Hurra for frivilligheten!

Stikkord

Aktivitetsvenn, brukermedvirkning, demens, frivillighet, likepersoner

Alzheimerdagen 2017; Inderøy; Nord-Trøndelag.

Denne uka besøkte jeg Narvik demensforening. Her er rundt 40 aktivitetsvenner satt i sving av det driftige lokallaget. Jeg møtte ca halvparten av disse, og hørte om hvordan de jobber ved sykehjem og omsorgsboliger. De bruker ca en time hver uke på å lage liv og røre, synge, lese høyt, gå turer, spre glede.

–  Det er ikke alle som husker hvem jeg er, men de forbinder besøket med noe hyggelig, forteller en.

Aktivitetsvennene gjør en kjempejobb. Superildsjelene Guri og Anne Lise har vervet de fleste høres det ut som, og de gjør selv en innsats. Guri har nettopp mistet sin kjære hund, men tidligere var både hun og bikkja aktivitetsvenner på et sykehjem.

Seinere på dagen er det kulturkveld i Sjømannskirka. Det er stappfullt. Skravla går rundt bordene og demensforeningsdamene får god avsetning på loddsalget til inntekt for demensforskning. Flotte gevinster er samlet inn fra alle slags butikker og bedrifter i byen. Vakker cello- og klavermusikk åpner kveldens program. Så er det foredrag. Jeg skvetter når jeg hører at planen er 90 minutters foredrag om hvordan en kommuniserer med noen som har demens. Det er vel å utfordre folks tålmodighet litt i overkant mye? Men neida. Foredragsholderen er en psykiater som også viser seg å være en dyktig pedagog. Han forklarer om «luka i hjernen» som kan lukke seg og stenge for videre dialog når mennesker opplever å bli krenket eller utsatt for situasjoner en ikke mestrer. Og hvordan den kan åpne seg igjen når en blir møtt med forståelse og anerkjennelse, ros og komplimenter. Midt i er det beinstrekk og kaffepause. Forsamlingen er lydhøre og suger til seg kunnskap, kommer med gode spørsmål og deler erfaringene.

Fy søren, dette er virkelig bra folkeopplysning, tenker jeg. Så bra, så viktig. Så fint pakket inn og servert med kaffe og vafler.

Mer kultur. Narviks svar på Tom Waits entrer scenen, med kompanjong på bass.

Jeg får æren av å lede neste innslag som er  tildelingen av årets demenspris som demensforeningen skal dele ut. Hovedpersonen stakk på ferie før han visste noe om prisen, men det er et veldig godt valg av vinner! Finn Arne Haakonsen som får prisen, er sjef for en Coop Extrabutikk i Narvik. I området rundt butikken bor mange eldre og mange som har demens. Prisvinneren er usedvanlig hjelpsom og omtenksom. Når han ikke har sett en av sine faste kunder på en stund, så ringer han kommunens omsorgstjeneste for å si i fra. Han er et supert eksempel på det vi søker å oppnå gjennom kampanjen for et mer demensvennlig samfunn: at mennesker med demens skal bli møtt med forståelse og hjelpsomhet i sine daglige gjøremål.

Så er det loddtrekning, latter og glede, før Anne Lise runder av, presis klokka ni.

De får til det lille ekstra dette lokallaget, men ellers er Narvik demensforening representativt for mange slike foreninger rundt i Norge. De gjør en fantastisk jobb, sprer kunnskap, skaffer penger, skaffer frivillige som skaper liv og glede til mange, gir meningsfylte fritidsaktiviteter til medlemmene sine. De påvirker kommunepolitikerne. På vei fra Evenes diskuterer sjåfør (og likeperson) Inger Johanne og jeg hvordan kommunestyret kan påvirkes til å endre på de foreslåtte retningslinjer for brukerutvalgene ved sykehjemmene. Blant annet har administrasjonen foreslått at det skal holdes maks fire møter i året. Kvoteregulert brukermedvirkning der altså. Så hvis noe skjer og alle møtene er holdt, så skal sykehjemslederen kunne si – sorry, maks antall møter er nådd?

På den internasjonale Alzheimerdagen, som er i dag, sender jeg tusen gode tanker til alle som er berørt av demens og alle som gjør en viktig frivillig innsats, både i Narvik og i landet for øvrig. Dere trengs!

 

 

 

 

 

Dropp Black Friday – vær med på Giving Tuesday!

Stikkord

#GivingTuesday, Aktivitetsvenn, Black Friday

 Trenger vi en verdensomspennende aksjonsdag for å økt handel? Høres det ikke ut som noen god ide sier du? Det kan virke som vi har fått det like vel, gjennom fenomenet Black Friday. Handelsnæringen i Norge har de siste årene hengt seg på dette som er en amerikansk tradisjon. Dagen er alltid dagen etter Thanksgiving, som alltid er fjerde torsdag i november. Nettstedet Black-Friday.sale/no presenterer dette som «den store happening for handelsstanden, både i Norge og i resten av verden.» Jeg kan tenke meg deler av verden hvor det kanskje ikke har tatt helt av, slik som Jemen og Syria. Skjønt Black Friday markedsføres som et tiltak som skulle egne seg godt for fattige: «Stadig flere mennesker benytter sjansen til å spare betydelige pengebeløp» denne dagen ifølge nettstedet. En satsing fra handelsstanden for å hjelpe folk til å spare penger? Den kjøper vi vel ikke helt. Det er selvsagt for å øke omsetningen og sette enda mer fart på en allerede brennhet julehandel at handelsnæringen har importert Black Friday til Norge. I fjor brukte nordmenn 58 kroner milliarder på julehandel. Det er bortimot to bistandsbudsjetter.

I 2012 startet en motreaksjon til Black Friday i USA: Giving Tuesday. Dagen skal være en motvekt til forbrukskjøret, og har etter hvert vokst til en stor internasjonal markering. En rekke store organisasjoner og bedrifter deltar i innsamlingsaktivteter til alle slags gode, humanitære formål. I år kommer Giving Tuesday til Norge! Elleve organisasjoner er med og det blir en slags TV-aksjon på YouTube. Nasjonalforeningen for folkehelsen skal delta, og vi vil bruke anledningen til å skaffe penger til arbeidet vårt med å rekruttere og lære opp aktivitetsvenner for personer med demens. Tre flotte youtubere («influensere») har meldt seg til å støtte vårt arbeid: Jordmor Siri som driver nettstedene altformamma.no og overgang.no, videobloggen BeasVerden (Beatriz, 19) med nesten 50 000 følgere på YouTube og Benjamin Spiller (17) som har rundt 16 000 følgere på YouTube. Bea har lagt en fin film om Aktivitetsvenn. Se andre filmer de lager her om kort tid. Det blir spennende å se hvor mye penger som kommer inn. Uansett er det en flott markering å være med på, og noen av oss får lære litt av hvert om nye medievaner, kanaler og fjes som når ut til mange.

Jeg ønsker ikke å moralisere over folk som vil benytte et godt tilbud på Black Friday. Men fenomenet slik det er organisert, synes jeg det er viktig å stille seg kritisk til. Gjennom Giving Tuesday har vi mulighet til å markere at vi er på lag med mange gode krefter verden som gjør nettopp det. I stedet for en «aksjonsdag» for økt handel, blir dette en dag for å markere verdier som vennskap, medmenneskelighet og gleden ved å kunne bety noe for andre. En dag for takknemlighet, Thanksgiving, er heller ingen dårlig ide. Men er det ikke ganske trist at en dag for takknemlighet skal følges opp av en dag hvor kommersielle krefter skal få oss til å tro at vi ikke har nok?

Vil du hive deg på kjøpefesten, så er det fritt fram. Husk at du likevel kan støtte Giving Tuesday! Er du lite på YouTube, går det fint å bidra direkte til Aktivitetsvenn her.

Et nytt syn på aldring

Stikkord

aktiv aldring, alderdom, aldring, eldrebølgen

Utviklingen mot høyere levealder har gått så fort at vi kan snakke om en revolusjon de siste tiårene. Det at flere lever så lenge, betyr også at flere lever med sykdommer, men i gjennomsnitt får flere av oss flere friske leveår. Det er gledelig.

I forrige uke hørte jeg et spennenende foredrag av professor Rudi Westendorp. Han har skrevet boka «Growing Older Without Feeling Old: On Vitality and Ageing». Budskapet var at vi må se lysere på aldring. Mulighetene for å reparere, behandle og sette inn reservedeler er blitt svært gode. Vi må bort fra forestillingen om at vitalitet er noe som tilhører ungdommen, sa Westendorp og ba oss tenke over i hvilken grad vi forbant for eksempel 14-åringer med vitalitet. Interessant tankeeksperiment.

Ut i fra dette tenker jeg at vi ofte snakker for pessimistisk om eldrebølgen. Ja, det blir en utfordring at vi får så mange pensjonister i forhold til yrkesaktive. Men både dagens og framtidas eldre har store ressurser å bidra med både i og utenfor arbeidslivet. Eldrebølgen kommer for alvor etter 2025 når de store etterkrigskullene runder 80 år. Det er spennende å tenke over hvordan denne generasjonen av eldre vil bli. De som tilhører denne generasjonen har stått i spissen for store sosiale endringer:i synet på barndom og barneoppdragelse, i synet på ungdommen som en egen livsfase og de sto for kvinnenes inntog i politikk og arbeidsliv. Jeg tror ikke det er noen dristig spådom at denne gjengen kommer til å endre vårt syn på alder og alderdom, og det tror jeg blir bra.

Aktiv aldring kommer til å bli et viktig begrep framover. Det må ikke bare handle om arbeidslivet. Aktiv aldring må dreie seg om muligheter for folk til å kunne bruke sine ressurser, være med i aktiviteter som skaper mening og identitet, og som sikrer sosialt fellesskap og nettverk. Dette må ikke bare gjelde dem som er i topp form, men også for eksempel de som får demens, noe som vil gjelde mange. Alle må få mulighet til å være så aktive som de ønsker og kan mestre.

Et perspektiv som dessverre var fraværende i det interessante foredraget til Westendorp var hvordan vi skal forholde oss til sosiale helseforskjeller. Det er ikke helt tilfeldig hvem som får dårlig helse. Hvordan vi eldes har en hel del med hvilke økonomiske og andre forutsetninger vi har hatt tidligere i livet. I vårt samfunn har vi oppnådd en høy forventet levealder, men det er alvorlig at menn med universitets- eller høgskoleutdanning har 7 år lengre forventet levealder enn menn med grunnskole. For kvinner er forskjellen 6 år, i følge Folkehelseinstituttet. Dersom vi ønsker at flere skal få ta del i den aktive alderdommen, må samfunnet legge  bedre til rette for det gjennom hele livsløpet.

Selv om vi venner oss til å se på folk høyere opp i alder med mer optimistiske øye, må vi ikke komme dit at vi fornekter at livet også kommer med sykdom og død. Det må ikke bli tabu å være skrøpelig.

PS! På bildet – eksempler på folk som er rundt 80 i 2025.

Utenforskap

Stikkord

ensomhet, utenforskap

Mennesker trenger fellesskap med andre mennesker. Noen er mer sosiale enn andre, men i det store og hele er det viktig for oss å føle tilhørighet og fellesskap med andre.

En amerikansk undersøkelse viste at sosiale forbindelser, familie, vennekrets og arbeidskolleger øker sjansene til å leve lenge med 50 prosent. Forskerne konkluderer med at det å ha få venner, og ha lite kontakt med andre mennesker er like risikabelt som å røyke 15 sigaretter om dagen, å være en alkoholiker, å ikke trene eller å være overvektig.

Dette viser at det er tette sammenhenger mellom tynt sosialt nettverk og risikofaktorer for fysisk sykdom. Det er for eksempel også påvist sammenheng mellom ensomhet og høyt blodtrykk. Lite fellesskap med andre kan bidra til dårligere psykisk helse, men også til livsstil med risikofaktorer som røyking, overdreven bruk av alkohol, manglende mosjon og usunt kosthold.

Utenforskap er brukt som begrep i regjeringens folkehelsemelding. For kort tid siden kom en stortingsmelding med tittelen «Fra utenforskap til ny sjanse», og utenforskap var nylig tema for KS sin årlige konferanse for alle Norges ordførere.

Med blant annet økende arbeidsledighet, mange nyankomne flyktninger og unge som uføretrygdes som følge av psykiske problemer, er det mange som risikerer å ha lite nettverk. Om mange blir stående lenge utenfor arbeid eller utdanning, vil det koste dyrt, både for den enkelte og for samfunnet. Men dette handler også om helse og livskvalitet, ikke bare i psykisk forstand. Det har også relevans for bekjempelse av blant annet hjerte- og karsykdom og demens. For mange blir utenforskap til ensomhet.

En viktig folkehelseutfordring i Norge er sosial ulikhet i helse og levekår. En kunnskapsgjennomgang om sosial ulikhet i helse fra 2007, viste blant annet at de sosiale og økonomiske levekårenes innvirkning på helsa i mange tilfeller skyldes psykologiske mekanismer. Her nevnes risikofaktorer som «langvarig usikkerhet og engstelse, tapsopplevelser, lav selvfølelse, sosial isolasjon, opplevelse av maktesløshet og mangel på kontroll over arbeid og familiesituasjon».

Det å være med i en frivillig organisasjon kan gi tilgang til gode fellesskap og opplevelse av tilhørighet. Da er det tankevekkende at det også er sosial ulikhet i deltakelsen i frivillige organisasjoner, spesielt innen idrett, trim, kultur og fritid. Folk med minoritetsbakgrunn er sterkt underrepresentert i de aller fleste typer organisasjoner.

De frivillige organisasjonene må finne måter å nå ut til nye grupper, og diskutere hvordan vi kan legge til rette for at flere skal føle seg velkomne i organisasjonene. Og vi som jobber med folkehelse kan bli mer bevisst at gode fellesskap hvor folk får oppleve tilhørighet, mening, mestring og trygghet, i seg selv er helsefremmende.

Økte omsorgsbehov må løses i fellesskap

Stikkord

aktivitet, demens, eldreomsorg, pårørende, sykehjem

I årene som kommer må personer med demens bo lenger hjemme. Dette var helsedirektør Bjørn Guldvogs klare råd til kommunene, da rapporten «Ressursbruk og sykdomsforløp ved demens» nylig ble lansert. Uten nye medisinske framskritt står vi overfor en sterk økning i antallet som får demens. Rapporten anslår at behovet for sykehjemsplasser i 2030 blir 40 000, mot 28 000 i dag. Fram mot 2060 vil behovet øke til 70 000. Kommunene må satse mer på hjemmetjenester, slik at flere kan bo lenger hjemme, var helsedirektørens konklusjon.

Men hva om kommunene utsetter sykehjemsinnleggelser, uten å bedre hjemmetjenester og dagtilbud? Da vil enda større omsorgsbyrder løftes over på de pårørende. Det må vi ikke tillate.

Den nye rapporten dokumenterer at pårørende allerede har svært omfattende omsorgsoppgaver. 90 prosent av personer med demens mottar hjelp fra pårørende. Når en demensdiagnose blir stilt, ytes det i gjennomsnitt 60 til 85 timer hjelp i måneden. Og rett før innleggelse på sykehjem yter pårørende rundt 160 timer hjelp i måneden.

Det er oppsiktsvekkende lite tjenester som ytes til hjemmeboende med demens. En person med demens får gjennom sykdomsforløpet hjemmehjelp for gjennomsnittlig tusen kroner i måneden. I den siste tiden før sykehjemsinnleggelse gis det i gjennomsnitt fire timer hjemmesykepleie i uka. Bare 20 prosent benytter dagtilbud i dag, og de er der i gjennomsnitt 1,5-2 dager i uka. Dette er gjennomsnittstall, så noen får mer, mens andre får mindre. Hvis kommunene legger mer ressurser i hjemmetjenestene, kan det hende de kan endre behovet for sykehjem. Men kommunene bør være forsiktige med å kalkulere med det.

Når vi snakker om at flere med langtkommen demens skal bo hjemme, så snakker vi også om livet til de pårørende. Pårørende gir ofte uttrykk for at de har dårlig samvittighet, når de må innse at det er tid for å be om sykehjemsplass for sine kjære. Det blir ikke bedre av at kvaliteten ved sykehjem kan variere sterkt. Det må være lov å sette en grense, når belastningen ved å ha en som har demens hjemme blir for stor for en ektefelle, sønn eller datter. Jeg tror de fleste strekker seg så langt de kan, og mange litt lenger enn hva godt er.

Det vil bli lettere både for de pårørende og de som har demens, om hjemmetjenestene styrkes, om boliger kan tilpasses bedre, og teknologi tas mer i bruk. Tjenestene bør dessuten rettes mer inn på å støtte opp om mestring, og det man kan klare selv. Vi kan mobilisere flere frivillige til å bidra til positiv aktivitet og avlastning. Men før kommunene konkluderer med at det går an å presse grensene for hvor lenge mennesker med demens kan bo hjemme, må de lytte nøye til de pårørende og de som selv har demens, slik at vi får de rette nyansene inn i denne debatten.

Vi må møte utfordringen med flere eldre og flere med demens, med ambisjoner om å løse omsorgsoppgavene i fellesskap, og ikke løse kommunenes utfordringer med å velte større oppgaver over på familiene. Og så må vi arbeide offensivt ut ifra den kunnskapen vi allerede har om mulighetene til å forebygge demens, og forske mer på forebygging og behandling. Samtidig som kommunene må forberede seg på økte omsorgsoppgaver, må innsatsen trappes opp for at færre skal få demens.

Dette mener vi om statsbudsjettet

Stikkord

dagaktivitetstilbud, demens, folkehelse, helse, Nasjonalforeningen for folkehelsen, statsbudsjettet 2016

Når statsbudsjettet behandles i Stortinget, er det toppsesong for alle som er opptatt av å påvirke politikken og fremme sine hjertesaker. Organisasjonene får slippe til i høringer i Stortinget, men jeg synes det er litt gjerrig når vi som regel bare får fem minutter (ofte inkludert spørsmål) til å si vår mening. Det forteller ikke bare om tidsnød hos politikerne, men også litt om deres prioritering av tid.

Statsbudsjettet byr på enormt med informasjon fra dyktige departementer og direktorater. Men vi i organisasjonene sitter med en annen kompetanse – mange av oss representerer brukere av de offentlige tjenestene – folk som har skoene på, og som vet hvor de trykker. Kjære folkevalgte: Hva med å bruke litt mindre tid på kjempelange merknader og lange debatter, og heller bruke noe mer tid på høringer?

Vi i Nasjonalforeningen for folkehelsen hadde mye på hjertet i år. Vi har brukt våre fem minutter i tre av Stortingets komiteer. I to andre har vi vært representert gjennom den norske NCD-alliansen (Kreftforeningen, Diabetesforbundet, LHL og oss). Vi har bedt Finanskomiteen og Helse- og omsorgskomiteen om økte bevilgninger til den nye statlige demensplanen. Penger er ikke alt, men vi mener det bør legges til mer penger, når satsingen skal fornyes.

Vi har bedt både Kommunalkomiteen og Helse- og omsorgskomiteen om å legge opp til at kommunene skal få mer støtte til dagaktivitetstilbud for personer med demens. Vi har også bedt om mer penger til forskning på årsaker til demens. Vi har fremmet krav om en time fysisk aktivitet, og om å få gratis frukt og grønt tilbake i skolen. Sammen med NCD-alliansen har vi bedt om høyere tobakksavgifter for å bidra til at flere slutter å røyke og at færre unge skal snuse.

Det er ikke så ofte Nasjonalforeningen for folkehelsen maser om penger til seg selv. Vi er gode til å skaffe oss egne inntekter. Men det er urimelig at vi skal få så mye mindre statsstøtte enn organisasjoner det er naturlig å sammenlikne oss med. Derfor har vi vært i Arbeids- og sosialkomiteen, og bedt om å få komme med i støtteordningen for funksjonshemmedes organisasjoner. Vi har 6000 medlemmer i 150 demensforeninger, vi driver likepersonarbeid for pårørende og personer med demens, vi driver opplæring og mye annet viktig arbeid innen demens. Resten av våre nesten 30 000 medlemmer er med i helselag som driver helsefremmende arbeid for hjerte og hjerne, for helse og trivsel. Staten legger opp til at man bare kan være til for en bestemt gruppe om man skal få tilgang til disse midlene. Vi synes vi burde kunne få et unntak fra regelverket, slik at vi både kan få statsstøtte, og føre videre organisasjonen, slik den har vært i over hundre år.

Nå har vi i hvert fall fått sagt mye av det som ligger oss på hjertet, selv om taletiden var kort. Nå får vi se utover høsten om budskapene nådde fram, og om vi får medhold i noe av dette.

Les mer om hva vi mener om statsbudsjettet på våre nettsider her.

Hva skal vi med offentlig eldreomsorg?

Stikkord

eldreomsorg

Oslos ordfører går ut mot Arbeiderpartiets eldreomsorgsløfter i dagens Dagsavisen. Det er neppe Fabian Stang som har designet forsiden, men utsagnet «Er det egentlig så forferdelig om voksne barn skifter bleier på mor og far?» er utdypet i intervjuet.

Leser en intervjuet med Fabian Stang med litt velvilje, sier han både at kommunen skal legge mer vekt på rehabilitering og forhindre at eldre blir pleietrengende. Og han sier at kommunen vil bli mer åpen om feil og mangler ved sykehjemmene. Dette er bra. Men budskapet om at familiene må trå til for å kompensere for svakheter i hjemmetjenestene, burde han ha spart seg av respekt for alle de pårørende som allerede gjør en kjempeinnsats.

Jeg tror ingen er uenige i at familiene skal stille opp når noen har behov for omsorg. Og de stiller da også opp! Døtre, sønner og ektefeller flest gjør hva de kan for å stille opp og mange sliter seg ut. En undersøkelse viste at 6 av 10 pårørende til personer med demens er så utslitte at de kvalifiserer til psykiatriske diagnoser. Mange setter mye av livet sitt til side for å hjelpe, trygge, trøste, kle på, stelle og mate.

Det vanligste er å stille opp med omsorg i hjemmet. I dag er det bare de aller sykeste som kommer på sykehjem. Men det er ikke uvanlig at pårørende også gjør en stor innsats på sykehjemmene, for eksempel med å hjelpe til med mating.

Ingen av oss tror kommunen noen gang kan erstatte støtten, omsorgen og kjærligheten fra våre nærmeste. Medmenneskelighet får vi aldri nok av. Vi trenger gode naboer, frivillige hjelpere, vennlighet og varme fra folk vi møter. Det er derfor vi i Nasjonalforeningen for folkehelsen driver kampanje for et «mer demensvennlig samfunn». Men godeste ordfører, akkurat bleieskift tror jeg de aller fleste vil slippe, både de som trenger bleie og deres sønner og døtre.

Jeg ønsker en offentlig eldreomsorg som kan avlaste familiene, slik at de kan ha energi og overskudd til å gjøre livet for dem som trenger omsorg så bra som mulig. Om jeg blir pleietrengende, vil jeg ikke at barna mine skal måtte skifte bleie på meg. Det vil jeg ha profesjonelle til å hjelpe meg med. Og jeg vil helst slippe å ha 20-30 forskjellige mennesker til å håndtere mine intime saker i løpet av en måned.

Hvis jeg får demens og diverse andre problemer, vil jeg helt sikkert trenge mye innsats fra barna mine. De kommer sikkert til å stille opp. Men jeg vil ikke at de må sette livene sine på vent for meg, og slite seg ut fordi de har så mye styr med mamma på sine gamle dager. I stedet vil jeg betale min skatt med glede, gjerne også litt eiendomsskatt, slik at vi kan få hjelp av kommunen til mye av stellet og slik at jeg og barna mine kan bruke tiden sammen på det som er hyggelig og ikke på bleieskift.

Mer medmenneskelighet

Stikkord

Aktivitetsvenn, eldreomsorg, frivillighet

Denne uka ble «Nasjonal strategi for frivillig arbeid på helse- og omsorgsfeltet (2015-2020)»lagt fram av helseministeren, KS og Frivillighet Norge. Det er gledelig å se at det legges opp til tilskuddsordninger for arbeid med besøks- og aktivitetsvenner i eldreomsorgen og til aktiviteter for seniorer og eldre. Det har vi lenge etterlyst. Om en mener at det er viktig med økt frivillig innsats i helse- og omsorgssektoren, bør myndighetene også være med på å betale for arbeidet med rekruttering og opplæring, motivasjon og veiledning. Frivillig arbeid er veldig billig, men ikke gratis! Det er få som engasjerer seg i frivillig arbeid for å administrere.

Rekrutteringsarbeidet og frivillig aktivitet utformes best innenfor frivilliges egne arenaer. Derfor bør ikke kommunene bygge opp for frivillighetsadministrasjoner som tar jobben med å rekruttere frivillige, men heller samarbeide tett med organisasjonene om den frivillige innsatsen og bidra til å gi ressurser til det frivillige arbeidet.

Godt samspill mellom det offentlige og frivillige forutsetter at begge parter får gjøre det en er best på, og det som ligger til vår rolle. Derfor stusser jeg litt over tiltak nummer 5 i strategien, «Aktiviteter tilrettelagt for eldre». Her nevnes gågrupper, seniordans og andre sosiale aktiviteter, som kan bidra til å fremme aktivitet og redusere ensomhet. Flotte aktiviteter, men så står det at ansvaret for tiltaket er lagt til Helse- og omsorgsdepartementet. En kan si mye fint om embetsverket, men jeg tror nok våre lokallag lett vil slå dem når det gjelder å arrangere gågrupper og seniordans. Men vi vil gjerne ha litt støtte til å kunne får til enda mer av dette.

Hva skal frivillige gjøre innen helse- og omsorgssektoren i årene framover? Det er et viktig spørsmål som besvares indirekte i strategien. Det som pekes ut er særlig innsats mot ensomhet og for fysisk aktivitet. Det er midt i blinken for frivillig innsats. Lykkes vi bedre med å inkludere flere i gode felleskap og fysisk aktivitet, vil det redusere belastningen på helse- og omsorgstjenestene i framtida. I vårt velferdssamfunn må frivillige oppleve at de er med på å tilføre noen ekstra, og ikke blir brukt til å dekke over manglende offentlig satsing. Frivillige må heller ikke settes i situasjoner hvor en påføres helsefaglig eller medisinsk ansvar. Med en fortsatt solid satsing på offentlige helse- og omsorgstjenester, i kombinasjon med tiltak som kan utløse mer medmenneskelig engasjement og frivillig innsats, kan vi møte morgendagens omsorgsutfordringer med håp om at vi ikke bare kan takle et økende antall eldre, men også takle det kvalitetsmessig bedre enn vi gjør i dag.

Demenslinjen trengs, Venstre

Stikkord

Demenslinjen, hjelpetelefoner

Ofte går jeg til Liv eller Vigdis på Nasjonalforeningen for folkehelsens Demenslinje, når jeg trenger kunnskap om hvilke holdninger og tanker mennesker i Norge har om demens, hvordan folk opplever fastlegene sine, hvordan omsorgstjenestene fungerer, hvordan det er å være pårørende og hvordan det er å ha demens. De siste dagene har vi snakket om hvor mange som ringer og forteller om de samme forholdene som NRK har tatt opp når det gjelder svikt i sykehjem og som Senter for menneskerettigheter har beskrevet i sin årsrapport fra 2013. «…utstrakt bruk av frihetsberøvelse og tvang, mangel på respekt, nedlatende behandling, underernæring, manglende aktivitetstilbud og manglende muligheter for fysisk aktivitet…»

– Dette ringer folk og snakker om hver dag, sier Liv, som selv har lang fartstid som sykepleier i omsorgssektoren.

I fjor snakket Demenslinjen med ca 3000 mennesker som hadde spørsmål eller bekymringer om demens.

De fleste som ringer er nok først og fremst takknemlige for at de får en god prat med dyktige fagfolk, og får kunnskap og råd. Noen tenker kanskje at det er en fordel å kunne snakke med noen som er ikke er ansatt i kommunen, men som både er fagfolk og er på deres side som interesseorganisasjon for personer med demens og deres pårørende. For Nasjonalforeningen for folkehelsen er det viktig å ha denne tjenesten, ikke bare fordi vi ønsker å hjelpe til og spre informasjon, men fordi vi får kunnskap tilbake. Denne kunnskapen ligger ofte til grunn for anbefalinger vi gir Helsedirektoratet og Helsedepartementet.

Vi ble litt forskrekket da vi så at Venstre vil legge ned slike hjelpetelefoner og heller erstatte dem med ett felles telefonnummer, og at de vil gjennomføre dette allerede i 2015 i følge sitt alternative statsbudsjett og budsjettinnstillingen fra helse og omsorgskomiteen som foreligger i dag. De kunne kanskje ringt oss og hørt hva vi syntes først?

Om alle hjelpetelefoner skal bli til en, må det sannelig være allsidige folk som skal betjene! De må kunne dekke alt fra fra Demenslinjen til telefon for unge homofile, gravide og spilleavhengige for å nevne noen. Dette virker ikke gjennomtenkt.

Vi vil svært gjerne beholde den statsstøtten vi får til Demenslinjen og gjerne sett at den kunne økt litt (takk til KrF som forsøkte i sitt budsjett!), så den dekket mer av kostnadene våre.

Demensdiagnose, og hva nå?

Stikkord

Alzheimer, demens, demensdiagnose, Nasjonalforeningen for folkehelsen

Vi har vært en tur i Skottland og lært om deres arbeid med oppfølging og støtte til mennesker som har fått en demensdiagnose. Mange kunnskapsrike folk delte erfaringer som vi kan bruke i Norge. Men det sterkeste inntrykket gjorde Stewart som selv har Alzheimer.

– I don’t suffer from Alzheimer any more, now I’m living with it, fortalte Stewart entusiastisk.

Han fikk diagnosen da han var 61 år. Først ville han ikke fortelle det til noen, og ville ikke treffe noen. Selvtilliten forsvant. Sykdommen har blant annet rammet evnen hans til å tolke synsinntrykk, noe som skaper en rekke problemer. Pussig synes han – han kan fremdeles løse sudoku, men sykdommen har rammet hjernen der hvor kryssordferdighetene satt. Nå finner han ikke lenger ordene. Det er nyttig å bli minnet om at demens kan arte seg på mange ulike måter og at man kan ha mange ressurser inntakt i lang tid.

Stewart ble, først motvillig, med på en såkalt «family workshop» for personer med demens. Nå har han fått nye venner, fått kunnskap om demenssykdom og har blitt med i påvirkningsarbeid for saker som er viktige for personer med demens. Han har fått en ny trygghet på at han kan bidra. En viktig sak for ham er at det må finnes mennesker å henvende seg til for å få utført oppgaver på offentlige kontorer. Han mener det må settes en stopper for at alle slags offentlige tjenester kun skal baseres på selvbetjente maskiner.

Stewart er en av dem som har hatt tilgang til 5-trinnsoppfølgingen som skotske myndigheter har sagt at alle som får en demensdiagnose skal få ett års oppfølging med:

• Hjelp til å forstå sykdommen og håndtere symptomer
• Hjelp til å ta beslutninger om framtida som gjelder blant annet juridiske og økonomisk forhold
• Hjelp til å opprettholde og utvikle sosialt nettverk og kontakt med nærmiljøet
• Likemannsstøtte: knytte kontakter med andre personer med demens og deres pårørende
• Hjelp til å planlegge for framtidig pleie og omsorg

Etter dette året med oppfølging, skal det settes inn nye tiltak som tar utgangspunkt i den enkeltes behov.

I Norge har vi ingen tydelig politikk eller plan for oppfølging etter at en person har fått en demensdiagnose. Noen får sikkert god hjelp likevel, men Norge burde ha en felles plan for et minimum av oppfølging – slik de har i Skottland. Mange av punktene egner seg godt for å gjøres i samarbeid med frivillige, ikke minst det å sørge for fortsatt sosial kontakt. Nasjonalforeningen for folkehelsen gir allerede tilbud innen mange av de fem punktene. Men vi vil ha myndighetene på banen så vi kan samarbeide om noe som kan gjelde alle og som det legges tilstrekkelig med ressurser inn i.