Hvor stor belastning skal pårørende tåle i framtida?

Stikkord

, ,

sad old man on a black

Med tanke på de oppgavene som ligger foran oss, er det lite temperatur i valgdebatten om eldreomsorg. Det kan være fordi vi nå har historisk få nordmenn i de eldste aldersgruppene. En annen forklaring kan være at partiene er så enige at det ikke blir noe fart i debatten. Eller kan skyldes at omsorg er et kommunalt ansvar og ikke så aktuelt før et stortingsvalg? Disse forklaringene rimer dårlig om vi sammenlikner skoledebatten. Partiene er grovt sett enige om det meste som gjelder skole, som også er et kommunalt ansvar. Likevel diskuteres skole så busta fyker, og velgerne rangerer det som den viktigste saken foran valget. Og selvsagt er skole utrolig viktig.

De siste dagene har Aftenposten satt sykehjemsbygging på dagsorden. Helse- og omsorgsminister Høie mener kommunene trolig undervurderer behovet for sykehjemsplasser de kommende årene. For det er ingen liten utfordring vi står overfor når det gjelder befolkningsutvikling og eldrebølge. Fra 2020-2030 vil antallet eldre over 80 år øke med 50 prosent. Veldig mange åttiåringer er friske og spreke, men etter fylte 80-85 år øker risikoen for å få helseproblemer drastisk. Nesten halvparten av 90-åringene har demens. Og det er blant de eldste at problemene med ensomhet virkelig er utbredt.

Politikere og helsemyndigheter snakker nå veldig mye om at flere eldre må kunne bo hjemme lengre. Det er en god visjon at vi skal ha gode og aktive liv, med tilhørighet i nærmiljøene og trygghet hjemme også sent i alderdommen. Men likevel vil svært mange av oss nå et stadium i livet hvor vi trenger heldøgns helsetjenester over tid. Da må det finnes en institusjonsplass. Hvem skal bestemme når en plass på sykehjem er det beste? Skal det bare være en objektiv, medisinsk vurdering, eller skal en også respektere den enkeltes følelse av at det ikke lenger er trygt å bo hjemme? Og hva med de pårørende – skal de få lov til å ønske seg å slippe ansvaret på et tidspunkt?  Aftenposten skrev denne uka om Alfhild Valeur på 103 år. Hun ønsker seg en sykehjemsplass, men kommunen synes hun er for frisk. Hvem vet best hva som er bra for 103-åringen?

Mange pårørende som ringer til Demenslinjen forteller at de er veldig slitne. En datter fortalte at hun måtte besøke moren sin hver eneste dag for å hjelpe til. En av våre likepersoner forteller at hun nå er delvis sykemeldt for å få dagene til å gå i hop. Hun har omsorg for en ektefelle med demens, og dagtilbudet han får er lite forutsigbart. De aller fleste av oss ønsker å gi omsorg og støtte til dem vi er glad i. Det faller oss naturlig. Men det går en grense når omsorg for en forelder kommer på toppen av arbeid og ansvar for hjemmeboende barn. I vårt land er kvinner yrkesaktive og mange får barn seint, slik at en fortsatt har hjemmeboende barn når foreldre når en høy alder. Vi har ikke en hær av hjemmeværende kvinner som står klar til å ta hånd om eldrebølgen. Og vi bør ikke ønske oss en slik, fordi vi kommer til å trenge alle som kan arbeide. Når politikere og helsemyndigheter snakker om at flere må bo hjemme lengre, må pårørendes situasjon tas med i betraktningen. Hvis ikke vil konsekvensen bli at flere pårørende sliter seg ut, pådrar seg sykemeldinger og tidlig pensjonering. Det har vårt arbeidsliv ikke råd til, og dette vil rokke ved grunnleggende kvaliteter ved vårt velferdssamfunn.

I følge rapporten som Aftenposten omtaler, tenker tre av ti kommuner å redusere antallet sykehjemsplasser fram mot 2020. Dette kan bety en svært krevende omstilling i årene deretter, hvor alt tyder på et sterkt behov for flere heldøgnsplasser. Når en følger med på valgkampen virker det ikke som partiene tenker så mye lenger enn til litt ut i neste valgperiode. Det er synd, for vi står foran en virkelig stor utfordring for den norske velferdsstaten. Kommunene vil trenge mye penger for å opprettholde og bygge ut sine omsorgstilbud. Sykehusene vil oppleve en sterk vekst i antallet eldre med sammensatte helseutfordringer, slik som kombinasjonen kreft og demens. Hvordan ønsker vi at samfunnet skal takle dette? Skal vi løfte i flokk eller skal vi velte belastningene over på familiene?

St. Halvardshjemmet: Takk Nrk, men hvor var Dagsrevyen?

Stikkord

,

VIEILLESSE   Tusen takk Nrk for den nydelige dokumentaren om St.Halvardshjemmet. Men NRK – hvor var Dagsrevyen da beslutningene om nedleggelsen ble tatt? Hvor var journalistene som kunne filleristet politikerne den gangen, slik en av de ansatte sa hun kunne ønske å gjøre?

Jeg kjenner ikke til beslutningsprosessen utover det som kommer fram i dokumentaren og i byråd Inga Marte Thorkildsens kronikk på NrK Ytring i går. Jeg vet ikke hvor mye som kunne blitt annerledes, men jeg vet at politikere kan påvirkes og at medieoppmerksomhet kan ha stor betydning. Ofte blir det bedre beslutninger om flere meninger, kritikk og forslag kommer fram. Derfor er det synd at det er først nå, mange måneder etter flyttingen at vi får vite hvordan dette foregikk. Var det andre sykehjem som kanskje var i dårligere forfatning som heller kunne vært tømt først? Kunne en brukt litt mer tid på prosessen slik at flere slapp å flytte? Var det riktig å sette hele gjengen av flotte ansatte på porten? Ikke vet jeg, men jeg kunne ønske den oppmerksomheten saken nå får, kunne kommet for et halvt år siden, så kunne vi hatt mer debatt om dette. Hvorfor ble det aldri en nyhetssak?

Jeg har googlet og finner ingenting annet enn en artikkel fra Aftenposten om at St.Halvardshjemmet og en rekke andre sykehjem skal legges ned – av i og for seg fornuftige grunner. Flere av oss burde fulgt opp og spurt hvordan beboerne skulle ivaretas og hvordan flytteprosessene skulle gjennomføres. Det burde vært snakket mer om hvor uvanlig det var å legge ned et helt sykehjem, flytte alle som bor der og ingen av de ansatte.

Det er ingen tvil om at ansvaret ligger hos politikerne. Men de får ikke gjort noen god jobb uten en aktiv offentlighet. En sak kan utredes opp og ned, men ofte vil argumenter endre seg i møtet med en mangefasettert virkelighet. Derfor trenger vi kritiske og pågående medier og vi trenger en økt bevissthet om hvordan dem med de svakeste stemmene kan komme til orde.

Byråd Inga Marte Thorkildsen skriver at dette er en sak å lære av. En lærdom bør være at sykehjemsbeboere ikke kan flyttes rundt som om det var en saueflokk som skulle skifte fjøs. En annen må vel være å ha en bedre dialog rundt hvilke sykehjem det haster mest med å få avviklet. Når verken pårørende, ansatte eller beboerne synes et bygg er for dårlig for å være sykehjem – er det da så sikkert at det er for dårlig? Kanskje et sykehjem kan ha kvaliteter som veier opp for mangler i tekniske standarder?

Det var vondt å se behandlingen både av ansatte og beboere ved St.Halvardshjemmet. Men også utrolig fint å se at et sykehjem faktisk kan oppleves som et hjem, og være fylt av varme og glede. Her var det omtanke i det små, og vilje til å satse litt stort på opplevelser. Herlig å se hvordan dansefoten gikk i filttøfler og støttestrømper da selveste «Elvis» kom på besøk.

Jeg håper beboerne fikk det bra dit de kom, og møter nye flinke ansatte som møter dem med omsorg, kjærlighet, engasjement og kompetanse. Jeg håper de føler seg verdsatt. Hallo journalister – hvem av dere skal dra å sjekke så vi får vite? Og hvem følger med på den neste sykehjemsflyttingen?

Økt kompetanse vil gi økt kvalitet i eldreomsorgen

Stikkord

, , , , ,

CareI vår lanserte regjeringen en kvalitetsreform for eldre, og satte i gang en prosess rundt om i landet for å få innspill til forbedringer. I dag lanserer Arbeiderpartiet sine reformer for en bedre eldreomsorg.

Omsorgs- og eldrepolitikk bør så absolutt bli en hovedsak i valgkampen. Vi står overfor mange problemer i dagens omsorgstjenester som det haster å løse, men også formidable utfordringer i de kommende årene som følge av «eldrebølgen». Det er mye å ta tak i. Men både regjeringen og Arbeiderpartiet virker famlende i forhold til det som framstår som en hovedutfordring: Mangel på kompetanse. Det mest alvorlige utslaget finner vi ved sykehjemmene. Dagens sykehjemsbeboere er gjennomgående er svært skrøpelige og trenger omfattende helsehjelp. Til tross for dette er legedekningen svært lav og andelen ufaglærte svært høy. Mange steder er det spesielt i helgene få på jobb som har helsefaglig utdanning. Trolig er mye av forklaringen på det store omfanget av feil- og overmedisinering, omfattende feil bruk av tvang, passivisering, underernæring og omsorgssvikt å finne i mangel på kompetanse.

Første punkt på Arbeiderpartiets 16-punktsliste er forslag å innføre kvalitetskrav for omsorg i norske kommuner. Det går ikke fram om det er nye lovbestemmelser, forskrifter eller rapporteringskrav som skal være formen på dette, bare at det skal etableres «innsatsteam» som skal følge opp kommunene. Når kvaliteten i tjenestene varierer så sterkt, er det nærliggende å ønske flere felles standarder. Det kan hende vi trenger noe mer av dette, men å sørge for at flere ansatte i omsorgssektoren har fagutdanning vil også være med på å sikre mer likeverdig kvalitet. Ofte vil økt kompetanse være et bedre svar enn mer detaljregulering og rapporteringskrav overfor kommuner og ansatte. Vi har allerede en rekke lovbestemmelser som skal sikre forsvarlig helsehjelp og en verdig omsorg. Når det likevel svikter, er det ikke sikkert det er mangel på kvalitetskrav, tilsyn og veiledning som er problemet, men mangel på kompetent personell som kan sørge at regelverket vi allerede har blir fulgt. Økte krav til rapportering kan gjøre vondt verre ved at hardt tidspressede helsearbeidere må bruke mer tid på papir i stedet for på mennesker.

Det er viktig med en bred og helhetlig tilnærming til hvordan vi kan sikre de eldste en god hverdag med fellesskap, trygghet, aktivitet og høy kvalitet i helse- og omsorgstjenestene. Derfor er det som Aps forslag viser, nødvendig å satse innen en rekke områder. Like viktig som god pleie og omsorg er det å bidra til å fremme god helse og forebygge skrøpelighet hele livet igjennom. Men politikk handler om å prioritere ressursene. Om vi skal peke på ett område som burde prioriteres på topp, så er det å bidra til at syke eldre blir fulgt opp av godt kvalifiserte mennesker som gjennom faglig dyktighet legger lista høyt for hva som er god kvalitet. Dagens situasjon virker rett og slett uforsvarlig.

Mitt forslag til de som skal regjere etter valget er derfor at stat, kommune og partene i arbeidslivet setter seg sammen med utdanningsinstitusjonene og blir enige om en strategi for en langsiktig, omfattende og systematisk oppgradering av kompetansen i omsorgssektoren.

Hurra for sykkelen!

Stikkord

, ,

Bicycle sign, Bicycle LaneHvis du er lykkelig innehaver av sykkel, kan du sende en vennlig tanke til Karl Friedrich Christian Ludwig Freiherr Drais von Sauerbronn. I år er det 200 år siden han kom på grunnideen til sykkelen.  En hendelse fjernt unna startet det hele et par år før: et voldsomt utbrudd fra vulkanen Tambora i Indonesia i 1815. Så mye aske forsvant opp i atmosfæren at det stengte for sollyset over hele kloden i lang tid. Temperaturen sank og 1816 ble det året sommeren aldri kom. Resultatet ble ødelagte avlinger, sult, feilernæring, epidemier og økt dødelighet. Herr Drais, oppfinneren, fikk ideen til sykkelen på grunn av stive havrepriser i Tyskland. Det ble så dyrt med hest. Aldri så galt at det ikke er godt for noe!

Sykkelen er for øvrig godt for veldig mye: Helse, miljø og trafikk. Heldigvis er det slutt på at skoler kan nekte barn å sykle til skolen. Nå må det legges til rette rundt skolene slik at det er trygt å sykle, og slik at det er lett å parkere sykler. Bare 1o prosent av skolereiser skjer med sykkel, så det være mulig å gi mange flere barn gode sykkelvaner tidlig.

Sykle til jobben-aksjonen er en flott kampanje som hver vår bidrar til å motivere flere til å sykle til jobben. Bli med! Syklistenes Landsforening lanserer nå også en ordning med sertifisering av sykkelvennlige arbeidsplasser. Ikke minst vil dette spre kunnskap om hvordan arbeidsplassene kan bidra til å gjøre det lettere å velge sykkel. Hva med å få jobben til å gjøre avtale med en sykkelreparatør som kan komme til jobben og hjelpe ansatte med vårpussen?

Sykling er for alle. Noen er milslukere, andre nøyer seg med å ta sykkelen til nærbutikken. Jeg sykler ofte til jobb, men ikke alltid hjem igjen. Da hender det jeg benytter meg av muligheten til å ta sykkelen på bussen eller T-banen deler av veien. Noe er alltid bedre enn ingenting! Det hender til og med at jeg er så lat at jeg sykler til nærmeste busstopp, setter sykkelen der og tar bussen til jobb. Bysykkelordningene gjør at mange kan gjøre en variant av det samme – ta buss eller tog og så sykkel det siste stykket dit de skal.  El-sykler gjør at enda flere kan sykle. Kanskje du er en av dem som kan gå fra ingen sykling til litt? Er det noen rutiner som kunne endres slik at du gjør kjøreturer om til sykkelturer?

 

Ny statlig kostholdsplan

Stikkord

, , , ,

a heart made of vegetables. healthy eatingTil uka skal regjeringen legge fram en ny statlig handlingsplan for bedre kosthold i befolkningen. Jeg håper regjeringens plan inneholder nye tiltak som kan gjøre det lettere for oss å spise sunt. Alle har vi et ansvar for hva vi putter i oss, men vi skaper ikke bedre folkehelse med å vifte med pekefingeren overfor den enkelte.

Hva kan gjøre det lettere? Det ville være veldig enkelt å øke barns inntak av frukt og grønt om de fikk det gratis i barnehage og skole. En mye vanskeligere og mindre sosialt utjevnende vei er «å heve kompetansen hos både voksne og barn, og … spre de gode eksemplene og forankre arbeidet lokalt.», slik det heter i høringsnotatet om den nye kostholdsplanen. Det ville også være bra om foreldre kunne slippe å konkurrere med reklame når det gjelder å påvirke barns kosthold. Vi trenger en mer effektiv «vaktbikkje» for å passe på dette enn hva Matbransjens Faglige Utvalg er nå.    

Det ville også være ganske lett å kutte ned på salt, sukker og fett, dersom ferdigmatprodusenter puttet mindre av det i den maten vi er vant til å kjøpe. Det er satt i gang et bra arbeid når det gjelder salt gjennom Saltpartnerskapet, mer av dette burde gjøres med sukker og fett. Det ville også være mye lettere å velge sunne alternativer om de er billigere enn de usunne. Vi trenger en matpolitikk som gjør det lettere å spise sunt, ikke bare flere påminnelser og dårligere samvittighet.

Underernæring bør også adresseres i den nye planen. Underernæring er faktisk et problem i vårt rike land. Rundt halvparten av dem som mottar hjemmetjenester eller bor i sykehjem er underernærte. Vi gjør ikke nok med dette i dag.

Det må bli vanlig at helsepersonell følger bedre med på ernæringssituasjonen hos dem som trenger omsorgstjenester. Flere må få oppleve matservering og måltider som fremmer matlyst, sosialt fellesskap, tilstrekkelig næring og et kosthold tilpasset deres behov.  Vi må øke kompetansen om mat og ernæring for dem som jobber med syke og eldre. Sykehjemmet er, som det framgår av navnet, hjemmet til dem som bor der. Da må mat og måltider være noe en kan bruke til å skape hverdagsaktivitet, hjemmefølelse og glede, samtidig som det styrker helsen.

Det er ingen tvil om at vi trenger politikk for et nasjonalt løft for bedre kosthold. Vi trenger en plan og vilje til felles handling. Hele fire statsråder skal være med å lansere kostholdsplanen til regjeringen den 7.mars: helseministeren, landbruksministeren, fiskeriministeren og miljøministeren. Håper de har tenkt å holde pekefingeren i lomma og komme med tiltakene som vi vet virker.

Tid for å satse på demensforskning

Stikkord

, , ,

Scientific researchNasjonalforeningen for folkehelsen delte denne uka ut forskningspriser, en for hjerteforskning og for demensforskning. Det er interessant å sammenlikne de to forskningfeltene. Hjerteprisvinner Lars Gullestad kan se tilbake på 35 år med hjerteforskning. På disse årene har det skjedd svært mye noe han fortalte om da han var gjest i God Morgen Norge på TV2. Han forskningsresultatene med god organisering, vilje til å finne nye løsninger, tilgang til riktig teknologi og ivrige personer har stått på. En viktig suksessfaktor har vært tett samarbeid mellom de som steller med grunnforskning og de som kombinerer forskning med behandling.

Demensforskningen har kortere historie enn hjerteforskningen og mens svært mye kan gjøres for å forhindre og behandle hjerte- og karsykdom, har ingen funnet måter å stanse eller bremse demenssykdom slik som Alzheimers. Men Tormod Fladby som fikk prisen innen demens, mener det nå gjøres  gode framskritt. Hans forskningstema er hvordan en kan påvise demenssykdom på et tidlig stadium gjennom en blodprøve eller en prøve av spinalvæske. Håpet er at det én dag skal finnes behandling mot demens som kan settes inn før det oppstår store skader i hjernen. Da er rett diagnose til rett tid viktig.

For at demensforskningen skal kunne ta noen like store sprang som det hjerte- og karforskningen har gjort, trengs de suksessfaktorene som Gullestad pekte på: Riktig organisering, vilje, teknologi og flinke folk – samt tilstrekkelig finansiering. Svært mye skjer nå i andre land, men vi skal ikke undervurdere at et lite land som Norge kan bidra. Vi har flere solide forskningsmiljøer som allerede har bidratt mye, noe ikke minst Faldby er et eksempel på. Om vi lykkes i å finne behandling som kan bremse eller forsinke eller stanse demens vil de samfunnsmessige gevinstene være enorme. Nå er tiden overmoden for at regjering og Storting kommer på banen med tydelige ambisjoner og de ressursene som er nødvendig for å bringe forskningen de avgjørende skrittene framover. Helseministeren satt på første benk under prisutdelingen vår. Håper han tenkte det samme!

Livreddende forskning

Stikkord

, ,

HeartVi lever så lenge hjertet slår. Tanken på hvor avhengige vi er av akkurat denne muskelen kan være litt skremmende. Da er det godt å vite at vi lever i et land med et godt utbygd helsevesen hvor mange dyktige hjertespesialister står klare til å hjelpe oss raskt om noe oppstår. Vi er også heldige å leve i en tid hvor vi kan trekke fordelene av store framskritt innen hjertemedisinsk forskning. Vi skal bare noen få tiår tilbake før situasjonen var en helt annen.

På 50-60 tallet økte forekomsten av hjerteinfarkt sterkt. Særlig var det mange menn som døde brått i ung alder. Ny kunnskap både om forebygging og behandling har endret statistikken drastisk. Men en ting er å overleve, noe annet er det å få tilbake god livskvalitet etter alvorlig hjertesykdom. Framskrittene innen hjertemedisin er en viktig forklaring på hvorfor gjennomsnittlig forventet levealder har økt så mye, men er også med på å forklare hvorfor antall friske leveår økt mer enn forventet levealder siden 2005. Det er en svært gledelig utvikling.

Forskning krever langsiktighet og tålmodighet, og mange av de viktigste framskrittene skjer ikke i form av enkelte banebrytende funn, men gjennom systematisk arbeid over lang tid. Når vi ser noen tiår bakover kan vi se at det nærmest har funnet sted en revolusjon. En av dem som har bidratt til dette er årets vinner av Nasjonalforeningen for folkehelsens forskningspris innen hjertemedisin, professor Lars Gullestad.  Han har bidratt til å forbedre behandlingen av hjertesvikt og forbedret metodene i forbindelse med hjertetransplantasjon.

Mens tidligere nyvinninger har vært innen hjerteinfarkt og rask reparasjon av tette blodårer i hjertet, har Gullestad undersøkt selve hjertemuskelen. I Norge lever rundt 100 000 med hjertesvikt. Med moderne behandling, som Gullestad har vært med å på utvikle,  har det vært en betydelig nedgang i dødelighet av hjertesvikt.

Hjertet slår heldigvis uten at vi tenker på det. Antakelig er det en stor fordel om vi ikke tenker så mye på det, men fokuserer på å leve et bra liv og ta vare på kroppen vår så godt vi kan. Men takk og pris for at det er mange gode hoder som tenker veldig mye på hvordan hjertene våre kan banke friskt og lenge og få hjelp om de begynner å skrante.

Et nytt syn på aldring

Stikkord

, , ,

colourbox1875797Utviklingen mot høyere levealder har gått så fort at vi kan snakke om en revolusjon de siste tiårene. Det at flere lever så lenge, betyr også at flere lever med sykdommer, men i gjennomsnitt får flere av oss flere friske leveår. Det er gledelig.

I forrige uke hørte jeg et spennenende foredrag av professor Rudi Westendorp. Han har skrevet boka «Growing Older Without Feeling Old: On Vitality and Ageing». Budskapet var at vi må se lysere på aldring. Mulighetene for å reparere, behandle og sette inn reservedeler er blitt svært gode. Vi må bort fra forestillingen om at vitalitet er noe som tilhører ungdommen, sa Westendorp og ba oss tenke over i hvilken grad vi forbant for eksempel 14-åringer med vitalitet. Interessant tankeeksperiment.

Ut i fra dette tenker jeg at vi ofte snakker for pessimistisk om eldrebølgen. Ja, det blir en utfordring at vi får så mange pensjonister i forhold til yrkesaktive. Men både dagens og framtidas eldre har store ressurser å bidra med både i og utenfor arbeidslivet. Eldrebølgen kommer for alvor etter 2025 når de store etterkrigskullene runder 80 år. Det er spennende å tenke over hvordan denne generasjonen av eldre vil bli. De som tilhører denne generasjonen har stått i spissen for store sosiale endringer:i synet på barndom og barneoppdragelse, i synet på ungdommen som en egen livsfase og de sto for kvinnenes inntog i politikk og arbeidsliv. Jeg tror ikke det er noen dristig spådom at denne gjengen kommer til å endre vårt syn på alder og alderdom, og det tror jeg blir bra.

Aktiv aldring kommer til å bli et viktig begrep framover. Det må ikke bare handle om arbeidslivet. Aktiv aldring må dreie seg om muligheter for folk til å kunne bruke sine ressurser, være med i aktiviteter som skaper mening og identitet, og som sikrer sosialt fellesskap og nettverk. Dette må ikke bare gjelde dem som er i topp form, men også for eksempel de som får demens, noe som vil gjelde mange. Alle må få mulighet til å være så aktive som de ønsker og kan mestre.

Et perspektiv som dessverre var fraværende i det interessante foredraget til Westendorp var hvordan vi skal forholde oss til sosiale helseforskjeller. Det er ikke helt tilfeldig hvem som får dårlig helse. Hvordan vi eldes har en hel del med hvilke økonomiske og andre forutsetninger vi har hatt tidligere i livet. I vårt samfunn har vi oppnådd en høy forventet levealder, men det er alvorlig at menn med universitets- eller høgskoleutdanning har 7 år lengre forventet levealder enn menn med grunnskole. For kvinner er forskjellen 6 år, i følge Folkehelseinstituttet. Dersom vi ønsker at flere skal få ta del i den aktive alderdommen, må samfunnet legge  bedre til rette for det gjennom hele livsløpet.

Selv om vi venner oss til å se på folk høyere opp i alder med mer optimistiske øye, må vi ikke komme dit at vi fornekter at livet også kommer med sykdom og død. Det må ikke bli tabu å være skrøpelig.

PS! På bildet – eksempler på folk som er rundt 80 i 2025.

Frykten for alzheimer

Stikkord

, ,

sad old man on a blackVG omtalte denne uka en undersøkelse som viste at Alzheimer og kreft er de sykdommene som folk over femti år frykter mest.  I undersøkelsen, som er gjennomført ved Universitetet i Tromsø, oppga 39 prosent at de hadde «sterk frykt» for å få Alzheimers sykdom. Kun to prosent hadde «sterk frykt» for hjerteproblemer, til tross for at det er den vanligste dødsårsaken i Norge.

Alzheimer og andre demenssykdommer er noe som rammer mange, men de aller fleste av oss får ikke demens. Det er likevel ikke så rart at vi frykter en sykdom som er dødelig, som det ikke finnes behandling mot, og som rammer hjernen; det organet som mest av alt avgjør hvem vi er.

Da vi snakket om VGs artikkel, var det flere kollegaer som sa de kjente folk som hadde googlet demens etter episoder med glemsomhet – i frykt for å være alvorlig syke. De som svarer på Demenslinjen forteller også at mange ringer og er bekymret for demens på grunn av glemsomhet.

Det er bra at folk flest nå vet at demens er sykdom i hjernen og ikke bare en del av normal aldring. Det er også bra at folk er opptatt av å finne ut om det kan være demens dersom de har tydelige symptomer. For selv om det ikke finnes kurerende behandling, er det viktig å ha kunnskap om sykdommen og hjelp til å takle den så tidlig som mulig. Det er også bra at vi nå snakker mer åpent om demens fordi det angår så mange, og fordi åpenhet fremmer forståelse for hvordan de som har demens og deres pårørende har det. Ulempen kan være at flere bekymrer seg for at også de kan bli rammet.

Frykt og bekymringer for sykdom kan utvikle seg til noe som virkelig ødelegger for oss, hindrer vår livsutfoldelse eller tar fra oss nattesøvnen. Dersom en en stadig går rundt og er på vakt mot symptomer,vil en hele tiden kunne finne dem. Alle glemmer vi innimellom, men det behøver ikke være demens om du synes det tiltar med alderen. Det behøver aldeles ikke være demens om du står i kjellerboden og har glemt hva det var du gikk for å hente, eller plutselig ikke husker navnet på en gammel bekjent. Heller ikke om du gjør noe irrasjonelt. Har du mye å tenke på, eller har du sovet dårlig, kan det være forklaring god nok i massevis. Det kunne for eksempel være forklaringen på en episode vi humrer over i min familie. Jeg skulle legge en ekstranøkkel under dørmatta ute til en i familien som hadde glemt nøkkel (husker ikke hvem..) Vedkommende kom hjem og fant ingen nøkkel. Etter hvert viste det seg jeg hadde lagt nøkkelen under den matta som befant seg på innsiden av døra. Sånt skjer og som oftest ikke på grunn av sykdom.

Hva er det som gjør at man innser at en selv eller en av ens nære kan ha demens? Når jeg spør, er svaret ofte at det er ganske dramatiske ting. En dame fortalte at mannen hennes hadde tenkt seg på kino en kveld som hun hadde syklubb. Da han kom hjem, fortalte han at det ikke ble noe kinobesøk fordi Saga Kino var revet. Han hadde ikke klart å finne kinoen han hadde vært på så mange ganger. Selv trodde han fullt og fast på denne forklaringen. Da forsto kona at det måtte være noe skikkelig galt.

Hukommelsen vår er påvirkelig og kan variere med dagsformen. Mange har mye å gjøre nå i julerushet. Vi kan sikkert oppleve at det er litt for mye å tenke på, og at hukommelsen kan glippe. Det er sannsynligvis ikke demens når du synes du glemmer mye, men ring gjerne Demenslinjen og ta en prat med de kloke og hyggelige sykepleierne våre. Så får du kanskje en bekymring mindre!

Oslo kommune sviktet igjen

Stikkord

LE TROISIEME AGEDet skjer ikke ofte at norske kommuner blir bøtelagt for dødelige forsømmelser overfor sine innbyggere. I dag kan VG og NRK fortelle at Oslo kommune for andre gang på få år blir ilagt bot etter uforsvarlig dårlig oppfølging av syke eldre. For halvannet år siden gikk den såkalte Bukkøysaken for retten. Saken har vært inspirasjon for Thea Stabels teaterstykke «Ingenting er ingenting» på Nationaltheatret. I den saken mente Helsetilsynet at Oslo hadde opptrådt så grovt uforsvarlig at det var riktig med en bot. Oslo kommune ville den gangen ikke vedta boten på 500.000. Det ble satt inn store ressurser på å vinne rettssaken og kommunen vant fram, fordi bevisene visstnok var for svake i en straffesak.  Helsetilsynet opprettholdt likevel konklusjonen om at Oslo kommune hadde opptrådt uforsvarlig, og saken er fulgt opp med forbedrede rutiner i etterkant. Jorunn Bukkøy frøs i hjel i blomsterbedet utenfor hjemme sitt.

Nå gjelder det en kvinne som ble funnet død av sult, etter at ingen hadde sett til henne på 16 dager.  Nok en nitrist sak hvor Oslo kommune har sviktet. Denne gangen er det heldigvis en hel annen tone fra kommunen. Byråd Inga Marte Thorkildsen sier at kommunen tar ansvar og vedgår at det ble opptrådt uforsvarlig. Det er mulig Oslo mener boten bør være mindre enn to millioner kroner, men det høres ikke ut til at en denne gangen blånekter og setter himmel og jord i bevegelse for å forsvare seg. I stedet rettes fokus mot det som er viktig i slike saker: at en tar inn over seg at et menneske som kommunen hadde ansvar for døde en uverdig død.

Det opplyses at vurderingen av kvinnens evne til samtykke er sentralt i saken. Det var det også i de to sakene som Helsetilsynet anmeldte i 2010. Dette er vanskelige saker. I utgangspunktet må vår rett til selvbestemmelse respekteres uansett alder og livssituasjon. Men for noen mennesker kommer det til et punkt der man ikke lengre klarer å ta vare på seg selv, og ikke forstår at det selv. Om dette er tilfellet kan en bare finne ut av ved å forsøke å bli kjent med en person og følge jevnlig opp. Vil ikke den det gjelder snakke med kommunen selv, må en i det minste lytte til bekymringsmeldinger fra naboer eller andre. Kommunen har, som det framgår av den aktuelle saken, ikke lov til å overlate en person til seg selv når det er risiko for at vedkommende ikke klarer å ta vare på seg selv.

Saken fortjener det etterspillet den nå får. Oslo kommune må lære av disse sakene og sørge for alle bydelene lærer av feil som er gjort.