Vonde budskap må også fram!

Stikkord

demens, eldreomsorg, pårørende, Stortinget

Et viktig budskap fra Nasjonalforeningen for folkehelsen har lenge vært å formidle at det er mulig å leve godt med demens. Alzheimer og andre demenssykdommer har tradisjonelt vært forbundet med håpløshet. Vi er derfor opptatt av å peke på muligheten til å leve best mulig med sykdommen. For den muligheten finnes, dersom demenssyke blir møtt med god hjelp fra offentlige helse- og omsorgstjenester, og forståelse og støtte fra venner, familie og samfunnet for øvrig.

Som interesseorganisasjon jobber vi utrettelig for å få bedre kvalitet i eldre- og demensomsorgen. I dette påvirkningsarbeidet mot myndighetene er det også viktig å vise at det nytter. Det vil bli bedre å bo på sykehjem om de ansatte har skikkelig kompetanse. Og det går an å bo lengre hjemme med god livskvalitet, dersom man har et dagaktivitetstilbud og pårørende får avlastning.

I all kommunikasjonen om at hverdagen med demens kan bli bedre, er det noen stemmer som ikke har kommet like tydelig til orde. Det er alle de pårørende som ikke får den støtten og avlastningen de trenger. Alle de som er pårørende til en demenssyk som ikke har et verdig liv. De pårørende som står på til de stuper.

Da vi planla årets Demensaksjon, valgte vi å gi denne gruppen en stemme. Alle de slitne og frustrerte pårørende, og alle de som frykter å komme i den situasjonen en gang i framtida.

Det er sterke budskap som de siste ukene er formidlet i sosiale medier. «Noen ganger skulle jeg ønske han var død», «Jeg vil ikke bli pleietrengende og komme på sykehjem», «Tenk om jeg ikke klarer å ta vare på henne alene», «Jeg er redd for å la mor være alene hjemme».

Reaksjonen har også vært sterke. Vi har fått kritikk for å svartmale og skape frykt og bekymring. Sykehjemsansatte og pårørende som har erfaring med gode sykehjem, har ønsket å nyansere bildet. Men først og fremst har vi fått mange, mange tilbakemeldinger fra pårørende som bekrefter at hverdagen er ille.

Nær 60 prosent av pårørende til personer med demens er så mentalt utmattet at de kunne fått en eller flere psykiatriske diagnoser. Det har vært mange rop om hjelp, og alle har fått svar og invitasjon til å ringe vår Demenslinje eller snakke med noen av våre mange likepersoner.

Ingen er tjent med at pårørende sliter seg ut og selv blir syke, slik tilfellet altfor ofte er. Men dessverre er det ikke slik at alle pårørende som har behov for det vil få den hjelpen de så sårt trenger, og har krav på, fra de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det er hjerteskjærende og opprørende å høre de maktesløse historiene mange forteller.

I årets valgkamp ble eldreomsorgen et mindre omtalt tema enn  tidligere. Det er kanskje lett å få inntrykk av at behovene for eldreomsorg er mindre, fordi eldre har fått bedre økonomi og mange har god helse. Men det må ikke føre til at vi glemmer dem som har størst behov for en god eldreomsorg, alle dem som har demens.

I dag er det over 77 000 som har demens i Norge. I løpet av et par tiår vil det, pga eldrebølgen, være dobbelt så mange, om vi ikke lykkes i å løse demensgåten. For alle demenssyke, og deres pårørende, er det avgjørende at helse- og omsorgstjenestene gir mye mer støtte og hjelp i framtida enn det mange opplever i dag. Vi forventer at det nye Stortinget setter dette på dagsorden!

Økt kompetanse vil gi økt kvalitet i eldreomsorgen

Stikkord

demensomsorg, eldre, eldrebølgen, eldreomsorg, Stortingsvalg 2017, sykehjem

I vår lanserte regjeringen en kvalitetsreform for eldre, og satte i gang en prosess rundt om i landet for å få innspill til forbedringer. I dag lanserer Arbeiderpartiet sine reformer for en bedre eldreomsorg.

Omsorgs- og eldrepolitikk bør så absolutt bli en hovedsak i valgkampen. Vi står overfor mange problemer i dagens omsorgstjenester som det haster å løse, men også formidable utfordringer i de kommende årene som følge av «eldrebølgen». Det er mye å ta tak i. Men både regjeringen og Arbeiderpartiet virker famlende i forhold til det som framstår som en hovedutfordring: Mangel på kompetanse. Det mest alvorlige utslaget finner vi ved sykehjemmene. Dagens sykehjemsbeboere er gjennomgående er svært skrøpelige og trenger omfattende helsehjelp. Til tross for dette er legedekningen svært lav og andelen ufaglærte svært høy. Mange steder er det spesielt i helgene få på jobb som har helsefaglig utdanning. Trolig er mye av forklaringen på det store omfanget av feil- og overmedisinering, omfattende feil bruk av tvang, passivisering, underernæring og omsorgssvikt å finne i mangel på kompetanse.

Første punkt på Arbeiderpartiets 16-punktsliste er forslag å innføre kvalitetskrav for omsorg i norske kommuner. Det går ikke fram om det er nye lovbestemmelser, forskrifter eller rapporteringskrav som skal være formen på dette, bare at det skal etableres «innsatsteam» som skal følge opp kommunene. Når kvaliteten i tjenestene varierer så sterkt, er det nærliggende å ønske flere felles standarder. Det kan hende vi trenger noe mer av dette, men å sørge for at flere ansatte i omsorgssektoren har fagutdanning vil også være med på å sikre mer likeverdig kvalitet. Ofte vil økt kompetanse være et bedre svar enn mer detaljregulering og rapporteringskrav overfor kommuner og ansatte. Vi har allerede en rekke lovbestemmelser som skal sikre forsvarlig helsehjelp og en verdig omsorg. Når det likevel svikter, er det ikke sikkert det er mangel på kvalitetskrav, tilsyn og veiledning som er problemet, men mangel på kompetent personell som kan sørge at regelverket vi allerede har blir fulgt. Økte krav til rapportering kan gjøre vondt verre ved at hardt tidspressede helsearbeidere må bruke mer tid på papir i stedet for på mennesker.

Det er viktig med en bred og helhetlig tilnærming til hvordan vi kan sikre de eldste en god hverdag med fellesskap, trygghet, aktivitet og høy kvalitet i helse- og omsorgstjenestene. Derfor er det som Aps forslag viser, nødvendig å satse innen en rekke områder. Like viktig som god pleie og omsorg er det å bidra til å fremme god helse og forebygge skrøpelighet hele livet igjennom. Men politikk handler om å prioritere ressursene. Om vi skal peke på ett område som burde prioriteres på topp, så er det å bidra til at syke eldre blir fulgt opp av godt kvalifiserte mennesker som gjennom faglig dyktighet legger lista høyt for hva som er god kvalitet. Dagens situasjon virker rett og slett uforsvarlig.

Mitt forslag til de som skal regjere etter valget er derfor at stat, kommune og partene i arbeidslivet setter seg sammen med utdanningsinstitusjonene og blir enige om en strategi for en langsiktig, omfattende og systematisk oppgradering av kompetansen i omsorgssektoren.

Oslo kommune sviktet igjen

Stikkord

eldreomsorg

Det skjer ikke ofte at norske kommuner blir bøtelagt for dødelige forsømmelser overfor sine innbyggere. I dag kan VG og NRK fortelle at Oslo kommune for andre gang på få år blir ilagt bot etter uforsvarlig dårlig oppfølging av syke eldre. For halvannet år siden gikk den såkalte Bukkøysaken for retten. Saken har vært inspirasjon for Thea Stabels teaterstykke «Ingenting er ingenting» på Nationaltheatret. I den saken mente Helsetilsynet at Oslo hadde opptrådt så grovt uforsvarlig at det var riktig med en bot. Oslo kommune ville den gangen ikke vedta boten på 500.000. Det ble satt inn store ressurser på å vinne rettssaken og kommunen vant fram, fordi bevisene visstnok var for svake i en straffesak.  Helsetilsynet opprettholdt likevel konklusjonen om at Oslo kommune hadde opptrådt uforsvarlig, og saken er fulgt opp med forbedrede rutiner i etterkant. Jorunn Bukkøy frøs i hjel i blomsterbedet utenfor hjemme sitt.

Nå gjelder det en kvinne som ble funnet død av sult, etter at ingen hadde sett til henne på 16 dager.  Nok en nitrist sak hvor Oslo kommune har sviktet. Denne gangen er det heldigvis en hel annen tone fra kommunen. Byråd Inga Marte Thorkildsen sier at kommunen tar ansvar og vedgår at det ble opptrådt uforsvarlig. Det er mulig Oslo mener boten bør være mindre enn to millioner kroner, men det høres ikke ut til at en denne gangen blånekter og setter himmel og jord i bevegelse for å forsvare seg. I stedet rettes fokus mot det som er viktig i slike saker: at en tar inn over seg at et menneske som kommunen hadde ansvar for døde en uverdig død.

Det opplyses at vurderingen av kvinnens evne til samtykke er sentralt i saken. Det var det også i de to sakene som Helsetilsynet anmeldte i 2010. Dette er vanskelige saker. I utgangspunktet må vår rett til selvbestemmelse respekteres uansett alder og livssituasjon. Men for noen mennesker kommer det til et punkt der man ikke lengre klarer å ta vare på seg selv, og ikke forstår at det selv. Om dette er tilfellet kan en bare finne ut av ved å forsøke å bli kjent med en person og følge jevnlig opp. Vil ikke den det gjelder snakke med kommunen selv, må en i det minste lytte til bekymringsmeldinger fra naboer eller andre. Kommunen har, som det framgår av den aktuelle saken, ikke lov til å overlate en person til seg selv når det er risiko for at vedkommende ikke klarer å ta vare på seg selv.

Saken fortjener det etterspillet den nå får. Oslo kommune må lære av disse sakene og sørge for alle bydelene lærer av feil som er gjort.

Omsorg for pårørende – er pleiepenger løsningen?

Stikkord

eldreomsorg, pårørende, pleiepenger

Om en av de nærmeste i familien blir alvorlig syk, blir du en pårørende. Noen ganger kan det bety at livet ditt forandres for mange år framover, og dine egne planer og ønsker må komme i annen rekke. Jeg møter mange som er pårørende til noen som har demens. Noen er ektefeller, andre er barn eller annet familiemedlem. Mange er yrkesaktive, mange er eldre som har egne helseproblemer.

Pårørende opplever ofte at de må være både talsperson og koordinator av ulike tjenester. Til  Demenslinjen ringer pårørende ofte fordi de sliter med å finne ut hvem de kan få hjelp av i kommunen. De trenger informasjon om  hvilke rettigheter de har, og de forteller om hvordan de må jobbe for å skape forståelse for behovene til den som er syk. Alt dette kommer på toppen av de største bekymringene – nemlig at en du er glad i har fått en dødelig sykdom, har fått livet endret og har fått plager og vansker. Mange vil sørge over at en ikke lenger kan møtes på likefot som ektefeller, eller at en trygg og sterk mamma eller pappa nå er blitt avhengig av din hjelp og omsorg. Så er det atferdsendringer som kan krever mye tålmodighet, for eksempel med spørsmål som stilles om og om igjen. I Nasjonalforeningen for folkehelsen er vi opptatt av at det må fokuseres mer på de ressursene som folk med demens fortsatt har intakt, men like viktig er det med støtte til de pårørende i deres situasjon.

I dagens VG etterlyses bedre støtteordninger for pårørende som har store omsorgsoppgaver. Det kan det sikkert være gode argumenter for, men dette trenger vi en nyansert debatt om. Her er i hvert fall tre motforestillinger som det må tas hensyn til:

Vi må ikke få ordninger som gjør at folk føler seg presset ut av arbeidslivet. Det må ikke bli slik at en yrkesaktiv ektefelle skal føle plikt til å ta i mot omsorgslønn eller pleiepenger i stedet for å jobbe. På samme måte som vi har barnehager, må det finnes omsorgsløsninger og dagaktivitetstilbud som gjør at ektefeller til personer med demens trygt kan gå på jobb.

Vi må ikke få ordninger som gjør det mer lønnsomt for helsefaglig utdannede i lengre tid å pleie familiemedlemmer, framfor å jobbe i omsorgssektoren. I de kommende årene kommer vi til å ha stort behov for kompetente helsearbeidere i hjemmetjenester og ved sykehjem.

Vi må ikke få ordninger som gjør at de pårørende forventes å strekke seg lenger fordi de får betalt. Veldig mange strekker seg lenger enn de har godt av, fordi de ønsker å yte omsorg eller fordi de ikke har noe valg. Når omsorgsbyrdene går på helsa løs, hjelper det lite med penger. Skjønt det selvsagt er viktig å få økonomisk hjelp dersom dårlig råd er noe som sliter på toppen av sykdom. Det er stort behov for bedre avlastningstilbud for pårørende.

Hva synes dere som selv er pårørende?

PS, her finnes en del informasjon om hvilke rettigheter som finnes for pårørende i dag.

Ensomhet – myter og virkelighet

Stikkord

eldreomsorg, ensomhet, folkehelse

Over statsbudsjettet neste år er 36,8 millioner øremerket til bekjempelse av ensomhet. Det er klokt, for noe av det viktigste vi kan gjøre i møtet med eldrebølgen er å bidra til at flere har et godt nettverk rundt seg.

Det er viktig å ta ensomhet på alvor, samtidig som flere undersøkelser viser at yngre mennesker har en tendens til å overdrive hvor ensomme eldre er. Det henger trolig sammen med et vi henger fast i foreldede oppfatninger av eldre.

Det finnes en forholdsvis fersk, stor europeiske undersøkelse om ensomhet. Her har en spurt over 30 000 mennesker i 11 land og svarene viser at Norge har de laveste tallene for ensomhet. Rundt 10 prosent i aldersgruppen 60-80 år oppgir at de føler seg ensomme. Opplevelsen av ensomhet er mest utbredt blant dem som er 80 år og eldre, men det er ikke alder i seg selv som er viktig. I følge den norske NorLAG-studien er ensomhet mest knyttet til dårlig helse og tap av ektefelle. Dette er noe mange eldre som opplever, men det kan også skje i andre faser av livet.

Den europeiske undersøkelsen viser at ensomhet blant eldre er mest utbredt i tidligere østblokkland, hvor så mange som 30–55 prosent av de eldre føler seg ensomme. Undersøkelsen viser dermed at det er en sammenheng mellom hvordan velferdsordninger fungerer og opplevelsen av ensomhet. Ikke så underlig, for bor du i et land hvor det å ha dårlig helse eller gå ut av arbeidslivet også er ensbetydende med å bli virkelig fattig, så går det ut over muligheten til å leve et sosialt aktivt liv.

Med andre ord er ikke ensomhet bare et spørsmål om «jo mere vi er sammen», men er blant de mange forhold som påvirkes av om en har, eller ikke har, et solid sosialt sikkerhetsnett i samfunnet. Slik sett er det ikke bare de 36,8 millionene på statsbudsjettet som går til bekjempelse av ensomhet!

Vi må ikke svartmale situasjonen og bidra til en stakkarsliggjøring av eldre. Derfor er det viktig med tall og fakta. Men for den enkelte som føler seg ensom, er statistikken til liten trøst. Det er jo dessuten slik at om 10-20 prosent av de eldre føler seg ensomme, så er det fortsatt et samfunnsproblem som vi må ta på alvor. Og selvsagt er det også viktig å engasjere seg i at også mange barn og unge føler ensomhet.

Ensomhet er en subjektiv følelse. Mange kan være mye aleine uten å føle seg ensom, mens andre oftere har behov for mennesker rundt seg. Noen kan ha mange rundt seg, men likevel savne nære relasjoner. Det viser seg å være en veldig forskjell på det å ikke ha noen, og det å ha minst en god venn.

Alle bør vi derfor stille oss spørsmålet: Kan det hende at jeg kan være den ene for noen?

Frivillige organisasjoner kan ikke skaffe eller organisere vennskap. Vennskap er noe som knyttes mellom mennesker som velger hverandre. Men vi kan organisere møteplasser hvor vennskap kan oppstå og vi kan knytte folk sammen slik at mulighetene for vennskap blir flere, slik vi blant annet gjør når vi inviterer til å bli aktivitetsvenn.

Sykehjem må ledes med klare mål og høye ambisjoner

Stikkord

Alzheimer, demens, eldreomsorg, sykehjem

Det er helt nødvendig å si to ting først: Folk i Norge må ikke være redde for å ta i mot en sykehjemsplass når det virkelig er behov for det. Og: ansatte ved sykehjemmene gjør en viktig jobb, og som oftest en bra jobb. Men vi er nødt til å snakke om det som ikke er bra. Derfor var dagens kronikk i Aftenposten fra pårørende Tore Westhrin viktig. Alt for sjelden hører vi stemmene til de som bo på sykehjem eller til de som er pårørende.

Når det svikter på så mange punkter som Tore og kona hans erfarte er det et lederansvar å rydde opp. Ansatte må møtes med tydelige forventninger og god veiledning. Ledere må kommunisere tydelige mål og verdier. Dette opplevde jeg da jeg besøkte Mørkved sykehjem tidligere i vår. Lederen der, Elsa Fagervik Kommedahl, setter tydelige krav til de ansatte og det trives de åpenbart med. Ett krav er at ansatte er ute hos beboerne, vaktrom finnes ikke her.

Vi må dessverre se i øynene at det er ganske alvorlige tegn på svikt ved mange sykehjem. Det viser både tilsyn og forskning. En annen kunnskapskilde er Demenslinjen. De som tar telefonen på Demenslinjen snakker så å si daglig med pårørende som er opprørte over sykehjem. Ofte handler det om personalets holdninger, mangel på informasjon, lite involvering, lite aktivitet, overdreven medisinering og for lite tilpasning til den enkeltes behov. De pårørende føler at de ikke blir hørt og at betydningen av deres kompetanse og kjennskap til personen blir underkjent.

Pårørende og kronikkforfatter Tore Westhrin, pleie- og omsorgssjefen i Bærum kommune, helseministeren og undertegnede møttes til debatt i NRKs Dagsnytt 18 i dag. Jeg brant egentlig inne med de tre forslagene jeg satt ned til helseministeren før debatten. De kommer her:

1. Sørg for at arbeidet med en ny trygghetsstandard ikke bare ender i økte rapporteringskrav og byråkrati. Som øverste helseleder må du sette tydelige mål for hva kvalitet betyr. Slik dette arbeidet nå utvikler seg, virker det dessverre veldig lite ambisiøst.
2. Lag en skikkelig etter- og videreutdanningssatsning på linje med den vi har i skolen. Ansatser er satt i gang, men vi er langt fra den systematikken, de ressursene og den strategiske satsingen som er gjort i skolen. Behovet er enormt.
3. Gi en tydelig beskjed til alle nivå i helsevesenet om at personer med demens og deres pårørende skal bli lyttet til og ha mulighet for medvirkning. Dette er en gruppe som har fått kommet alt for lite til orde.

Trenger mer likestilt omsorg for eldre

Stikkord

8.mars, dagaktivitetstilbud, eldreomsorg, Likestilling

Når vi ser på hvem som ringer til hjelpelinjene Hjertelinjen og Demenslinjen, og ser på statistikken over hvem som besøker helseinformasjon på Nasjonalforeningen for folkehelsens nettsider, er det tall som er verdt å dvele litt ved på en 8.mars. 75 % av de som bruker nettsidene er kvinner. Det de søker mest etter, er informasjon om demens.  Når det gjelder pårørende som ringer Hjertelinjen, er det dobbelt så mange kvinner som menn. Til Demenslinjen er 38 % av alle som ringer inn døtre til en som har demens, eller en de er bekymret for når det gjelder mulig demens. Det er tre ganger så mange døtre som sønner som ringer.

Dette kommer neppe som noen bombe på noen. For omsorgsarbeid er ikke likt fordelt i norske familier. Småbarnsfasen er ofte i fokus i likestillingsdebatten, kanskje mye fordi mange av debattantene selv befinner seg i en god skvis mellom jobb og småbarn. De fortjener all drahjelp de kan få for å få familieliv og jobb til å gå i hop, og støtte i kravet om at arbeidet i heimen må være rettferdig fordelt. Men vi må ikke glemme å ha ambisjoner om likestilling også i andre livsfaser. I våre dager er det dessuten mange som får barn seint, og som kommer i en dobbelt tidsklemme med både små barn og foreldre som trenger omsorg.

Mange av døtrene som ringer til demenslinjen gir uttrykk for at de strekker seg langt. En av sykepleierne som besvarer Demenslinjen forteller at ofte vil den som ringer bare høre at det hun gjør er bra nok, at hun ikke behøver å strekke seg enda lengre. Mange har dårlig samvittighet. Kanskje er de i en situasjon hvor det faktisk er umulig å strekke helt til. Kanskje legger de lista litt for høyt for seg selv, og sliter med å bestemme seg for at ting er bra nok.

Av og til hører jeg noen si at pårørende velter for mye ansvar over på de offentlige tjenestene. De finnes sikkert også, men det vi må bry oss om er alle de pårørende virkelig gjør en stor omsorgsjobb og som står på. De er ikke bare damer. Menn – sønner og ektefeller – står også på og gjør en fantastisk omsorgsjobb. Men dessverre tyder statistikk og forskning på at likestillingen ikke er på plass når det gjelder omsorg for eldre generasjoner.

En undersøkelse gjennomført av NOVA viste at de fedrene som tok mye ansvar for småbarn hjemme, ikke hjelper mer til hos foreldre enn de som er i familier med mer tradisjonelt kjønnsrollemønster. Forskernes utgangspunkt var at at en ny generasjon fedre som tok mye ansvar hjemme, kanskje også ville bli mer aktive sønner når det gjaldt å ha omsorg for foreldre. Statistikken, som er en del av den store norske undersøkelsen Livsløp, generasjon og kjønn (LOGG) ,viste at dette ikke har slått til så langt.

I årene som kommer vil flere eldre trenge omsorg. De offentlige tjenestene må bygges ut. For eksempel trenger vi flere dagtilbud til personer med demens. Det er viktig for de som har demens, men det kan også sees på som et likestillingstiltak. Men den familiebaserte omsorgen blir fortsatt viktig. Det er verken mulig eller ønskelig at det offentlige skal løse alle omsorgsoppgaver. Om ikke disse omsorgsoppgavene skal løses gjennom en rettferdig arbeidsdeling mellom kvinner, kommer kvinner fortsatt til å jobbe mye deltid og gå tidlig av med pensjon for å yte omsorg til familiemedlemmer. Så her må det vel kjøres likestillingsdebatt?

Økte omsorgsbehov må løses i fellesskap

Stikkord

aktivitet, demens, eldreomsorg, pårørende, sykehjem

I årene som kommer må personer med demens bo lenger hjemme. Dette var helsedirektør Bjørn Guldvogs klare råd til kommunene, da rapporten «Ressursbruk og sykdomsforløp ved demens» nylig ble lansert. Uten nye medisinske framskritt står vi overfor en sterk økning i antallet som får demens. Rapporten anslår at behovet for sykehjemsplasser i 2030 blir 40 000, mot 28 000 i dag. Fram mot 2060 vil behovet øke til 70 000. Kommunene må satse mer på hjemmetjenester, slik at flere kan bo lenger hjemme, var helsedirektørens konklusjon.

Men hva om kommunene utsetter sykehjemsinnleggelser, uten å bedre hjemmetjenester og dagtilbud? Da vil enda større omsorgsbyrder løftes over på de pårørende. Det må vi ikke tillate.

Den nye rapporten dokumenterer at pårørende allerede har svært omfattende omsorgsoppgaver. 90 prosent av personer med demens mottar hjelp fra pårørende. Når en demensdiagnose blir stilt, ytes det i gjennomsnitt 60 til 85 timer hjelp i måneden. Og rett før innleggelse på sykehjem yter pårørende rundt 160 timer hjelp i måneden.

Det er oppsiktsvekkende lite tjenester som ytes til hjemmeboende med demens. En person med demens får gjennom sykdomsforløpet hjemmehjelp for gjennomsnittlig tusen kroner i måneden. I den siste tiden før sykehjemsinnleggelse gis det i gjennomsnitt fire timer hjemmesykepleie i uka. Bare 20 prosent benytter dagtilbud i dag, og de er der i gjennomsnitt 1,5-2 dager i uka. Dette er gjennomsnittstall, så noen får mer, mens andre får mindre. Hvis kommunene legger mer ressurser i hjemmetjenestene, kan det hende de kan endre behovet for sykehjem. Men kommunene bør være forsiktige med å kalkulere med det.

Når vi snakker om at flere med langtkommen demens skal bo hjemme, så snakker vi også om livet til de pårørende. Pårørende gir ofte uttrykk for at de har dårlig samvittighet, når de må innse at det er tid for å be om sykehjemsplass for sine kjære. Det blir ikke bedre av at kvaliteten ved sykehjem kan variere sterkt. Det må være lov å sette en grense, når belastningen ved å ha en som har demens hjemme blir for stor for en ektefelle, sønn eller datter. Jeg tror de fleste strekker seg så langt de kan, og mange litt lenger enn hva godt er.

Det vil bli lettere både for de pårørende og de som har demens, om hjemmetjenestene styrkes, om boliger kan tilpasses bedre, og teknologi tas mer i bruk. Tjenestene bør dessuten rettes mer inn på å støtte opp om mestring, og det man kan klare selv. Vi kan mobilisere flere frivillige til å bidra til positiv aktivitet og avlastning. Men før kommunene konkluderer med at det går an å presse grensene for hvor lenge mennesker med demens kan bo hjemme, må de lytte nøye til de pårørende og de som selv har demens, slik at vi får de rette nyansene inn i denne debatten.

Vi må møte utfordringen med flere eldre og flere med demens, med ambisjoner om å løse omsorgsoppgavene i fellesskap, og ikke løse kommunenes utfordringer med å velte større oppgaver over på familiene. Og så må vi arbeide offensivt ut ifra den kunnskapen vi allerede har om mulighetene til å forebygge demens, og forske mer på forebygging og behandling. Samtidig som kommunene må forberede seg på økte omsorgsoppgaver, må innsatsen trappes opp for at færre skal få demens.

Hva skal vi med offentlig eldreomsorg?

Stikkord

eldreomsorg

Oslos ordfører går ut mot Arbeiderpartiets eldreomsorgsløfter i dagens Dagsavisen. Det er neppe Fabian Stang som har designet forsiden, men utsagnet «Er det egentlig så forferdelig om voksne barn skifter bleier på mor og far?» er utdypet i intervjuet.

Leser en intervjuet med Fabian Stang med litt velvilje, sier han både at kommunen skal legge mer vekt på rehabilitering og forhindre at eldre blir pleietrengende. Og han sier at kommunen vil bli mer åpen om feil og mangler ved sykehjemmene. Dette er bra. Men budskapet om at familiene må trå til for å kompensere for svakheter i hjemmetjenestene, burde han ha spart seg av respekt for alle de pårørende som allerede gjør en kjempeinnsats.

Jeg tror ingen er uenige i at familiene skal stille opp når noen har behov for omsorg. Og de stiller da også opp! Døtre, sønner og ektefeller flest gjør hva de kan for å stille opp og mange sliter seg ut. En undersøkelse viste at 6 av 10 pårørende til personer med demens er så utslitte at de kvalifiserer til psykiatriske diagnoser. Mange setter mye av livet sitt til side for å hjelpe, trygge, trøste, kle på, stelle og mate.

Det vanligste er å stille opp med omsorg i hjemmet. I dag er det bare de aller sykeste som kommer på sykehjem. Men det er ikke uvanlig at pårørende også gjør en stor innsats på sykehjemmene, for eksempel med å hjelpe til med mating.

Ingen av oss tror kommunen noen gang kan erstatte støtten, omsorgen og kjærligheten fra våre nærmeste. Medmenneskelighet får vi aldri nok av. Vi trenger gode naboer, frivillige hjelpere, vennlighet og varme fra folk vi møter. Det er derfor vi i Nasjonalforeningen for folkehelsen driver kampanje for et «mer demensvennlig samfunn». Men godeste ordfører, akkurat bleieskift tror jeg de aller fleste vil slippe, både de som trenger bleie og deres sønner og døtre.

Jeg ønsker en offentlig eldreomsorg som kan avlaste familiene, slik at de kan ha energi og overskudd til å gjøre livet for dem som trenger omsorg så bra som mulig. Om jeg blir pleietrengende, vil jeg ikke at barna mine skal måtte skifte bleie på meg. Det vil jeg ha profesjonelle til å hjelpe meg med. Og jeg vil helst slippe å ha 20-30 forskjellige mennesker til å håndtere mine intime saker i løpet av en måned.

Hvis jeg får demens og diverse andre problemer, vil jeg helt sikkert trenge mye innsats fra barna mine. De kommer sikkert til å stille opp. Men jeg vil ikke at de må sette livene sine på vent for meg, og slite seg ut fordi de har så mye styr med mamma på sine gamle dager. I stedet vil jeg betale min skatt med glede, gjerne også litt eiendomsskatt, slik at vi kan få hjelp av kommunen til mye av stellet og slik at jeg og barna mine kan bruke tiden sammen på det som er hyggelig og ikke på bleieskift.

Innfør kommunestyretesten på eldres mat

Stikkord

Alzheimer, eldreomsorg, ernæring

Vi får ikke fjernet alle problemer som følger med høy alder, men vi burde i det minste kunne sikre at folk får skikkelig mat. Selv om det kan være sammensatte årsaker til at mange eldre blir underernært, kan vi ikke være bekjent av at omfanget av underernæring blant eldre er så stort. Dem som gjennom et langt liv har stellet for andre, fortjener å bli vartet opp med annet enn i hjel kokt mat fra et sentralkjøkken. Det er nitrist at så mange eldre opplever at måltidet gjøres til et gledesløst spørsmål om påfyll av næringsstoffer.

Forbrukerrådet, i samarbeid med Kost- og ernæringsforbundet, har skrevet rapporten «Appetitt på livet».  Det anslås at 20-60 prosent av eldre som mottar kommunale tjenester er underernærte, eller i en ernæringsmessig risikosone. Tallet i seg selv forteller at kunnskapen om dette er for dårlig. Om 20 prosent er underernært er det alvorlig nok. Er det tilfelle at over halvparten av de eldre som mottar hjemmetjenester er underernært, er det vel ikke mindre enn en skandale?  I et opprop som lanseres i dag stiller en rekke organisasjoner seg bak krav om bedre matomsorg.

De som trenger å få mat hjem til seg, og som bor på institusjoner, fortjener å få mat som vekker matlyst, byr på smaksopplevelser, og som bidrar til så god helse som mulig. De fortjener at det legges til rette for hyggelig fellesskap rundt måltidene. Alle burde få spise middag sammen med noen, i hvert fall noen dager i uka, dersom man ønsker det. Har ikke vi i Norge råd til å la syke, eldre få god mat? Råd til å la ansatte i eldreomsorgen ta seg tid til å hjelpe alle som trenger det, de som for eksempel glemmer å spise, eller glemmer at de har spist?

Noen trenger å få ferdig mat. Men mange flere burde få mulighet til selv å ta del i dagliglivets gjøremål. Den tidligere så drevne husmoren husker kanskje ikke vaffeloppskriften lenger, men når noen finner fram ingrediensene for henne, så sitter kanskje det å knekke eggene og vispe sammen røren i hendene. Det gjør godt å få vise at man kan få til noe, være til nytte og glede andre. Lukter og lyder fra matlaging hører til i et hjem, det er nettopp noe av det som gjør et sted å bo, om til et hjem.

Det finnes kommuner og institusjoner som har tatt tak i dette for lengst, og flere gode eksempler finnes i den nevnte rapporten. Ett eksempel, og ikke minst en oppskrift, på hvordan en snuoperasjon kan gjennomføres, finnes i filmen «Måltidets muligheter» som lanseres i dag. Dette temaet må settes på den politiske dagsorden, slik at hovedregelen for matomsorg for eldre ikke blir effektivitet, men kvalitet og omtanke.