Stikkord
Forleden streifet tanken meg at det er godt jeg ikke er nabo til en stor skog. De voldsomme skogbrannene denne sommeren er skremmende. Men det er verdt å merke seg ny kunnskap om hvor bra nettopp skog er for mennesker. En gruppe tyske forskere har sett på hvordan mengden av skog der mennesker bor kan påvirke hjernen. Deres konklusjon er følgende:
“Our results reveal a significant positive association between the coverage of forest and amygdala integrity. We conclude that forests may have salutogenic effects on the integrity of the amygdala.”
Amygdala er en del av hjernen som spiller en viktig rolle for frykt og følelser. Ved kronisk stress kan nevronene i denne vokse, mens hippocampus som er viktig for læring og hukommelse, kan bli mindre. Begge er deler av hjernen som påvirkes av stress.
Å fortelle folk i Norge at det er sunt å omgås trær, er nok å slå inn åpne dører. Men det er interessant å få mer kunnskap om hva som skjer i hjernen i møtet med natur. Og ikke minst kan en håpe på at harde bevis for at trær og skog er bra for hjernen kan bidra til å fremme byutvikling som tar mer hensyn til menneskenes behov. Byutvikling og boligbygging bør ikke baseres seg på at folk kan dra på hytta for å trekke frisk luft og oppleve natur. Det er noe mange nordmenn gjør, men som langt fra alle har mulighet for.
Nå finnes mye kunnskap om at hjernen trenger stimuli for å utvikle seg, og en kunne tenke at seg bylivet er best for hjernen fordi det gir så mange impulser og aktiviteter. Men bymennesker er også mer utsatt for negativt stress, og vår mentale helse ser ut til å være gjennomsnittlig bedre tjent med landlige omgivelser. Nå vet jeg riktignok ikke hvor mye av denne forskningen som kan overføres til Norge hvor vi jo ikke har en eneste millionby. Det interessante er uansett ikke å diskutere om det er best i byen eller på landet, men å se på hvilke faktorer kan virke positivt og negativ overalt hvor mennesker skal bo.
De tyske forskerne tok utgangspunkt i Berlin. (se artikkelen her for mer om det konkrete innholdet i forskningen) De fant da at det var sammenheng mellom utviklingen i blant annet amygdala og mengden skog innen 1 km radius fra personenes hjemmeadresse. Det ble testet at det ikke i virkeligheten var slik at de områdene som hadde mest skog nær seg var mer velstående. Slik var det ikke i Berlin. Forskerne skiller mellom grønne områder og skog, og understreker at det er skog som gjør forskjellen, selv om det også er påvist positive effekter av grønne byområder. Å gå i en skog og å sitte i en skog gir observerbare, fysiske tegn til avslapning i hjernen. Dette er tankevekkende med tanke på at verdens befolkning lever stadig mer urbant og i byer hvor det er langt mellom skogholtene. Det er gjerne ikke hensynet til menneskers helse og trivsel som er drivkraft bak byutviklingen, men tomtepriser og maks utbytte for utbyggere, samt framkommelighet for biltrafikk.
Oslo er Norges største by, men selv her er det veldig få områder hvor det ikke er trær i sikte fra de aller fleste steder. De store drabantbyene i Oslo ligger tett inntil marka, for eksempel på begge sider av Groruddalen. Dette er verdier vi må ta godt vare på. Vi kan sette oss seg på T-bane eller buss i Oslo sentrum og være ute i skog og mark innen en halvtimes tid, med etter uten skiutstyr. Slik kan det fortsette å være så lenge markagrensa ligger fast.
Jeg bor i byen, rett utenfor ring 2, men er så heldig å ha min egen hage. En favorittplass er under det gamle epletreet. Om våren er det fantastisk å sitte å se opp i epleblomstrene. Nå når kveldene er blitt mørkere henger jeg opp lykter. Det enste som nå og da kan trigge amygdala, er at epler som kjent er egnet til å illustrere tyngdekraften og på denne tiden kommer susende når en liten vind rusker i grenene.
