Stikkord
«Barndomslandet» var først veldig lite, det var bare området rundt husveggene. Men der fantes trær å klatre i, en sandhaug, en hjemmelaget huske, plass til å ake og å gå på ski. Etter hvert ble landet litt etter litt større. Noen hundre meter borte var bekken. Med øynene til en 5-6-7-8 åring sto den ikke tilbake for Amazonas. Der var skyggefull regnskog med bregner, kulper å bade i – med overlegg om sommeren eller plumpe iskaldt i om vinteren. Det var igler, rumpetroll og vannløpere som kunne fanges. Heldigvis tenkte ikke foreldrene våre at dette var et livsfarlig sted hvor vi kunne drukne, så vi brukte timevis ved vår lokale flod. Med årene økte aksjonsradiusen med flere hundre meter, innover i skogen dit hvor den store Beverdammen lå. Storebrødre ledet an i ingeniørarbeidet med brubygging, hytter og opplegg for å seile på et gammelt biltak over dammen.
Gjennom bygda gikk veien, som var fin til paradishopping, slåball og hoppetau. På et tidspunkt bestemte kommunen å øke fartsgrensen der. Da ringte en av foreldrene avisa for å protestere, og Porsgrunns Dagblad kom og tok bilde av oss som lekte på veien med fatsgrense på 80 km. Det var nok færre biler da enn nå. Det kan hende at vi fikk beskjed om å holde oss unna både bekk og vei, men vi barna så nok det som veiledende og ikke absolutte krav. I barndomslandet regjerte barna. I dag ser det ut som hele området har krympet veldig.
Hvis vi vil at barn skal være aktive og leke fritt ute, må vi skape bomiljøer som inviterer til det. Da holder det ikke at kommunen har fine idrettsanlegg og parker. Når det gjelder de minste er barndomslandet akkurat der de bor, og noen få meter rundt huset. Vi voksne trenger også å ha turområder nær oss, om vi skal bruke dem. Dansk forskning viser at der det er 300 meter til en park brukes den gjennomsnittlig 2,7 ganger i uken, mens dersom det er 1000 meter til en park brukes den bare 1 gang i uken. For at friluftsområder skal brukes aktivt, må de finnes innenfor en avstand på 50 -1 000 meter fra der folk bor, uavhengig av aldersgruppe. F.eks. har småbarn en grense 50 meter, eldre 300 meter, voksne i følge med barn 400 meter og ungdom 1000 meter.
Gode fasiliteter for idrett og gode idrettstilbud er viktig. Men det er også bomiljøer som inviterer til utelek. De organiserte aktivitetene kan være kostbare og vanskelig å delta i for barn fra familier med lite penger. Det er heller ikke alle barn som trives med det konkurranse- og prestasjonsorienterte preget som idrett har. Vi trenger bomiljøer hvor barn kan ha hemmeligheter, være kreative og utfolde seg fritt. Utvikling av bområder må sees med barns øye, med barn som rådgivere. For barndomslandet er lite, og det er ikke sikkert du får brukt en lekeplass som ligger i et helt annet land.
