. I dag er det bare de aller sykeste som kommer på sykehjem. Men det er ikke uvanlig at pårørende også gjør en stor innsats på sykehjemmene, for eksempel med å hjelpe til med mating.

Ingen av oss tror kommunen noen gang kan erstatte støtten, omsorgen og kjærligheten fra våre nærmeste. Medmenneskelighet får vi aldri nok av. Vi trenger gode naboer, frivillige hjelpere, vennlighet og varme fra folk vi møter. Det er derfor vi i Nasjonalforeningen for folkehelsen driver kampanje for et «mer demensvennlig samfunn». Men godeste ordfører, akkurat bleieskift tror jeg de aller fleste vil slippe, både de som trenger bleie og deres sønner og døtre.

Jeg ønsker en offentlig eldreomsorg som kan avlaste familiene, slik at de kan ha energi og overskudd til å gjøre livet for dem som trenger omsorg så bra som mulig. Om jeg blir pleietrengende, vil jeg ikke at barna mine skal måtte skifte bleie på meg. Det vil jeg ha profesjonelle til å hjelpe meg med. Og jeg vil helst slippe å ha 20-30 forskjellige mennesker til å håndtere mine intime saker i løpet av en måned.

Hvis jeg får demens og diverse andre problemer, vil jeg helt sikkert trenge mye innsats fra barna mine. De kommer sikkert til å stille opp. Men jeg vil ikke at de må sette livene sine på vent for meg, og slite seg ut fordi de har så mye styr med mamma på sine gamle dager. I stedet vil jeg betale min skatt med glede, gjerne også litt eiendomsskatt, slik at vi kan få hjelp av kommunen til mye av stellet og slik at jeg og barna mine kan bruke tiden sammen på det som er hyggelig og ikke på bleieskift.

Mer medmenneskelighet

Stikkord

Aktivitetsvenn, eldreomsorg, frivillighet

Denne uka ble «Nasjonal strategi for frivillig arbeid på helse- og omsorgsfeltet (2015-2020)»lagt fram av helseministeren, KS og Frivillighet Norge. Det er gledelig å se at det legges opp til tilskuddsordninger for arbeid med besøks- og aktivitetsvenner i eldreomsorgen og til aktiviteter for seniorer og eldre. Det har vi lenge etterlyst. Om en mener at det er viktig med økt frivillig innsats i helse- og omsorgssektoren, bør myndighetene også være med på å betale for arbeidet med rekruttering og opplæring, motivasjon og veiledning. Frivillig arbeid er veldig billig, men ikke gratis! Det er få som engasjerer seg i frivillig arbeid for å administrere.

Rekrutteringsarbeidet og frivillig aktivitet utformes best innenfor frivilliges egne arenaer. Derfor bør ikke kommunene bygge opp for frivillighetsadministrasjoner som tar jobben med å rekruttere frivillige, men heller samarbeide tett med organisasjonene om den frivillige innsatsen og bidra til å gi ressurser til det frivillige arbeidet.

Godt samspill mellom det offentlige og frivillige forutsetter at begge parter får gjøre det en er best på, og det som ligger til vår rolle. Derfor stusser jeg litt over tiltak nummer 5 i strategien, «Aktiviteter tilrettelagt for eldre». Her nevnes gågrupper, seniordans og andre sosiale aktiviteter, som kan bidra til å fremme aktivitet og redusere ensomhet. Flotte aktiviteter, men så står det at ansvaret for tiltaket er lagt til Helse- og omsorgsdepartementet. En kan si mye fint om embetsverket, men jeg tror nok våre lokallag lett vil slå dem når det gjelder å arrangere gågrupper og seniordans. Men vi vil gjerne ha litt støtte til å kunne får til enda mer av dette.

Hva skal frivillige gjøre innen helse- og omsorgssektoren i årene framover? Det er et viktig spørsmål som besvares indirekte i strategien. Det som pekes ut er særlig innsats mot ensomhet og for fysisk aktivitet. Det er midt i blinken for frivillig innsats. Lykkes vi bedre med å inkludere flere i gode felleskap og fysisk aktivitet, vil det redusere belastningen på helse- og omsorgstjenestene i framtida. I vårt velferdssamfunn må frivillige oppleve at de er med på å tilføre noen ekstra, og ikke blir brukt til å dekke over manglende offentlig satsing. Frivillige må heller ikke settes i situasjoner hvor en påføres helsefaglig eller medisinsk ansvar. Med en fortsatt solid satsing på offentlige helse- og omsorgstjenester, i kombinasjon med tiltak som kan utløse mer medmenneskelig engasjement og frivillig innsats, kan vi møte morgendagens omsorgsutfordringer med håp om at vi ikke bare kan takle et økende antall eldre, men også takle det kvalitetsmessig bedre enn vi gjør i dag.

Demenslinjen trengs, Venstre

Stikkord

Demenslinjen, hjelpetelefoner

Ofte går jeg til Liv eller Vigdis på Nasjonalforeningen for folkehelsens Demenslinje, når jeg trenger kunnskap om hvilke holdninger og tanker mennesker i Norge har om demens, hvordan folk opplever fastlegene sine, hvordan omsorgstjenestene fungerer, hvordan det er å være pårørende og hvordan det er å ha demens. De siste dagene har vi snakket om hvor mange som ringer og forteller om de samme forholdene som NRK har tatt opp når det gjelder svikt i sykehjem og som Senter for menneskerettigheter har beskrevet i sin årsrapport fra 2013. «…utstrakt bruk av frihetsberøvelse og tvang, mangel på respekt, nedlatende behandling, underernæring, manglende aktivitetstilbud og manglende muligheter for fysisk aktivitet…»

– Dette ringer folk og snakker om hver dag, sier Liv, som selv har lang fartstid som sykepleier i omsorgssektoren.

I fjor snakket Demenslinjen med ca 3000 mennesker som hadde spørsmål eller bekymringer om demens.

De fleste som ringer er nok først og fremst takknemlige for at de får en god prat med dyktige fagfolk, og får kunnskap og råd. Noen tenker kanskje at det er en fordel å kunne snakke med noen som er ikke er ansatt i kommunen, men som både er fagfolk og er på deres side som interesseorganisasjon for personer med demens og deres pårørende. For Nasjonalforeningen for folkehelsen er det viktig å ha denne tjenesten, ikke bare fordi vi ønsker å hjelpe til og spre informasjon, men fordi vi får kunnskap tilbake. Denne kunnskapen ligger ofte til grunn for anbefalinger vi gir Helsedirektoratet og Helsedepartementet.

Vi ble litt forskrekket da vi så at Venstre vil legge ned slike hjelpetelefoner og heller erstatte dem med ett felles telefonnummer, og at de vil gjennomføre dette allerede i 2015 i følge sitt alternative statsbudsjett og budsjettinnstillingen fra helse og omsorgskomiteen som foreligger i dag. De kunne kanskje ringt oss og hørt hva vi syntes først?

Om alle hjelpetelefoner skal bli til en, må det sannelig være allsidige folk som skal betjene! De må kunne dekke alt fra fra Demenslinjen til telefon for unge homofile, gravide og spilleavhengige for å nevne noen. Dette virker ikke gjennomtenkt.

Vi vil svært gjerne beholde den statsstøtten vi får til Demenslinjen og gjerne sett at den kunne økt litt (takk til KrF som forsøkte i sitt budsjett!), så den dekket mer av kostnadene våre.

Demensdiagnose, og hva nå?

Stikkord

Alzheimer, demens, demensdiagnose, Nasjonalforeningen for folkehelsen

Vi har vært en tur i Skottland og lært om deres arbeid med oppfølging og støtte til mennesker som har fått en demensdiagnose. Mange kunnskapsrike folk delte erfaringer som vi kan bruke i Norge. Men det sterkeste inntrykket gjorde Stewart som selv har Alzheimer.

– I don’t suffer from Alzheimer any more, now I’m living with it, fortalte Stewart entusiastisk.

Han fikk diagnosen da han var 61 år. Først ville han ikke fortelle det til noen, og ville ikke treffe noen. Selvtilliten forsvant. Sykdommen har blant annet rammet evnen hans til å tolke synsinntrykk, noe som skaper en rekke problemer. Pussig synes han – han kan fremdeles løse sudoku, men sykdommen har rammet hjernen der hvor kryssordferdighetene satt. Nå finner han ikke lenger ordene. Det er nyttig å bli minnet om at demens kan arte seg på mange ulike måter og at man kan ha mange ressurser inntakt i lang tid.

Stewart ble, først motvillig, med på en såkalt «family workshop» for personer med demens. Nå har han fått nye venner, fått kunnskap om demenssykdom og har blitt med i påvirkningsarbeid for saker som er viktige for personer med demens. Han har fått en ny trygghet på at han kan bidra. En viktig sak for ham er at det må finnes mennesker å henvende seg til for å få utført oppgaver på offentlige kontorer. Han mener det må settes en stopper for at alle slags offentlige tjenester kun skal baseres på selvbetjente maskiner.

Stewart er en av dem som har hatt tilgang til 5-trinnsoppfølgingen som skotske myndigheter har sagt at alle som får en demensdiagnose skal få ett års oppfølging med:

• Hjelp til å forstå sykdommen og håndtere symptomer
• Hjelp til å ta beslutninger om framtida som gjelder blant annet juridiske og økonomisk forhold
• Hjelp til å opprettholde og utvikle sosialt nettverk og kontakt med nærmiljøet
• Likemannsstøtte: knytte kontakter med andre personer med demens og deres pårørende
• Hjelp til å planlegge for framtidig pleie og omsorg

Etter dette året med oppfølging, skal det settes inn nye tiltak som tar utgangspunkt i den enkeltes behov.

I Norge har vi ingen tydelig politikk eller plan for oppfølging etter at en person har fått en demensdiagnose. Noen får sikkert god hjelp likevel, men Norge burde ha en felles plan for et minimum av oppfølging – slik de har i Skottland. Mange av punktene egner seg godt for å gjøres i samarbeid med frivillige, ikke minst det å sørge for fortsatt sosial kontakt. Nasjonalforeningen for folkehelsen gir allerede tilbud innen mange av de fem punktene. Men vi vil ha myndighetene på banen så vi kan samarbeide om noe som kan gjelde alle og som det legges tilstrekkelig med ressurser inn i.

TV-aksjonspengene virker allerede!

Stikkord

aktiviteter, Aktivitetsvenn, demens, Demensforskning, lokallag, Nasjonalforeningen for folkehelsen, TV-aksjonen

Mange har allerede hatt glede av ny aktivitet, ny kunnskap og gode opplevelser på grunn av TV-aksjonen i fjor høst. Takket være alle de gode kreftene vi kan spille på lag med, er vi sju måneder etter TV-aksjonen godt i gang.

I romjula lyste vi ut 36 millioner forskningskroner til det nyetablerte Demensforskningsprogrammet. I alt er 82 millioner av TV-aksjonspengene satt av til forskning på årsaker, forebygging og behandling av demens. Tolv gode prosjekter har kvalifisert seg til å bli vurdert av habile fagpersoner fra andre land, som skal foreslå hvilke som skal få penger. Tidligere minister for forskning og høyere utdanning, Tora Aasland, skal lede et eget og tungt kompetent styre for programmet på vegne av Nasjonalforeningen for folkehelsen.

Denne uka har vi hatt første samling med 11 nyansatte og entusiastiske prosjektledere for en av storsatsingene våre – «Aktivitetsvenn»-prosjektet. De skal rekruttere og lære opp frivillige som ønsker å bidra til at mennesker med demens kan få en mer aktiv og innholdsrik hverdag. Noen husker kanskje NRK-innslaget før TV-aksjonen hvor Øyvind og Kjell fra Namsos forteller om sitt gode vennskap etter at Øyvind ble Kjells aktivitetsvenn. Vi håper det skal bli mange som disse over hele landet.

I skrivende stund ligger enda en tykk bunke bevilgningsbrev på pulten min til attestering. Ca 20 millioner av TV-aksjonsmidlene skal brukes til lokale tiltak i regi av våre lokallag, og gjerne i samarbeid med andre gode krefter. Det blir mange små og litt større arrangementer og tiltak over hele landet. Noen gløtt inn i dagens bunke kan gi en pekepinn om hva disse pengene går til. I dag skal 25 000 kroner sendes til et lag som vil lage en aktivitetsgruppe for personer med demens. De får også 10 000 kroner for å arrangerer en hyggekveld, hvorav 5 000 kroner ekstra fordi dette laget har involvert personer med demens i planlegging og gjennomføring. Samme lag søkte om å få dekket utgifter til et kreativt høneprosjekt. Her skal det bygges hønsehus, og flere generasjoner skal trekkes med i driften! Det mangler ikke på kreative planer.

En annen søker får penger til et informasjonsmøte med tema «Kjennetegn og behandlingsmuligheter ved demenssykdommer». Et lag skal arrangere svømming og fjellturer for personer med demens, og sang og musikk går igjen i flere søknader.

Det er rom for mange nye søknader om små og store gode tiltak for å spre forståelse og åpenhet, livskvalitet og deltakelse for mennesker med demens. Mer informasjon om hvordan det kan søkes finner dere her.

Honnørordet som mangler

Stikkord

frivillige organisasjoners kompetanse

Etter at jeg beveget meg over fra politikk og statsforvaltning til en frivillig organisasjon, har jeg grublet en del på hvorfor det ofte er noe litt klamt og vassent i politikernes omtale av «frivillig sektor».

I artikkelen «Statleg politikkutforming for frivillig sektor etter 1970», gjennomgår sosiolog Ivar Eimhjellen utviklingen av norsk frivillighetspolitikk. Han tar for seg begrunnelsene for en aktiv og støttende frivillighetspolitikk slik de framkommer i utredninger og stortingsmeldinger. Listen over viktige oppgaver i et av de ferskeste eksemplene (St.meld. nr 39 (2006-2007) er så omfattende at forskeren oppsummerer det slik: «Det er med andre ord snakk om det meste ein kan koma på.» Her er organisasjonene blant annet skoler i demokrati, de fremmer aktivitet, driver velferdsproduksjon uten profitt, og er viktige talerør. Dessuten kan de fremme likestilling, inkludering, solidaritet og kreativitet.

Det slo meg at kanskje den litt ugne følelsen av klamhet ved det politiske språket rundt frivillighet, skyldes at ett begrep likevel ser ut til å glimre med sitt fravær: kompetanse

En tydeligere erkjennelse av at frivillige organisasjoner ofte representerer betydelig kompetanse og bidrar til samfunnets kompetansebygging kunne være på sin plass.

Ser man i hyllene på et venteværelse ved et av våre sykehus eller legekontor, blir det tydelig av mye viktig folkeopplysning om helse og sykdom kommer fra frivillige organisasjoner.

Noe av den viktigste kompetansen vi kan bidra med som frivillig organisasjon, er uformell kompetanse vi bygger vi gjennom kontakt med et stort antall enkeltpersoner som er berørt av temaene vi arbeider med.

Vi bidrar også til formalkompetanse. For noen tiår siden gjennom etablering og drift av sykepleierutdanning, siden 50-tallet med flere hundre millioner til hjerte- og karforskning. Dette takket være mange tusen givere som på denne måten ønsker å være med på en dugnad for bedre folkehelse, gjennom økt kunnskap om forebygging og behandling. Nylig har vi hatt første utlysning av midler fra Demensforskningsprogrammet, en ny satsing med midler fra TV-aksjonen 2013.

I tilknytning til arbeidet med forskningsmidlene, oppstår gode og viktige nettverk både forskere i mellom og mellom organisasjonen og forskningsmiljøene.

Andre organisasjoner bidrar til å samle midler til annen helseforskning, med Kreftforeningen som den største.

Dette skulle ikke være ukjent for noen, og absolutt ikke for norske politikere som tross alt pleier tett kontakt med organisasjonene. Men i stortingsmeldingen og de politiske talene om frivillighetspolitikk blir organisasjoners rolle som kunnskapsprodusenter og kompetansemiljøer oversett. Dette bør rettes opp.

Vi på vår side må nok også bli flinkere til å få fram hva vi kan, og kanskje bli litt mindre beskjedne?